Tag Archives: krim

Farlige damer og okkulte monstre

30 Jan

And all that wishing that I’ve never met her? Those thoughts evaporate the second I see here again…

Femme fatal kan fort bli en utslitt klisjé: Vakker dame lurer menn til å gjøre forferdelig saker de egentlig ikke ønsker. I Fatale har har Ed Brubaker og Sean Philips klart å bruke konvensjonen på en interessant måte ved å blande noir og Lovecraft.

Ed Brubaker er i en interessant posisjon blant skapere av tegneserier. Han kjempet seg frem til toppen av Marvel-universet. Versjonen av Captain America vi ser på film nå bygger mye på hans arbeid over flere år.

På toppen hoppet han av til en unik avtale med det største indie forlaget i det amerikanske markedet, Image. Sammen med tegneren Sean Phillips fikk han lov til å lage akkurat de seriene han ønsket. Så langt ser det ut til å ha vært en suksess for alle parter.

fatalefullserie

Fatale forteller historien om Josephine. Alle mennene rundt henne faller som fluer, men det er mer en forbannelse enn velsignelse. Grunnen er at tiltrekningskraften er høyst ufrivillig og ikke kan slås av. Den er påført henne av en mann som tilber gamle, okkulte guder.

Fortellingen fortelles i et intrikat plot som strekker seg over hundre år og 25 hefter, før den elegant avsluttes.

Sean Philips har samarbeidet med Ed Brubaker over flere år. Illustrasjonene hans er røffe og realistiske i en stil som passer til den typen pulp som gjennomsyrer flere av prosjektene. Jeg anbefaler gjerne alle sammen.

I siste kapittel av Fatale overgår Philips seg selv med illustrasjoner som tar han ut av komfort-sonen. Drømmer og visjoner gjør at han taf frem teknikker jeg ikke har sett i noe av han tidligere.

Fatale har jeg både lest digitalt mens den gikk og kjøpt i bøker for å ha i bokhyllen.

fadeout

Den nye serien til Brubaker og Philips har kommet ut i en håndfull kapitler. The fade out er satt til Hollywood på 50-tallet. Historien er mer klassisk noir, som noe James Ellroy kunne ha skrevet. Alt virker svært lovende så langt. Essays med klassiske Hollywood-serier er en stor bonus.

velvet

En tredje serie Brubaker lager paralellt er Velvet. Tegneren er Steve Epting, samme fyren som laget Captain America-serien om Wintersoldier med han for noen år siden.

Den handler om sekretæren i en engelsk etterretingsorganisasjon på 60-tallet som kan mer enn å ta telefonen. Det viser seg at hun har en fortid som hemmelig agent. Etter noen få sider må hun ta frem gamle kunnskaper når hun blir jaget av en horde mannlige agenter. Dette føles som klassisk James Bond med et strøk av feminisme.

Produksjonen til Ed Brubaker er svært oppløftende. Den viser at tegnenserie-industrien nå setter pris på kreative hoder. Han viser at det er mulig å gjøre suksess på å lage historier i genre Marvel og DC unngår.

Advertisements

Den hyggelige morderen

18 May

Regissøren Richard Linklater har litt samme rolle for meg som Stephen Soderbergh: Han lager solide og gode filmer i et vidt spekter av genre. Noen av dem har slumpet til å gjøre det bra økonomisk, men min interesse skyldes først og fremst at han er en ambisiøs håndverker. Ofte imponerer det meg mer enn både de glatte kommersielle filmskaperne og de små sære.

bernie

Linklater ligger nok et hakk ned på rangsstigen i forhold til Soderbergh. Det vises blant annet i at filmene hans langt fra er sikret kinodistribusjon i Norge. Så derfor gledet jeg meg til å se hans 2011-film Bernie på strømmevideo.

Historien er en krimhistorie fra virkeligheten, av den typen jeg ser etter i søk etter bra amerikansk journalistikk i magasin-format på Longform. Begravelsesagenten Bernie Tiede er hyggelig mot alle i den lille Texas-byen Carthage. Han får et særlig nært forhold til en gretten enke. Etter noen måneder forsvinner hun, mens Bernie fortsetter å administrere formuen hennes.

Stilen er dokumentarisk, hvor allerede fra starten karakterene snakker rett til kamera om det som skjer. Tonen er mørk humoristisk. Fra det øyeblikket Bernie treffer enken er det liten tvil om hvor det bærer. Ironien er at ingen liker offeret, mens alle elsker morderen.

Jack Black passer perfekt som den hyggelig morderen. Han (og muligens regissøren) holder overspillet i tømme og gjør overgangen fra overstrømmende til plaget svært menneskelig. Matthew McConaugh startet å klatre opp fra det svarte hullet av romantiske komedier han karrieremessig hadd havnet i med rollen som utspekulert eksentrisk statsadvokat. Og alle de mindre rollene klarer å gjøre både fiksjonen og intervjudelene troverdig.

Krimhistorier av denne typen viser mennesker under press på en annen måte enn de kule og morsomme karakterene i fiksjonskrim. Akkurat som i virkeligheten er folk verken rasjonelle eller fornuftige. Historien hadde neppe virket troverdig hvis den var fortalt uten kunnskapen om at det bygget på noe som virkelig hadde skjedd.

Richard Linklater har nok en gang laget en solid film. ‘Bernie’ er ikke et mesterverk, men den er et godt laget og vel verdt en titt. Jeg liker både popcorn-filmer og noe helt annerledes godt, men det er fint å balansere dette mot en menneskelig historie av denne typen.

Du finner i hvert fall Bernie i abonnementsutvalget til Viaplay, Netflix med amerikansk tilgang og iTunes.

Affleck-thriller fra hjembyen

31 Oct

Ingen grunn til å bli overrasket over at Ben Affleck begynner å etablere seg som en seriøs regissør. Før han ble stor stjerne i Hollywood-storfilmer, vant han Oscar for manus til  ‘Good WillHunting’. På mange måter er det de store rollene fra rundt årtusenskiftet som er unntaket. Med årets Argos er han tilbake der han har størst talent, bak kameraet.

På Netflix finner du Ben Afflecks debut-film som regissør, Gone baby gone.

I et nedslitt område av Boston har en liten jente forsvunnet. Den loslitte privatdetektiven Patrick Kenzie blir engasjert av familien. Han ser ut til å fungere som en mellommann i saker der forbrytere, politiet og lovlydige borgere er involvert. Derfor får han snart tak i informasjon de mer offentlige organene ikke har tilgang til.

Det er riktigere å kalle dette en thriller enn en kriminalfilm. Opprullingen av mysteriet streifer innom mye menneskelig elendighet og moralske gråsoner. Spenningen ligger der hele tiden, men karakterene og hvordan de reagerer på omstendighetene de lever i er viktigere enn overraskelsene. Vil du være smartere enn filmen, er det ikke så vanskelig å gjette hvilken retning historien tar.

Gone baby gone bygger på en bok av Dennis Lehane. En av hans bøker var også utgangspunktet for en av Clint Eastwoods beste filmer, Mystic river. Regi-grepene til Affleck minner meg om Clintern. Godt håndverk, litt omstendelig, men som oftest borer den dypere enn mesteparten av det som kommer fra underholdnignsfabrikken Hollywood. Svakheten er at det hele noen ganger kan vippe over i overtydelighet.

Autensiteten i settingene og karakterene gjør at filmen ender opp med å gjøre et solid inntrykk. Her har de klart å plukke ut skuespillere som ser ut til at de er plukket inn direkte fra gaten (noen av de mindre rollene er visst det). Bror Casey Affleck spiller for eksempel vår lokale privatdetektiv uten store fakter, men med følelsene kokende like under overflaten. At Michelle Monaghan blir en litt for glamorøs nabojente som assisterer han er godtar jeg som en del av pakken.

Jeg hadde ikke sett Gone baby gone tidligere. Det positive inntrykket fra kupp-filmen The town er bekreftet og jeg begynner å glede meg til kinopremiere på Argo 9. november.

Ekstremt forsvinningsdrama

24 Oct

En typisk sommerbok får deg til å bla videre selv om sol, strand og avslapning frister. De egenskapene er slett ikke å forakte resten av året heller. I sommer så jeg stadig Gone girl av Gillian Flynn toppe de amerikanske bestselgerlistene og ble nysgjerrig. Det er liten tvil om at den fyller kriteriene for en besettende leseropplevelse.

Nick Dunnes kone forsvinner fra hjemmet deres. Alt tyder på at noe kriminelt har skjedd. Selv om Nick bedyrer sin uskyld, har han en stygg evne til å plumpe uti med kommentarer som får han til å virke skyldig. Og statistikken tilsier at ektemannen står bak, ikke sant?

Annethvert kapittel er dagboken til offeret Amy Dunne. Her ser vi starten på forholdet hennes med Nick. Men hun virker heller ikke som en helt troverdig forteller av sin egen livshistorie.

Sakte men sikkert skrur fortellingen seg til. Jeg tok meg i å lure på hvor historien kunne ta veien videre mot midten av boken, men jammen klarer ikke Gillian å skru det hele til et par hakk til. Da blir psykologien til karakterene ganske ekstrem. Men det er som Dexter, TV-serien om seriemorderen som dreper forbrytere: I det ekstreme ser jeg noe skremmende gjenkjennelig.

Gillian Flynn skriver enkelt og medrivende på en måte som borer seg ned i karakterene. Det er nesten litt for kaldt og kynisk, men på en måte som er morsom – med mindre du blir fornærmet over tonen.

Den forholdsvis høye prisen på eboken på Amazon ($ 17,24) er nok en indikasjon på populariteten. Vel verdt prisen, etter min mening, og jeg ble nysgjerrig på de andre bøkene til forfatteren.

Rian Johnson før Looper

18 Oct

Smart science fiction har tatt av på kino de siste årene. Fra å være action for småunger, er det nå mulig å finne genre-filmer om teknologi og fremtiden for voksne.

Looper som går på kino nå er laget av Rian Johnson, en regissør jeg har hatt i kikkerten på grunn av det han har laget tidligere. Både Brick og The Brothers Bloom er tilgjengelig på Netflix. De er begge interessante filmer som kan være verdt en titt.

Typisk Tor André var jeg litt skeptisk til den rett etter å ha sett den i 2006:

”Brandon, en moralsk einstøing som leser Camus bak skolen i lunsjen, er overbeskyttende ovenfor eksen Emily. Hun har rotet seg borti noen tvilsomme miljøer etter at de slo opp for to måneder siden. I åpningsbildene finner Brandon henne død i en grøft. Ganske snart blir han kastet ut i en jakt på morderne hvor han må konfrontere en Tolkien-inspirert lokal narko-kingpin, en bølle i Skippern-kostyme, en drama queen, en elegant overklassejente og en overlærer som vil at helten skal tyste.

Idéen er risikabel, men blir brakt ganske vellykket i havn. Særlig har dialogen, en egen oppfunnet slang, fått mye positiv omtale. Jeg synes det er alt for lite av den. Film noir er ikke nødvendigvis morsom, men full av dialog du smiler av fordi den er smart. Det synes jeg mangler i Brick. All verdens merkelige ord kan ikke erstatte smartness. Oppbyggingen av historien og konfrontasjonene virker også temmelig tilfeldig.

Mye av filmingen er frisk og forseggjort. Men det er som om regissøren under klippingen ikke hadde det materialet han trenger. Forklaringen kom i et intervju på Filmspotting. Han hadde nettopp sett mye Sergio Leone-filmer og ønsket å filme lange takninger. I klippingen oppdaget han det ikke fungerte, og måtte derfor lage en mye friskere rytme. Det gir en følelse av en film som ikke helt visste hvor den ville under deler av produksjonen.

Jeg vil likevel anbefale Brick. Hadde jeg oppdaget den før alle andre, hadde jeg sikkert skrytt fælt av den. Når situasjonen først er som den er vil jeg si at Brick er en ypperlig demonstrasjon av et interessant talent som har fått mye film ut av et stramt budsjett.”

Etter å ha sett den flere ganger har jeg et langt mer positivt bilde av Brick. Den er smart og morsom, men også mer original enn jeg skjønte ved første øyekast.

Det er som å endelig smake tomatsuppe basert på grønnsaken istedenfor en pose med pulver. Noen vil rynke på nesen, fordi det smaker for ekte og annerledes i forhold til det de er vant til.

Kanskje jeg bør jeg gi Brødrene Bloom en sjanse til også? Genren her er svindlerfilmer, hvor alle lurer hverandre så grundig at du til slutt stiller spørsmål ved alt. Her dominerer stilen fullstendig historien. Fremdeles er det mye spennende filmlek, men den er nok ikke så solid som Brick og Looper.

Etter tre filmer fra Rian Johnson er jeg svært spent på hvor veien går videre. Han er en talentfull regissør som har tatt et stort skritt mot førstedivisjon med Looper. Men jeg er sikker på at potensialet hans er enda større enn det han har fått vise så langt.

%d bloggers like this: