Tag Archives: itunes

Leiemorder som er tøffere enn toget

28 Feb

Si hva du vil om Keanu Reeves, men han har endt opp i mange bra actionfilmer. Matrix, Speed og Point Break må alle sies å være genre-klassikere. John Wick er ikke helt i samme klasse, men det er en skikkelig lekkerbisken av en action-film.

johnwick

Noen russiske gangstere dreper hunden til den pensjonerte leiemorderen, dermed er helvete løs. Han gir seg ikke før alle mafia-hjelpere dør. Så enkelt kan det gjøres. Og til tider er det så frekt at jeg bare må le. Det hjelper at historien spilles rett-på-sak, uten ironi. Derfor ler jeg med og ikke av filmen.

Slåsskampene er godt arrangert og filmet. Bruken av pistol som nærkampvåpen føles frisk. Mest overraskende, historien fortelles svært visuelt også mellom voldsballettene. Starten av filmen blander flere tidsspor og stoler på at tilskueren skjønner den enkle historien uten påklistrede forklaringer.

I tillegg til en stiv, men effektiv Keanu Reeves er filmen overstrødd med gode karakterskuespillere som hever inntrykket av filmen min et par hakk.

Jeg kunne godt tenkt meg å sett dette på kino, men John Wick fikk ikke distribusjon i Norge. I det minste kom den ut på strømmetjenester kun et par måneder den hadde premiere i USA. Jeg så den på iTunes.

Advertisements

På tørre never

22 Dec

Mitt første møte med kampsporten MMA, eller Cage Fight som det ble kalt da, var på midten av 90-tallet. Jeg jobbet med design av spill på Funcom og var på besøk hos selskapet Acclaim. I et mørkt hjørne av det det store kontorbygget på Long Island satt en ung produsent og så på VHS-opptak av menn som dæljet løs på hverandre i et inngjerdet område så blodet sprutet. Håpet hans var å finne idéer til et nytt spill.

Siden jeg ikke akkurat er sportsinteressert, kan jeg ikke påstå at det førte til en besettende interesse. Men det har gjort meg ekstra oppmerksom hver gang det har dukket opp noe om tema. De siste årene har fenomenet bidratt til to filmer og en tegneserie som har havnet på min favorittliste.

filter25_omslag_hi

Artiklene jeg har lest om MMA har hatt sin egen agenda, litt på siden av å beskrive sporten. New Jersey er ledende på store kamper, så den største avisen i staten skrev nylig en avsløring om farene ved sporten. Midt i elendighetsbeskrivelsene kommer også en god oversikt over historien til sporten.

Det svenske kvalitetsmagasinet Filter bruker ønsket til den svenske bryteren Eddy Bengtsson om å hevde seg i MMA som et lite element i et portrett. Som alltid har de klart å gjøre en person jeg ikke er interessert i interessant, men det sier ikke så mye om sporten.

heart

Tegneserien Heart har kanskje den beste beskrivelsen av hvordan MMA oppleves av deltakerne. Den følger Oren ‘Rooster’ Redmond fra han oppdager sporten gjennom broren, til han har opparbeidet seg erfaring fra flere kamper.

Han blir aldri en stjerne, men klarer å opparbeidet seg en begrenset suksess, noe som gjør fortellingen så troverdig og lavmælt en historie om menn som slåss for penger og ære kan bli. Stilen på tegningene er røff og i svart/hvitt. Det står bra til handlingen i Heart.

Dette er også en god illustrasjon på hvordan tegneserier nå kan handle om mer enn superhelter. Fra manga er jeg vant til at historiene kan ha som bakteppe matlaging, spill og sport, nesten hva som helst. Nå har også amerikanske skapere oppdaget at leserne har bredere interesser.

warrior

Filmen Warrior kom aldri til norske kinoer, så den ble en av mange favoritter i fjor jeg endte opp med å se på DVD og strømming. Her er vi mer i Hollywood-land med to brødre som starter på bunn og ender opp i kamp mot sportens største stjerner i finalen. Heldigvis blir det mer elegant bruk av konvensjoner, enn en klisjé-fest.

Engasjementet blir desto større med en tett fortelling om forholdet mellom faren og de to brødrene som bokstavelig slår seg opp i verden. Karakterene er også godt reflektert i slåsstilen i hver enkelt kamp, elegant koreografert i balansepunktet mellom realisme og seerens ønske om oversikt.

Alt bindes sammen av veteranen Nick Nolte som bister pappa. Brødrene blir spilt av Tom Hardy og Joel Edgerton, begge stjerner på vei fra spennende uavhengig filmer til popcorn-tilbehør. De klarer å gjøre den maskuline sentimentaliteten ekte på en måte som gjør at vi godtar hvordan kampsporten og forholdet mellom familiemedlemmene sammenfaller svært beleilig i finalen.

haywire

Vi har ikke sett noen store action-stjerner ta overgangen fra MMA på samme måte som The Rock har gjort fra wrestling. Det nærmeste er Gina Carano i Haywire. I intervjuer virker hun så sympatisk at jeg krysser fingrene for at dette er første skrittet i en ny karriere på film.

Stephen Soderbergh har virkelig gått sine egne veier de siste årene. Han har kastet seg over alt fra kunstfilmer til genre-øvelser. I Haywire virker det som han ønsker å lage action-scener. Fokuset ligger på hvordan MMA-stjernen Gina Carano banker opp en bukett av de største mannlige skuespillerne for øyeblikket, som Channing Tatum, Michael Fassbender og Ewan McGregor.

Slåssingen er en fryd. Enkel, direkte og rett frem, uten bruk av spesialeffekter og wire. Det hele føles som en oppdatering av stunt-estetikk fra 70-tallet.

Regissøren motstår ikke fristelsen til å lage en struktur på fortellingen som hopper frem og tilbake i tid. Noen vil finne det irriterende, men jeg synes det skaper en fin flyt mellom action-scenene. De fungerer som små danseopptrinn i en arthouse thriller.

Den eneste skuffelsen er at Haywire slutter litt for sent. Heltinnen vår har kommet så langt hun kan et kvarter fra finalen og de siste slåsskampene føles som et anti-klimaks.

Generelt er jeg veldig interessert i hva som skaper god action. Begge disse filmene tilføres noe ekstra med bakgrunn i MMA. Om det er nok til å gjøre meg interessert å se virkelige kamper, tviler jeg på.

Begge filmene finnes på amerikansk Netflix. Haywire finnes på iTunes i Norge. Comixology er stedet for tegneserier.

Den hyggelige morderen

18 May

Regissøren Richard Linklater har litt samme rolle for meg som Stephen Soderbergh: Han lager solide og gode filmer i et vidt spekter av genre. Noen av dem har slumpet til å gjøre det bra økonomisk, men min interesse skyldes først og fremst at han er en ambisiøs håndverker. Ofte imponerer det meg mer enn både de glatte kommersielle filmskaperne og de små sære.

bernie

Linklater ligger nok et hakk ned på rangsstigen i forhold til Soderbergh. Det vises blant annet i at filmene hans langt fra er sikret kinodistribusjon i Norge. Så derfor gledet jeg meg til å se hans 2011-film Bernie på strømmevideo.

Historien er en krimhistorie fra virkeligheten, av den typen jeg ser etter i søk etter bra amerikansk journalistikk i magasin-format på Longform. Begravelsesagenten Bernie Tiede er hyggelig mot alle i den lille Texas-byen Carthage. Han får et særlig nært forhold til en gretten enke. Etter noen måneder forsvinner hun, mens Bernie fortsetter å administrere formuen hennes.

Stilen er dokumentarisk, hvor allerede fra starten karakterene snakker rett til kamera om det som skjer. Tonen er mørk humoristisk. Fra det øyeblikket Bernie treffer enken er det liten tvil om hvor det bærer. Ironien er at ingen liker offeret, mens alle elsker morderen.

Jack Black passer perfekt som den hyggelig morderen. Han (og muligens regissøren) holder overspillet i tømme og gjør overgangen fra overstrømmende til plaget svært menneskelig. Matthew McConaugh startet å klatre opp fra det svarte hullet av romantiske komedier han karrieremessig hadd havnet i med rollen som utspekulert eksentrisk statsadvokat. Og alle de mindre rollene klarer å gjøre både fiksjonen og intervjudelene troverdig.

Krimhistorier av denne typen viser mennesker under press på en annen måte enn de kule og morsomme karakterene i fiksjonskrim. Akkurat som i virkeligheten er folk verken rasjonelle eller fornuftige. Historien hadde neppe virket troverdig hvis den var fortalt uten kunnskapen om at det bygget på noe som virkelig hadde skjedd.

Richard Linklater har nok en gang laget en solid film. ‘Bernie’ er ikke et mesterverk, men den er et godt laget og vel verdt en titt. Jeg liker både popcorn-filmer og noe helt annerledes godt, men det er fint å balansere dette mot en menneskelig historie av denne typen.

Du finner i hvert fall Bernie i abonnementsutvalget til Viaplay, Netflix med amerikansk tilgang og iTunes.

Digital fest med nerdedrømmer

29 Apr

Alt har lenge ligget til rette for at filminteresserte lovlig skal få dekket sine nisje-behov gjennom internett. Sakte men sikkert har også Norge fått strømmetjenester. Voddler og iTunes har fått et respektabelt utvalg. Katalogene har ikke samme dybde som Netflix og lignende tjenester i USA, men det begynner å ligne noe.

Nå føler jeg imidlertid det har kommet et gjennombrudd.

Det begynte med et program på en YouTube-kanal. De siste ukene har stadig større del av TV-tiden min gått med på abonnementer på video-tjenesten. Partnerne som får ekstra oppfølging fra Google og YouTube lager etter hvert mange gode og interessante programmer som ligger et sted mellom podcast og kringkastingen.

Særlig Felicia Days Geek & Sundry og Chris Hardwicks Nerdist har produsert flere timer med engasjerende nisje-programmer ukentlig. Dette har overbevist meg om at YouTube er i ferd med å bli mer enn amatørmoro og musikkvideoer.

Et av de ukentlig programmene på Nerdist er et filmprogram med Harry Knowles fra Ain’t It Cool News. På et av dem var det flere intervjuer fra premieren på den nye dokumentaren til Morgan Spurlock, Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope. Og der sa de at filmen var distiribuert gjennom iTunes til hele verden. Jeg kastet meg over iPaden, lastet den ned og streamet den til TV. For 39 kroner fikk jeg halvannen times koselig møte med nerder i alle formater.

Idéen er å gi et bilde den årlige begivenheten Comic-Con og hvem menneskene som deltar der er. Vi får mange glimt fra aktivitetene i det jeg tror må være 2010. En hel bøling med kjendis-nerder som Joss Whedon, Kevin Smith og Stan Lee forteller om sine opplevelser gjennom årene. Det er gudbenådede fortellere som kan kunsten å fremføre en anekdote og noen morsomme spissformuleringer.

Hovedrollen spiller imidlertid en håndfull fans som alle ønsker å få til noe i løpet av konferansen. For to er det å vise frem tegningene sine for å begynne å jobbe profesjonelt i Marvel eller et annet stort forlag. En ung gutt traff kjæresten sin på arrangementet i fjor og ønsker nå å fri på spektakulært vis. En gruppe ungdom fra tjukkeste bondelandet drar flere hundre mil for å vise et ambisiøst opptrinn i Mass Effect-kostymer med svært avanserte effekter.

Jeg har litt ekstra sympati med sjefen for Mile High Comics som er avhengig av å gjøre god butikk på salg av tegneserier for å redde bedriften og unngå å selge et svært sjeldent tegneseriehefte han er veldig glad i. Det var nemlig fra dette firmaet jeg bestilte min månedelige dose på slutten av 80-tallet, når jeg ikke lenger klarte meg med det begrensede utvalget i norske butikker.

Morgan Spurlock har i alt jeg har sett av han tidligere satt seg selv i sentrum. Fremdeles er han mest kjent for hvordan han satte livet i fare ved å leve på bare McDonald-mat i ’Super Size Me’. Det har ofte gjort det vanskelig å vurdere hvor god regissør han egenlig er. I denne filmen holder Spurlock seg helt i bakgrunnen.

Resultatet er veldig underholdende. Filmen imponerer gjennom å holde masse baller i luften og klarer å ta dem ned på en svært tilfredsstillende måte. Det som lett kunne blitt masse kjendishoder som snakker og skryter av hverandre, har blitt mer en dokumentarisk flettefilm som viser bredden i nerdekultur i dag. Det vi ser hovedpersonene gjør for hobbyen sin er ofte ekstremt, men i alle tilfellene klarer filmen å få frem det menneskelige og personlig. Dette er ikke et raritetskabinett med geeks.

Når det er sagt er dette ikke King of Kong hvor filmen fungerer for alle. Du må nok ha sympati for interessene til hovedpersonene for å leve deg inn i historiene. Med et lite nerdegene er jeg overbevist om at Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope blir en festkveld.

%d bloggers like this: