Tag Archives: grøsser

Innestengt med en djinn

14 Jan

Under the shadow er en grøsser jeg har hørt positive rykter om de siste månedene. Det var derfor en hyggelig overraskelse at den nylig dukket opp på Netflix i Norge.

undertheshadow

Grøsser fra Iran satt til krigen med Irak på 80-tallet pirrer nysgjerrigheten min. Med anbefaling fra kritikere som er til å stole på er jeg ikke vanskelig å be. Og når den lever opp til hypen, og vel så det, er det nødvendig å misjonere.

I en leilighetsgård i Teheran bor en mor med datteren sin. Hun var aktiv i revolusjonen, men havnet som aktivist på feil side. Nå har hun ikke mulighet til å fortsette legestudiene og føler seg stengt inne i en liten leilighet, samtidig som hun ønsker å leve på en måte de religiøse myndighetene ikke vil aksepterer.

Isolasjonen øker når mannen blir innkalt til militærtjeneste, Irak begynner å bombe og stadig flere naboer flytter fra byen. Datteren har mareritt og begynner å tro på djinns. Når merkelig ting begynner å skje, blir det stadig klarere at det ikke er ånden i lampen til Aladdin det er snakk om.

Forskjellen mellom klisjéer og effektive grøss kan være liten. Kanskje har det noe med erfaring og stemning min å gjøre også. Jeg skvatt og følte ubehag usedvanlig ofte i denne filmen uten at sterke virkemidler ble tatt i bruk. Og det er bra i en grøsser.

Det kan være fordi jeg kom under huden på karakterene. Eller hvordan eskaleringen av ubehag og effekter blir porsjonert. Det hjelper også at settingen føles autentisk, til tross for de mer eksotiske sidene ved en film satt på 80-tallet i Iran.

Noen vil si at det tar litt tid før filmen viser at den er en grøsser, men en langsom start er helt greit når den får fortalt historien på rundt 80 minutter.

Advertisements

5 Netflix-nyheter uke 10 2015

7 Mar

Hver uke kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn denne uken, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

TV strømmer på i store mengder om dagen. Jeg klarer knapt å holde meg ajour på favorittene mine. Denne uken er 3 av 5 anbefalinger serier, så dette burde holde for flere uker, selv om de inkluderer influensa og fridager.

Tidligere i uken har jeg snakket om det franske grøsserdramaet Les Revenantes som kommer i amerikansk tapning til Netflix neste uke.

unbreakable-kimmy-schmidt

Unbreakable Kimmy Schmidt

Når Tina Fey skulle følge opp 30 Rocks og andre komedie-suksesser endte hun opp med å gå til Netflix. Basert på første episode kan dette bli veldig morsomt. Kimmy har vært innestengt i en sekt mesteparten av livet. Når hun slipper ut vil hun oppleve livet i New York. Så dette er Christian Dundee, med masse sprø møter mellom en naiv, entusiastisk person og en kynisk storby.

missbala

Miss Bala

Denne mexikanske filmen om en misse-dronning som blir en brikke i spillet i den lokale mafiaen fikk mange gode omtaler når den kom i 2011. Jeg har lenge hatt lyst til å se den og nå er den plassert på listen min.

messenger

The messenger

Enda en film jeg hadde ambisjoner om å se på grunn av gode kritikker, men som jeg aldri kom til. Woody Harrelson og Ben Foster spiller militære som har fått oppdraget å informere pårørende om at en soldat har blitt drept. Dette er et drama som viser en annen side av det amerikanske militæret.

AHSCovenAmerican horror story: The coven

Dette er skikkelig WTF-TV. Hver sesong starter en ny historie som spiller på grøsser-konvensjoner. I tredje sesong er det hekser i New Orleans som er tema med innslag av voodoo og levende døde. Ekstremt gode skuespillere som Jessica Lange og Kathy Bates kaster seg inn i galskapen med stor entusiasme. Siden hver sesong er avsluttende, blir alle muligheter utforsket uten at skaperne holder noe tilbake. De to første sesongene er også vel verdt å se, det spiller ingen rolle hvilken rekkefølge du ser dem i.

sleepy-hollow-banner

Sleepy Hollow

Liker du grøsser-seriene litt koseligere, er Sleepy Hollow svært underholdende. Ichabod Crane sovner i revolusjonens USA og våkener i våre dager for å bekjempe demoner som vil sette i gang jordens undergang. De apokalyptiske konfliktene blir fint balansert mot humor og et solid vennskap med en kvinnelige politikvinne.

De kreative døde

7 Mar

Zombie-invasjonen er over oss i alle medier. Heldigvis fører ikke det bare til kopier av samme historien. Noen skapere finner nye ting å gjøre med genren. To av de zombie-fortellingen jeg har likt best de siste årene er den franske TV-serien Les Revenants og tegneserien Revival.

lesrevenants

Den franske TV-serien ligger på Netflix og er ekstra aktuell fordi ferske episoder av den amerikanske utgaven kommer i neste uke. Etter samme mønster som ‘Better call Saul’, blir serien lagt ut dagen etter amerikansk premiere.

Les Revenantes er satt til en liten fjell-landsby i Frankrike. En dag begynner døde personer å dukke opp. De er ikke zombies eller spøkelser, de dukker opp som om ingenting har skjedd. Forståelig nok blir familie og venner svært forvirret. Hovedtemaet er hvordan de etterlatte reagerer på gjenferdene og hvordan de døde takler omgivelsene.

De første episodene introduserer sakte men sikkert landsbyen, innbyggerne og de døde. En seriemorder skaper ekstra spenning. Ellers er det lite som er forutsigbart. Uhyggen er mer ekstensiell enn bø.

Regi og scenografi er utstudert vakker. Stemningsfull musikk av den franske elektro-gruppen Mogwai hever serien ytterligere et hakk.

Gjennom 8 episoder forteller serien en full historie. En oppfølger er visst på trappene, men dette er en tilfredsstillende fortelling som står på egne ben.

revival

Tegneserien Revival har flere fellestrekk med les Revenantes. Det foregår i et lite tettsted på landsbygden i USA. Alt har så langt skjedd i et nedsnedd landskap med en stemning som kan minne om Fargo. En forskjell er at omgivesene er klar over det som skjer, så området er satt i karantene av Smittevernet.

De døde står opp og går blant oss som vanlige mennesker. Noen ser ut til å klare påkjenningen ganske bra, men andre får nye kreative psykologiske hangups av å leve igjen.

Revivals klarer både å gi oss krim-plot i Fargo-stil, introdusere oss for et rikt persongalleri i bygden og servere grøsser-plott med blod og gørr.

Forfatteren Tim Seeley har beveget seg i undergrunnen og grøsser-genren tidligere, men ser nå ut til å slå gjennom med serier på de store forlagene. Tegneren Mike Norton har vært med siden starten og gir tegningene en realistisk stil som legger vekt på å skildre karakterene og miljøet. Når blodspruten står blir virkningen desto større.

Det er oppløftende å se at det går an å finne nye vinklinger på zombier. Neste uke skal det bli spennende å se om den amerikansk utgaven av Les Revanantes er en blåkopi eller tilfører noe nytt.

Vakre og grusomme forbrytelser

26 Feb

Når jeg så den usedvanlig vellagede thrilleren Nattsvermeren i 1993 ble jeg så fascinert at jeg leste og så alt jeg kom over om karakteren senere. Unntaket er forløperen Hannibal Rising. Jeg har lagt den til Min liste på Netflix, men den er langt ned på prioriteringslisten.

hannibal

TV-serien Hannibal derimot er en av mine absolutte favoritter. Når jeg leste Red Dragon, den første boken om Dr Lecter, virket det nesten som om det var en oppfølger. Det refereres til så mye ufortalt historie at mytologien umiddelbart fremstår som dyp og realistisk.

Dette er noe TV-serien utnytter til fulle. Første sesong starter første gang Hannibal og FBI profiler Will Graham treffer hverandre. De starter som et radarpar som oppklarer forbrytelser, men doktoren har flere bigeskjefter enn etterforskning. Og da snakker jeg ikke om gourmet-måltidene han hele tiden inviterer til. Jeg tenker mer på hvordan han samler råvarer til selskapene.

Historien forholder seg fritt til tidligere versjoner, men toucher elegant innom mange av de samme motivene og temaene. Nye seere behøver ikke å være redd for å ha gått glipp av noe, mens fans kan nikke gjenkjennende til mange situasjoner og karakterer.

Hannibal utmerker seg i visuell oppfinnsomhet. Mange av scenene er som skapt for en liten skjerm. Regissørene maler med lys, farger, lyd og sterke bilder. Alle episoder inneholder ekstremt brutale scener, balansert mot det estetiske. Grusomt og vakkert er en god oppsummering.

Bakmannen Bryan Fuller har tidligere laget svært ambisiøse serier som aldri tok helt av. Her kan vi snakke om kult-TV. Wonderfalls og Pushing Daisies er vel verdt å se. Debuten Dead like me finnes også på Netflix, en serie om en gruppe mennesker som får i oppdrag å jobbe for Døden.

I rollen som Dr Lecter finner vi dansken Mads Mikkelsen. Han spiller seriemorderen som en forfinet psykiater som lever i sitt eget moralske univers der andre kun er brikker i et spill. Det som gjør karakteren mer interessante enn andre seriemordere er glimtene av empati.

Over 26 episoder har Mads Mikkelsen blitt den beste skuespilleren som har spilt karakteren, til tross for sterk konkurranse fra Anthony Hopkins og Brian Cox.

Farlige damer og okkulte monstre

30 Jan

And all that wishing that I’ve never met her? Those thoughts evaporate the second I see here again…

Femme fatal kan fort bli en utslitt klisjé: Vakker dame lurer menn til å gjøre forferdelig saker de egentlig ikke ønsker. I Fatale har har Ed Brubaker og Sean Philips klart å bruke konvensjonen på en interessant måte ved å blande noir og Lovecraft.

Ed Brubaker er i en interessant posisjon blant skapere av tegneserier. Han kjempet seg frem til toppen av Marvel-universet. Versjonen av Captain America vi ser på film nå bygger mye på hans arbeid over flere år.

På toppen hoppet han av til en unik avtale med det største indie forlaget i det amerikanske markedet, Image. Sammen med tegneren Sean Phillips fikk han lov til å lage akkurat de seriene han ønsket. Så langt ser det ut til å ha vært en suksess for alle parter.

fatalefullserie

Fatale forteller historien om Josephine. Alle mennene rundt henne faller som fluer, men det er mer en forbannelse enn velsignelse. Grunnen er at tiltrekningskraften er høyst ufrivillig og ikke kan slås av. Den er påført henne av en mann som tilber gamle, okkulte guder.

Fortellingen fortelles i et intrikat plot som strekker seg over hundre år og 25 hefter, før den elegant avsluttes.

Sean Philips har samarbeidet med Ed Brubaker over flere år. Illustrasjonene hans er røffe og realistiske i en stil som passer til den typen pulp som gjennomsyrer flere av prosjektene. Jeg anbefaler gjerne alle sammen.

I siste kapittel av Fatale overgår Philips seg selv med illustrasjoner som tar han ut av komfort-sonen. Drømmer og visjoner gjør at han taf frem teknikker jeg ikke har sett i noe av han tidligere.

Fatale har jeg både lest digitalt mens den gikk og kjøpt i bøker for å ha i bokhyllen.

fadeout

Den nye serien til Brubaker og Philips har kommet ut i en håndfull kapitler. The fade out er satt til Hollywood på 50-tallet. Historien er mer klassisk noir, som noe James Ellroy kunne ha skrevet. Alt virker svært lovende så langt. Essays med klassiske Hollywood-serier er en stor bonus.

velvet

En tredje serie Brubaker lager paralellt er Velvet. Tegneren er Steve Epting, samme fyren som laget Captain America-serien om Wintersoldier med han for noen år siden.

Den handler om sekretæren i en engelsk etterretingsorganisasjon på 60-tallet som kan mer enn å ta telefonen. Det viser seg at hun har en fortid som hemmelig agent. Etter noen få sider må hun ta frem gamle kunnskaper når hun blir jaget av en horde mannlige agenter. Dette føles som klassisk James Bond med et strøk av feminisme.

Produksjonen til Ed Brubaker er svært oppløftende. Den viser at tegnenserie-industrien nå setter pris på kreative hoder. Han viser at det er mulig å gjøre suksess på å lage historier i genre Marvel og DC unngår.

To grøssere fra Marvel-regissør

25 Jan

… pluss en anbefaling

Marvel har vært flink til å finne frem til skuespillere og regissører litt utenfor den opplagte A-listen til superheltfilmene sine. Når de skulle plukke ut noen til å lede arbeidet med å lansere den okkulte mesteren Doctor Strange falt valget på Scott Derrickson.

drstrange

Superhelten er en av mine personlige favoritter, men jeg hadde ikke sett noen av filmene til regissøren. Netflix har to stykker i utvalget sitt for øyeblikket. Hva kan de fortelle om hva vi kan vente oss?

exorcismemilyrose

Hva The exorcism of Emily Rose handler om ligger i navnet. Men det blir tatt et uvanlig fortellergrep. Filmen starter med at hovedpersonen er død. Presten som har stått for djeveutdrivelsen blir tiltalt for mord. Hoveddelen av filmen utspiller seg i rettsalen.

Den mer tradisjonelle grøsser-delen blir fortalt i tilbakeblikk. Her brukes alle kjente tricks fra genren. Det fungerer, selv om jeg synes den største utdrivelsesscene blir lang og poengløs. Perspektivet filmen velger gjør det mulig å tolke det overnaturlige som psykiske problemer og tilfeldigheter.

I finalen ender den med å ta et klart standpunkt for religion. Det ser nesten ut til å være poenget med filmen. Svært gode skuespillere i alle roller (blant annet Laura Linney og Tom Wilkinson) gir dramaet usedvanlig tyngde.

Mashupen av Doubt og Eksorsisten føles likevel ikke vellykket. Hvis vi tar bort idéen om genremiks, sitter vi igjen med en stiv og gammeldags film. Litt som Clint Eastwood skulle ha regissert en grøsser i et dårlig øyeblikk.

sinister

Sinister kom etter Emily Rose. Den er mer genre-tro, med et anstrøk av psykologisk thriller i en ellers dårlig spøkelsesfilm.

Hovedpersonen spilt av Ethan Hawke skriver dokumentarbøker om makabre mord. For å komme i riktig stemning, flytter han med kone og barn inn i et hus hvor en familie har blitt myrdet. På loftet finner han en kasse med gufne 8 mm-filmer. Alle skjønner jo hvor dette ender.

Dette skal Sinister ha: Den er skummel til tider. Flere scener er drømmeaktig uhyggelig, både det som foregår i den fysiske og åndelige verden. I starten måtte jeg ta noen pauser fra mordene i 8 mm-filmene.

Snart blir imidlertid svakhetene for tydelige. Den forutsigbare historie tror den er mer overraskende enn den er. Verst er lydeffektene og musikk. Hver gang noe skummelt skjer, kastes hele symfoniorkesteret i veggen. Når historien blir stadig mer hysterisk, blir det mer fnisende latterlig enn skummelt.

Så hva kan vi forvente oss av Scott Derrickson i Doctor Strange basert på disse to filmene?

  • Han har godt lag med skuespillere. Med det rette manuset er jeg overbevist om at han kan skape en fin balanse mellom det fantastiske og karakterne som er så viktig i en god Marvel-film.
  • Med den overivrig politibetjenten i Sinister viser han antydninger til humoristisk sans. Det trenger en moderne superhelt-film.
  • Doctor Strange baserer seg i stor grad på visuelt fantastiske okkulte fenomener og fremmede dimensjoner. Sinister gir meg tro på at han kan gjøre det bra.

Ingen av disse filmene er mer enn kuriositeter for spesielt interesserte. Så finnes det en grøsser på Netflix jeg vil anbefale?

conjuring

The conjuring er en helt tradisjonell fortelling om et spøkelseshus, men jeg synes den klarer å balansere krypende uhygge, slamrende dører og blodsprut på en – blir dette riktig uttrykk for en slik film? – finstemt måte. Ikke noe mesterverk, men en solid genre-film.

5 Netflix-nyheter uke 4 2015

23 Jan

Hver uke kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn denne uken, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

Denne uken har vi en uvanlig grøsser, surrealistisk animasjon, horror superhelt, den siste gode parodi-filmen og drama fra den amerikanske borgerkrigen.

exorcismemilyrose

The exorcism of Emily Rose

Grøsser er ikke favorittgenren min, men regissøren Scott Derickson interesserer meg fordi han snart skal regisserer Marvel-filmen Doctor Strange, min favoritt superhelt. Emily Rose har rykte på seg for å være en interessant og uvanlig, men ikke helt vellykket grøsser.

cloudy

Cloudy with a chance of meatballs

Animasjonsfilm er gøy, også for voksne. Denne surrealistiske fortellingen bygger på en barnebok og har fått overveiende gode kritikker. Jeg har hatt den på ønskelisten lenge.

hellboy

Hellboy

Guillermo del Toro laget denne superhelt-fortellingen med horror-elementer litt før Marvel invaderte kinoen for fullt. Jeg husker å ha sett denne på El Dorado med en gjeng der meningene strakk seg fra det verste de hadde sett til meg som likte den veldig godt. Oppfinnsom bruk av spesialeffekter og en annerledes vri på superhelter.

spaceballs

Spaceballs

I en tid hvor parodier kjemper om å være så dårlig som mulig, er den en lettelse å se Mel Brooks i toppform i 1987. Dette er den siste gode filmen fra Mel Brooks og en av de siste morsomme parodi-filmene som ble laget.

glory

Glory

Ukens seriøse alibi er Oscar-kandidaten fra 1989 om afroamerikanske soldater under den amerikanske borgerkrigen. Den er et stort hull i filmkunnskapen min, så den røk rett inn på Min Liste.

Er det noen av disse det ikke er verdt å kaste bort tid på? Eller er det noe mer seerverdig blant det som kom ut denne uken?

%d bloggers like this: