Tag Archives: dokumentar

5 høydepunkter fra Netflix i september

2 okt

Hver måned kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn forrige måned, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

Interstellar_film_poster

Interstellar

Av og til slår Netflix til med en fersk film. Det er ikke mange månedene siden alle nerde-vennene mine diskuterte Interstellar. Med et ambisiøst manus, en god regissør og et godt lag av skuespillere er dette en av de mer spektakulære science fiction-filmene på lenge.

Den gjør seg nok best på et stort lerret. Uten det visuelle trykket er det mulig at noen av vendingene historien tar blir vanskeligere å svelge.

the-raid-21

The Raid 2

Raid 2 havnet på min toppliste for 2014, først og fremst på grunn av de mest halsbrekkende action-scenene siden den første filmen i serien.  Flere scener er blant det ypperste som er laget. Ikke nøl med å se denne selv om den første filmen ikke finnes på Netflix lenger.

Et lite forbehold: Kampene er usedvanlig brutale og mange vil nok synes at Raid er for spekulativ.

captain-america-the-winter-soldier-international

Captain America: The Winter Soldier

Dette er superhelt-filmen jeg tror til og med kan fungere for dem som er skeptisk til genren. Den er inspirert av konspirasjons-thrillere og high tech spion tegneserier fra 70-tallet. Stemningen er helt unik for denne filmen.

Finalen forfaller til Marvel film-skjemaet med store, flyvende gjenstander, løpig og generisk slåssing på slutten, men jeg tror kanskje dette er blant mine favoritter i genren.

Frances_Ha_poster

Frances Ha

Her har vi en indie-film jeg hele tiden var på nippet til å se på kino i fjor. Regissøren Noah Baumbach er en slags moderne Woody Allen som kaster skråblikk på moderne intellektuelle miljøer. I denne filmen jobbe han tett med skuespilleren Greta Gerwig for å skape et portrett av de forvirrede 20-årene til hovedpersonen.

TsoTribecaPoster

Searching for General Tso

Mat er alltid interessant og i denne dokumentaren får vi et innblikk i hvor amerikansk vår oppfatning av kinesisk mat er. Alle som har spist i Kina skjønner at det har skjedd noe med maten derfra på vei til Vesten. Med utgangspunkt i retten General Tsos kylling (som ikke er så kjent i Norge, men var en av mine favoritter det året jeg jobbet i USA) får vi bedre forståelse for hvordan mat kan forandre seg på reisefot.

4 høydepunkter fra Netflix i August

13 sep

Hver måned kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn forrige måned, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

Saving Mr Banks

Saving Mr Banks

Her ringer mange av biografi-film varselklokkene. Prestisjefylt Oscar-film. Bygget på en sann historie, men tydelig hvitvasket. Psykologiske traumer fra barndommen forklarer kreativitet.

Likevel synes jeg historien om kampen mellom forfatteren av boken Mary Poppins og Walt Disney om å lage en klassisk film har klart å beholde mye ambivalens. Det er på den måten en fortelling gjør seg fortjent til sentimentalitet.

kings-of-summer

The Kings of summer

Når filmen kom for et par år siden sa mange kritikere, blant annet Mark Kermode, at dette var en kjempefin amerikansk indie oppvekstfilm. Godordene har tydeligvis brent seg fast i hjernen min, siden jeg husket skrytet når den dukket opp på Netflix. Jeg er veldig nysgjerrig på om den lever opp til det gode ryktet.

DemetriMartin

Demetri Martin Live

Nei, dette er ikke en hardslående komiker som vitser om politikk og seriøse temaer. Han er mer kjent for tøysehumor av typen navnebroren Steve slo gjennom med for mange år siden. Jeg har lest mye om han, men ikke sett noe av det han har laget enda.

whitey

Whitey: United States of America vs James J. Bulger

Denne dokumentaren om en kjent mafiaboss fra Boston er aktuell fordi Johnny Depp snart er å se i filmen Black Mass om karrieren hans. Gangsteren fra The Departed spilt av Jack Nicholson er også basert på denne skurken. True crime er spennende og jeg liker alltid å være godt forberedt når det kommer filmer som skal være bygget på en sann historie.

En sjimpanse i familien

7 feb

Sjimpanser er ikke mennesker. Forskning burde være unødvendig for å trekke den konklusjonen. På det frilynte 70-tallet ble det likevel gjort et forsøk med å oppdra en sjimpanse som et menneskebarn. Det gikk ikke bra.

projectnim

I dokumentaren Project Nim får vi historien om en sjimpanse som vokser opp i en kjernefamilie. Så langt er det en Julius-fortelling. Søt ape gjør rampestreker.

Etter en stund er ikke Nim liten og søt lenger. Han vil markere seg fysisk og blir seksuelt frustrert. Da er det ikke så lett å handskes med sjimpansen lenger. Det begynner å bli klart at hele forsøket er et utslag av hubris. Ingen av de ansvarlig gjør egentlig noe godt inntrykk, til tross for at de får fortelle sin egen versjon av historien.

Når forskeren som startet eksperimentet ikke har nytte av Nim lenger, blir han sendt ut på en grusom reise gjennom dyrehager og medisinske eksperimenter. Plutselig føles ikke menneskene så humane lenger.

Regissøren James Marsh har skrudd sammen en dokumentar langt over gjennomsnittet. Han og vi er heldig fordi det ble gjort mange filmopptak under eksperimentet. Men Marsh bruker både dette materialet og intervjuer med de involverte effektivt til å forme en tankevekkende historie.

Filmen får fire av frem bokser med Kleenex av meg. Løvinnen Elsa er første film jeg husker fikk meg til å gråte, så dyr i grenselandet mellom natur og sivilisasjon får frem følelsene mine.

Styrken til Project Nim er at den også løfter frem de rasjonelle og tankevekkende sidene av historien.

Filmen er tilgjengelig på Netflix.

5 Netflix-nyheter uke 6 2015

6 feb

Hver uke kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn denne uken, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

Første uke i februar flommet det over av interessante nyheter. Jeg måtte prioritere strengt for å begrense listen til 5.

inside-llewyn-davis

Inside Llewyn Davis

Coen-brødrenes nyeste var en av mine favoritter fra 2014. En sultende artist går gjennom gatene i 60-tallets New York (med en svingom innom Chicago). Når ikke livet går mot tittelkarakteren, saboterer han seg selv. Det hele minner litt om Sult av Hamsun. Og som alltid leverer brødrene en spennende film. Klassikeren deres Fargo kom også denne uken.

jiroposter

Jiro dreams about sushi

Dokumentaren om en av verdens beste sushi-kokker inneholder både matporno og interessante historier om jobben bak kulissene. Med to brødre som forholder seg forskjellig til arven etter faren Jiro, blir det også litt familiedrama. Jeg har skrevet om filmen tidligere i en artikkel om japansk mat på film og i tegneserier, med et lite sveip innom en restaurant.

localhero

Local hero

Fin og lun komedie om storkapitalen som kommer til en liten skotsk landsby. Peter Capaldi, senere kjent fra Doctor Who, Paddington og The thick of it, gjør sin gjennombruddsrolle. Mark Knopflers musikk fungerer til og med i sammenhengen. Begrepet klassiker kan sitte litt vel løst, men jeg synes det er på sin plass her.

secretofnim

Nimhs hemmelighet

Dette er en litt glemt perle av en tegnefilm fra 80-tallet. På en tid hvor Disney strevde med å finne seg selv, klarte animatøren Don Bluth å lage et spennende eventyr som føles forut for sin tid. Etter dette rotet han rundt med den dårlige versjonen av Ringenes Herre, blant annet. Men denne filmen har et godt rykte og jeg er spent på å se den igjen.

carlos-assayas

Carlos

I en uke med mange anbefalinger av filmer jeg har sett, er dette kandidaten til ‘Burde vært sett for lenge siden’-prisen. Den franske regissøren Olivier Assayas lykkes ikke bestandig, men han lager interessante filmer. Carlos handler om den kjente terroristen og er prisbelønnet flere steder. Et skår i gleden er det at dette kun er filmen som en radikalt nedklippet versjon av en mye lenger mini-serie. Tror jeg har den på DVD et eller annet sted.

Og ellers skrev jeg om ungdomsdramaet The sensational now tidligere i uken.

Bløffens anatomi

3 jul

Når jeg leser at noen har latt seg lure av et Nigeria-brev eller en passord-bløff, er det lett å tenke at de må være dumme. Så ser jeg dokumentaren The imposter på Netflix og begynner å skjønne hvordan det er mulig å gå fem på.

imposter

Det tragiske utgangspunktet er en 13-åring som forsvinner fra hjembyen sin i Texas i 1994. 3 år senere får den traumatiserte familien beskjed om at gutten har dukket opp i Spania.

Tittelen avslører allerede at dette er en svindler. Likevel tar det lang tid før han blir avslørt, til tross for at svindleren er flere år for gammel, har feil øye- og hårfarge og kun har absurde forklaringer på gebrokkent engelsk om hva som har skjedd. Han bor flere måneder i USA med ‘familien’ sin, før en privatdetektiv stikker hull på historien.

En god bløff er et tett samarbeid mellom offer og overgriper. Det er så tydelig hvordan familien ønsker så sterkt å finne gutten at de godtar eller glatter over usannsynligheter. Behovet deres passer som hånd i hanske med løgnene og de psykologiske problemene til bløffmakeren.

Mye av filmen blir fortalt gjennom intervjuer. Et interessant filmatisk grep er bruken av rekonstruksjoner, noe jeg vanligvis er kritiskt oppmerksom på dokumentarer. I ‘The imposter’ spiller svindleren seg selv, 15 år etter at det skjedde. Det gjør at historien han entusiastisk snakker om blir svært ubehagelig. Overgrepet blir tydeligere.

Klipping er med på å skape historien. I starten hopper på et tidspunkt historien kronologisk tilbake til en tidligere scene, for å vise den fra en annen vinkel. Det er svært effektfullt.

Akkurat når jeg trodde slutten var opplagt, skrur dokumentaren til skruen litt ekstra ved å vise hvordan karakterer utenfor familien tolker det som har skjedd.

Jeg leste mye om ‘The imposter’ når den kom for to år siden. Dokumentaren kom aldri på kino og har ikke vært lett tilgjengelig i Norge, så den hoppet raskt til toppen av listen min på Netflix.

dearWatterson

Dear Mr Watterson er jeg mer lunken til. I all hovedsak er det kjente og ukjente mennesker som forteller hvor bra Tommy & Tigern er. Det er ikke nødvendig med en film for å overbevise meg om det. De eneste scenene som er litt interessante er de som viser hvor tett hjembyen til tegneserieskapernen henger sammen med landskapet i stripene.

Spillgalskap på alvor

2 jun

Utviklingen tilbake til at små team kan lage spillsuksesser er et stort fremskritt i spillbransjen.

Når jeg vokste opp på 80-tallet var det mulig å slå i gjennom med et hobbyprosjekt og gi det ut på kassett. I den perioden jeg jobbet i bransjen i Funcom for 10 – 15 år siden krevde hver tittel enorme investeringer. Med digital distribusjon og nye plattformer har mulighetene åpnet seg igjen for mindre team, noe som har gitt gamle genre en ny oppblomstring.

indiegamemovie

Det er fremdeles ikke lett å lage noe som er bra og når frem til sitt publikum. Dokumentaren Indie Game: The Movie viser folkene bak tre spill: Braid, Meat boy og Fez. Det første er bestefaren i den nye generasjonen, som banet veien for mange andre med sin suksess for et par år siden. Dokumentaren følger de to andre prosjektene midt i en kaotisk kreativ prosess frem mot lansering.

Suksessen til en slik film ligger i karakterene. Særlig de to prosjektene som ligger i støpeskjeen har engasjerte personer i sentrum som det er morsomt å følge gjennom tykt og tynt. Strukturen i filmen er bygd rundt arbeidet på ‘Meat boy’ frem til lanseringen. Det fungerer bra og gir en spenning i beretningen, uten at dramaturgien blir tilført for mye kunstig anabole steroider.

Gjennom disse tre prosjektene blir det også klarer hva indie-spill er. Det er prosjekter som er laget med mye kunstnerisk frihet av engasjerte utviklere. Lav distribusjonskostnad, små team og kreativitet gjør det mulig å treffe små nisjer som blir et stort marked på verdensbasis. Kreativiteten har alltid vært der. Det er de økonomiske og teknologiske betingelsene som har skapt markedet.

Alle som ser filmen skjønner også at gode spill-idéer er billige. Det er hardt arbeid, øye for detaljer og evnen til å virkeliggjøre alt gjennom kode og grafikk som skaper suksess. Jeg husker godt selv fra tiden i Funcom hvor mange utenfor bransjen som trodde en pitch var et halvferdig produkt.

Er det nødvendig å være godt over gjennomsnittet interessert i spill for å like ‘Indie game the movie’? Det hjelper nok på motivasjonen, men karakterene er så interessante at de fleste vil finne dokumentaren underholdende og lære noe nytt om en ny, ukjent bransje.

Filmen er tilgjenglig på Netflix eller streames direkte fra nettsidene til produsentene.

Fra rikmannsliv til økonomisk krasj

28 mar

Først ler jeg av de skamløst rike menneskene i familien Siegel. De bruker penger på absurde shopping-turer og latterlig luksus. Et visst snev av skadefryd må også innrømmes når de går fra å bygge verdens største private hjem til å være på konkursens rand etter finanskrisen i 2008. Men på slutten av filmen, når jeg begynner å identifisere meg med hovepersonene, setter latteren seg fast i halsen.

Er ikke Norge verdens svar på familien Siegel? Så rike at de knapt skjønner det selv og helt ute av stand til å håndtere hverdagen når de møter veggen.

queen_of_versailles

Dokumentarskaperne var knapt klar over hva de hadde fått tak i da de begynte å lage Dronningen av Versailles. Idéen ser ut til å ha vært å lage en film om verdens største hjem. Den ble påbegynt i god tid før firmaet til far i huset får problemer. Intervjuet viser mennesker som har fjernet seg helt fra virkeligheten. De lever i en boble hvor de ikke forstår seg selv eller de som jobber for dem. Hadde dette vært alt, ville filmen i beste fall vært OK.

Overraskende for alle inntreffer finanskrisen midt i filmingen. Plutselig blir det umulig å ferdigstille det overdådige huset. Etterhvert som katastrofen synker inn blir stemningen mer trykkket. Tjenestefolket som holdt alt i gang må slutte. Rotet flyter og kjæledyr dør fordi de er glemt i en fløy eieren ikke er i så ofte. Til tross for tragedien, blir det hele mest humoristisk. Som når mor nedverdiger seg til å fly rutefly, leier bil og lurer på hva sjåføren deres heter.

Filmskaperen får komme ubehagelig nært inn på familien. Jeg skjønner knapt at hovedpersonene har sagt ja til dette. Men det er vel en del av livsfjernheten vi ser i det praktiske. De trodde kanskje at dette vil bli et dokument over deres storhet. I ettertid har produksjonen blitt saksøkt, men etter at filmen har gått sin seiersgang verden over er det for sent.

Mot slutten er vi langt unna polerte intervjuer. Vi ser hvordan en økonomisk krise også rammer rikfolk. Og det får meg til å lure på hvordan jeg og andre nordmenn fra middelklassen ville reagere hvis krisen kommer hit til landet. Ville vi vært like fremmedgjort fra livets realiteter og sikre på vår rett til å leve i sus og dus?

Hvor godt filmen treffer avgjøres nok av i vår stor grad man identifiserer seg med familien mot slutten. Det er da de er på det mest sympatiske, når de begynner å se seg selv utenfra. Veien fra verdens herskere til rike fattigfolk mot en slags selvinnsikt er en fascinerende reise sammen med familien Siegler.

Vanligvis pleier jeg ikke omtale filmer du ikke kan se på en norsk strømmetjeneste. Med Media Hint til Chrome og Firefox har det imidlertid blitt så enkelt å få amerikansk Netflix-utvalg, at jeg nok kommer til å skrive mer om innhold fra den utenlandske tjenesten.

 

Nyhetsblikk fra New York

5 nov

Aviser er en fast del av mediamenyen min. Aftenposten blir lest i papirutgaven sammen med frokosten. På kvelden blar jeg i gjennom Dagens Næringsliv og New York Times på iPad.

Fra jeg var 12 år og tretten år fremover gikk jeg med avisen. Da fikk jeg inn vanen med å lese den tidlig på morgenen og har stort sett alltid abonnert siden. Internett, Twitter og RSS-feeds har ikke endret på dette.

I min første periode som blogger vanket det en del kritiske kommentarer til tradisjonelle massemedia. Media-kritikk setter jeg fremdels pris på, men det er ikke noe tvil om at god journalistikk koster penger. Innholdet på en avis må være mer enn innpakningspapir for annonser.

På Netflix fanget dokumentaren Page one: Inside the New York Times min oppmerksomhet. Den er litt som en god blogg. Her får du et innblikk i hva som skjer bak kulissene i en av verdens viktigste avishus. Den har flere sekvenser som viser hvordan redaksjonen reagerer på det som skjedde i media for et par år siden: Wikileaks, lanseringen av iPad, nettbaserte konkurrenter, betalingsvegg og økonomiske problemer i bransjen.

Kamera følger sentrale medianyheter mens de etterforskes og rapporteres. I stjernerollen finner vi David Carr, en smart og gretten gammel gubbe av en journalist som har vært ute en vinternatt før. I en samling med mer pregløse kommentatorer avleverer han alle de mest minneverdige kommentarene i dokumentaren. Han får hele tiden rollen som de tradisjonelle mediene beste forsvarer i debatter og konfrontasjoner.

Dessverre er filmen som en ukesgammel avis, den føles litt bakpå. De lange linjene om en tradisjonell mediebransje i trøbbel er fremdels viktig og glimtet bak kulissen er like aktuell i dag. Diskusjonen om Wikileaks får imidlertid filmen til å virke veldig gammel.

Regissøren ser ut til å ha stolt på at karakterene og situasjonene er så interessante at det ikke var nødvendig å skape en mer enhetlig historie. Det gjør at ’Page One’ knapt leverer opp til den journalistiske standarden den hyller.

Helt siden betalingsveggen til New York Times ble lansert har jeg abonnert. Filmen styrket meg i intensjonen om å støtte det grundige arbeidet til redaksjonen. Det irriterer meg riktignok at abonnementet kun dekker nett og nettbrett, telefonen faller utenfor. En digitalpris for alt hadde vært enklere å forholde seg til.

New York Times var en av de første iPad-appene som ble lansert til nettbrettet. De velger på mange måter å gå sin egen vei. Bildene er der, men presentasjonen er samtidig edruelig og oversiktiglig. New York Times finner ingen grunn til å konkurrere med magasinefølelsen eller oversvømme leserne med interaktivitet. Seriøsitet står i høysete, også i brukergrensesnittet.

På det øverste nivået har vi de klassiske seksjonene i avisen (for eksempel verdensnyheter, økonomi, magasin). Deretter legges artiklene i en seksjon ut i et rutenett med overskrift, ingress og eventuelle bilder som du blar gjennom. Hver artikkel er lagt ut på oversiktlige sider du kan sveipe gjennom med bilder der det er naturlig. Reklame dukker opp jevnlig.

Blar du nedover på en seksjonsside, kommer du til neste side. Du bestemmer selv hvilke rekkefølge disse kommer opp i og kan også hoppe til en i menyen. Det gir en enkel måte å bla gjennom en stor mengde informasjon. Mange aviser på iPad undervurderer dette behovet for enkelt å sveipe til forskjellige deler av innholdet de tilbyr.

Når jeg bodde i USA fikk jeg New York Times som en søndagsvane. Informasjonsmengden er så stor at det er umulig å bla gjennom alt syv dager i uken, så denne siste helgedagen er fremdeles når jeg bruker mest tid på avisen.

På hverdagen bruker jeg en web-app som ble lansert til abonnentene for noen uker siden. Alt innholdet ligger tilgjengelig i menyen, men daglig fortrekker jeg å lese en ’Trending’-seksjon som ikke finnes i iOS-appen. Den gir oversikt over de meste leste og delte artiklene akkurat nå.

Twitter gir et filtrert nyhetsbilde gjennom blikket til de jeg følger. RSS-feeden er en komplett oversikt over de bloggene og kildene jeg liker best. Avisene gir et helhetsbilde og en grundighet internett foreløpig ikke klarer å erstatte.

Dokumentar eller sannhet

23 okt

Dokumentar passer perfekt å se på en strømmetjeneste som Netflix. Ofte får jeg ikke somlet meg til å se dem på kino, det blir for dyrt å kjøpe på DVD og vanskelig å få med seg på TV.

Min favoritt dokumentar er Fog of war, et langt intervju med USAs tidligere forsvarsminister Robert McNamara. Den fortjente et gjensyn på Netflix.

Den gamle krigeren har vært med siden brannbombingen av Japan under andre verdenskrig. Han hadde overoppsyn med Cuba-krisen og oppkjøringen til Vietnam-konflikten på 60-tallet. Regissøren Errol Morris holder seg som regel i bakgrunnen, men mot slutten bryter han inn med et par spørsmål.

Typisk Tor Andre skrev jeg om filmen når den kom i 2005:

”[Robert McNamaras] beskrivelse av den nære historien får meg til å miste pusten. Mye er nok avledningsmanøvre for å rettferdiggjøre egne handlinger, men åpenheten om egne feilbedømminger og konsekvensen av dem er utrolig. På godt og vondt gjør dokumentaren det lettere å forstå hvilke spill som ligger bak en moderne krig. Alt er understøttet av interessante bilder og lydopptak.”

Utfordringen med en dokumentar er ofte hvordan materialet blir organisert og presentert. Her fortelles historien kronologisk, parallelt med biografien til McNamara. I tillegg listes det opp 11 lekser han har lært av sin tid i militæret og politikken. På egen hånd vil de ofte virke banale, men sammen med erfaringene som blir delt, får de korte setningene tyngde.

Beundringen av ‘Fog of war’ gjorde meg svært nysgjerrig når jeg så Errol Morris tidligere dokumentar The thin blue line på Netflix. Det var en av de første filmene jeg strømmet.

I 1976 ble en politimann drept i Dallas, Texas. Etter noen måneders etterforskning, konfronterte politiet en mistenkt. De første minuttene av filmen inneholder intervjuer med den mistenkte og politiet som avhørte han om hvordan de reagerte på situasjonen.

Jeg ble litt forvirret over å havne midt inne i etterforskningen. Mangelen på navn og titler bidro til usikkerheten. Ganske fort går filmen tilbake til start for å bevege seg systematisk fremover fra forbrytelsen inntraff til tidspunktet når filmen starter på slutten av 80-tallet.

I tillegg til arkivmateriale brukes andre filmatiske virkemidler på interessante måter. For eksempel så gjentas rekonstruksjon av skytingen med små endringer i vinkler og perspektiv. Musikken til Philip Glass forsterker følelsen av løkker og gjentakelser.

To intervjuobjekter henviser ganske direkte til hvordan gangster- og detektivfortellinger har påvirket dem. Så mens de snakker, vises klipp fra filmer fra generen for å understreke deres indre verden.

På mange måter manipulerer filmen meg som seer. Errol Morris er ute etter å overbevise oss om at den mistenkte var uskyldig. Vanligvis irriterer manipulasjon meg. I dette tilfellet godtar jeg det, fordi vi tross alt får presentert mye materiale som vi kan velge å tolke på vår egen måte.

Hovedtemaet til Errol Morris i begge disse filmene er hvordan sannheten ligger skjult under lag på lag av misforståelser og manipulasjoner. Ofte gjemmer den virkelige historien seg bak fortellinger som er løyet så godt at løgneren overbeviser seg selv. I ‘Fog of war’ får vi et perspektiv på verden gjennom øynene til en gammel kriger, i ‘The thin blue line’ må vi prøve å se for oss hvilken kjerne av sannhet som ligger der utsagnene til alle vitnene krysser.

Intervjuene tyder på at en av regissørens styrker er at han får tillit fra de han snakker med. Nå har riktignok hovedpersonen både i denne filmen og den ferske Tabloid vendt seg mot han i ettertid. Det er kanskje ikke så rart når han går så tett inn på personer som ønsker kontroll over sin egen historie.

Jeg får gjerne med meg flere Errol Morris-filmer. Dokumentar-utvalget på Netflix er ganske dypt allerede, men foreløpig er kun ’The thin blue line’ og ’Fog of war’ tilgjengelig fra denne regissøren.

%d bloggere like this: