Digitale drømmer

Når jeg leser at noen har latt seg lure av et Nigeria-brev eller en passord-bløff, er det lett å tenke at de må være dumme. Så ser jeg dokumentaren The imposter på Netflix og begynner å skjønne hvordan det er mulig å gå fem på.

Det tragiske utgangspunktet er en 13-åring som forsvinner fra hjembyen sin i Texas i 1994. 3 år senere får den traumatiserte familien beskjed om at gutten har dukket opp i Spania.

Tittelen avslører allerede at dette er en svindler. Likevel tar det lang tid før han blir avslørt, til tross for at svindleren er flere år for gammel, har feil øye- og hårfarge og kun har absurde forklaringer på gebrokkent engelsk om hva som har skjedd. Han bor flere måneder i USA med ‘familien’ sin, før en privatdetektiv stikker hull på historien.

En god bløff er et tett samarbeid mellom offer og overgriper. Det er så tydelig hvordan familien ønsker så sterkt å finne gutten at de godtar eller glatter over usannsynligheter. Behovet deres passer som hånd i hanske med løgnene og de psykologiske problemene til bløffmakeren.

Mye av filmen blir fortalt gjennom intervjuer. Et interessant filmatisk grep er bruken av rekonstruksjoner, noe jeg vanligvis er kritiskt oppmerksom på dokumentarer. I ‘The imposter’ spiller svindleren seg selv, 15 år etter at det skjedde. Det gjør at historien han entusiastisk snakker om blir svært ubehagelig. Overgrepet blir tydeligere.

Klipping er med på å skape historien. I starten hopper på et tidspunkt historien kronologisk tilbake til en tidligere scene, for å vise den fra en annen vinkel. Det er svært effektfullt.

Akkurat når jeg trodde slutten var opplagt, skrur dokumentaren til skruen litt ekstra ved å vise hvordan karakterer utenfor familien tolker det som har skjedd.

Jeg leste mye om ‘The imposter’ når den kom for to år siden. Dokumentaren kom aldri på kino og har ikke vært lett tilgjengelig i Norge, så den hoppet raskt til toppen av listen min på Netflix.

Dear Mr Watterson er jeg mer lunken til. I all hovedsak er det kjente og ukjente mennesker som forteller hvor bra Tommy & Tigern er. Det er ikke nødvendig med en film for å overbevise meg om det. De eneste scenene som er litt interessante er de som viser hvor tett hjembyen til tegneserieskapernen henger sammen med landskapet i stripene.

Stikkord: dokumentar, netflix

Først ler jeg av de skamløst rike menneskene i familien Siegel. De bruker penger på absurde shopping-turer og latterlig luksus. Et visst snev av skadefryd må også innrømmes når de går fra å bygge verdens største private hjem til å være på konkursens rand etter finanskrisen i 2008. Men på slutten av filmen, når jeg begynner å identifisere meg med hovepersonene, setter latteren seg fast i halsen.

Er ikke Norge verdens svar på familien Siegel? Så rike at de knapt skjønner det selv og helt ute av stand til å håndtere hverdagen når de møter veggen.

Dokumentarskaperne var knapt klar over hva de hadde fått tak i da de begynte å lage Dronningen av Versailles. Idéen ser ut til å ha vært å lage en film om verdens største hjem. Den ble påbegynt i god tid før firmaet til far i huset får problemer. Intervjuet viser mennesker som har fjernet seg helt fra virkeligheten. De lever i en boble hvor de ikke forstår seg selv eller de som jobber for dem. Hadde dette vært alt, ville filmen i beste fall vært OK.

Overraskende for alle inntreffer finanskrisen midt i filmingen. Plutselig blir det umulig å ferdigstille det overdådige huset. Etterhvert som katastrofen synker inn blir stemningen mer trykkket. Tjenestefolket som holdt alt i gang må slutte. Rotet flyter og kjæledyr dør fordi de er glemt i en fløy eieren ikke er i så ofte. Til tross for tragedien, blir det hele mest humoristisk. Som når mor nedverdiger seg til å fly rutefly, leier bil og lurer på hva sjåføren deres heter.

Filmskaperen får komme ubehagelig nært inn på familien. Jeg skjønner knapt at hovedpersonene har sagt ja til dette. Men det er vel en del av livsfjernheten vi ser i det praktiske. De trodde kanskje at dette vil bli et dokument over deres storhet. I ettertid har produksjonen blitt saksøkt, men etter at filmen har gått sin seiersgang verden over er det for sent.

Mot slutten er vi langt unna polerte intervjuer. Vi ser hvordan en økonomisk krise også rammer rikfolk. Og det får meg til å lure på hvordan jeg og andre nordmenn fra middelklassen ville reagere hvis krisen kommer hit til landet. Ville vi vært like fremmedgjort fra livets realiteter og sikre på vår rett til å leve i sus og dus?

Hvor godt filmen treffer avgjøres nok av i vår stor grad man identifiserer seg med familien mot slutten. Det er da de er på det mest sympatiske, når de begynner å se seg selv utenfra. Veien fra verdens herskere til rike fattigfolk mot en slags selvinnsikt er en fascinerende reise sammen med familien Siegler.

Vanligvis pleier jeg ikke omtale filmer du ikke kan se på en norsk strømmetjeneste. Med Media Hint til Chrome og Firefox har det imidlertid blitt så enkelt å få amerikansk Netflix-utvalg, at jeg nok kommer til å skrive mer om innhold fra den utenlandske tjenesten.

Stikkord: dokumentar, netflix

Dokumentar passer perfekt å se på en strømmetjeneste som Netflix. Ofte får jeg ikke somlet meg til å se dem på kino, det blir for dyrt å kjøpe på DVD og vanskelig å få med seg på TV.

Min favoritt dokumentar er Fog of war, et langt intervju med USAs tidligere forsvarsminister Robert McNamara. Den fortjente et gjensyn på Netflix.

Den gamle krigeren har vært med siden brannbombingen av Japan under andre verdenskrig. Han hadde overoppsyn med Cuba-krisen og oppkjøringen til Vietnam-konflikten på 60-tallet. Regissøren Errol Morris holder seg som regel i bakgrunnen, men mot slutten bryter han inn med et par spørsmål.

På Typisk Tor Andre skrev jeg om filmen når den kom i 2005:

”[Robert McNamaras] beskrivelse av den nære historien får meg til å miste pusten. Mye er nok avledningsmanøvre for å rettferdiggjøre egne handlinger, men åpenheten om egne feilbedømminger og konsekvensen av dem er utrolig. På godt og vondt gjør dokumentaren det lettere å forstå hvilke spill som ligger bak en moderne krig. Alt er understøttet av interessante bilder og lydopptak.”

Utfordringen med en dokumentar er ofte hvordan materialet blir organisert og presentert. Her fortelles historien kronologisk, parallelt med biografien til McNamara. I tillegg listes det opp 11 lekser han har lært av sin tid i militæret og politikken. På egen hånd vil de ofte virke banale, men sammen med erfaringene som blir delt, får de korte setningene tyngde.

Beundringen av ‘Fog of war’ gjorde meg svært nysgjerrig når jeg så Errol Morris tidligere dokumentar The thin blue line på Netflix. Det var en av de første filmene jeg strømmet.

I 1976 ble en politimann drept i Dallas, Texas. Etter noen måneders etterforskning, konfronterte politiet en mistenkt. De første minuttene av filmen inneholder intervjuer med den mistenkte og politiet som avhørte han om hvordan de reagerte på situasjonen.

Jeg ble litt forvirret over å havne midt inne i etterforskningen. Mangelen på navn og titler bidro til usikkerheten. Ganske fort går filmen tilbake til start for å bevege seg systematisk fremover fra forbrytelsen inntraff til tidspunktet når filmen starter på slutten av 80-tallet.

I tillegg til arkivmateriale brukes andre filmatiske virkemidler på interessante måter. For eksempel så gjentas rekonstruksjon av skytingen med små endringer i vinkler og perspektiv. Musikken til Philip Glass forsterker følelsen av løkker og gjentakelser.

To intervjuobjekter henviser ganske direkte til hvordan gangster- og detektivfortellinger har påvirket dem. Så mens de snakker, vises klipp fra filmer fra generen for å understreke deres indre verden.

På mange måter manipulerer filmen meg som seer. Errol Morris er ute etter å overbevise oss om at den mistenkte var uskyldig. Vanligvis irriterer manipulasjon meg. I dette tilfellet godtar jeg det, fordi vi tross alt får presentert mye materiale som vi kan velge å tolke på vår egen måte.

Hovedtemaet til Errol Morris i begge disse filmene er hvordan sannheten ligger skjult under lag på lag av misforståelser og manipulasjoner. Ofte gjemmer den virkelige historien seg bak fortellinger som er løyet så godt at løgneren overbeviser seg selv. I ‘Fog of war’ får vi et perspektiv på verden gjennom øynene til en gammel kriger, i ‘The thin blue line’ må vi prøve å se for oss hvilken kjerne av sannhet som ligger der utsagnene til alle vitnene krysser.

Intervjuene tyder på at en av regissørens styrker er at han får tillit fra de han snakker med. Nå har riktignok hovedpersonen både i denne filmen og den ferske Tabloid vendt seg mot han i ettertid. Det er kanskje ikke så rart når han går så tett inn på personer som ønsker kontroll over sin egen historie.

Jeg får gjerne med meg flere Errol Morris-filmer. Dokumentar-utvalget på Netflix er ganske dypt allerede, men foreløpig er kun ’The thin blue line’ og ’Fog of war’ tilgjengelig fra denne regissøren.

Stikkord: dokumentar, netflix