Tag Archives: comixology

De kreative døde

7 Mar

Zombie-invasjonen er over oss i alle medier. Heldigvis fører ikke det bare til kopier av samme historien. Noen skapere finner nye ting å gjøre med genren. To av de zombie-fortellingen jeg har likt best de siste årene er den franske TV-serien Les Revenants og tegneserien Revival.

lesrevenants

Den franske TV-serien ligger på Netflix og er ekstra aktuell fordi ferske episoder av den amerikanske utgaven kommer i neste uke. Etter samme mønster som ‘Better call Saul’, blir serien lagt ut dagen etter amerikansk premiere.

Les Revenantes er satt til en liten fjell-landsby i Frankrike. En dag begynner døde personer å dukke opp. De er ikke zombies eller spøkelser, de dukker opp som om ingenting har skjedd. Forståelig nok blir familie og venner svært forvirret. Hovedtemaet er hvordan de etterlatte reagerer på gjenferdene og hvordan de døde takler omgivelsene.

De første episodene introduserer sakte men sikkert landsbyen, innbyggerne og de døde. En seriemorder skaper ekstra spenning. Ellers er det lite som er forutsigbart. Uhyggen er mer ekstensiell enn bø.

Regi og scenografi er utstudert vakker. Stemningsfull musikk av den franske elektro-gruppen Mogwai hever serien ytterligere et hakk.

Gjennom 8 episoder forteller serien en full historie. En oppfølger er visst på trappene, men dette er en tilfredsstillende fortelling som står på egne ben.

revival

Tegneserien Revival har flere fellestrekk med les Revenantes. Det foregår i et lite tettsted på landsbygden i USA. Alt har så langt skjedd i et nedsnedd landskap med en stemning som kan minne om Fargo. En forskjell er at omgivesene er klar over det som skjer, så området er satt i karantene av Smittevernet.

De døde står opp og går blant oss som vanlige mennesker. Noen ser ut til å klare påkjenningen ganske bra, men andre får nye kreative psykologiske hangups av å leve igjen.

Revivals klarer både å gi oss krim-plot i Fargo-stil, introdusere oss for et rikt persongalleri i bygden og servere grøsser-plott med blod og gørr.

Forfatteren Tim Seeley har beveget seg i undergrunnen og grøsser-genren tidligere, men ser nå ut til å slå gjennom med serier på de store forlagene. Tegneren Mike Norton har vært med siden starten og gir tegningene en realistisk stil som legger vekt på å skildre karakterene og miljøet. Når blodspruten står blir virkningen desto større.

Det er oppløftende å se at det går an å finne nye vinklinger på zombier. Neste uke skal det bli spennende å se om den amerikansk utgaven av Les Revanantes er en blåkopi eller tilfører noe nytt.

Advertisements

Farlige damer og okkulte monstre

30 Jan

And all that wishing that I’ve never met her? Those thoughts evaporate the second I see here again…

Femme fatal kan fort bli en utslitt klisjé: Vakker dame lurer menn til å gjøre forferdelig saker de egentlig ikke ønsker. I Fatale har har Ed Brubaker og Sean Philips klart å bruke konvensjonen på en interessant måte ved å blande noir og Lovecraft.

Ed Brubaker er i en interessant posisjon blant skapere av tegneserier. Han kjempet seg frem til toppen av Marvel-universet. Versjonen av Captain America vi ser på film nå bygger mye på hans arbeid over flere år.

På toppen hoppet han av til en unik avtale med det største indie forlaget i det amerikanske markedet, Image. Sammen med tegneren Sean Phillips fikk han lov til å lage akkurat de seriene han ønsket. Så langt ser det ut til å ha vært en suksess for alle parter.

fatalefullserie

Fatale forteller historien om Josephine. Alle mennene rundt henne faller som fluer, men det er mer en forbannelse enn velsignelse. Grunnen er at tiltrekningskraften er høyst ufrivillig og ikke kan slås av. Den er påført henne av en mann som tilber gamle, okkulte guder.

Fortellingen fortelles i et intrikat plot som strekker seg over hundre år og 25 hefter, før den elegant avsluttes.

Sean Philips har samarbeidet med Ed Brubaker over flere år. Illustrasjonene hans er røffe og realistiske i en stil som passer til den typen pulp som gjennomsyrer flere av prosjektene. Jeg anbefaler gjerne alle sammen.

I siste kapittel av Fatale overgår Philips seg selv med illustrasjoner som tar han ut av komfort-sonen. Drømmer og visjoner gjør at han taf frem teknikker jeg ikke har sett i noe av han tidligere.

Fatale har jeg både lest digitalt mens den gikk og kjøpt i bøker for å ha i bokhyllen.

fadeout

Den nye serien til Brubaker og Philips har kommet ut i en håndfull kapitler. The fade out er satt til Hollywood på 50-tallet. Historien er mer klassisk noir, som noe James Ellroy kunne ha skrevet. Alt virker svært lovende så langt. Essays med klassiske Hollywood-serier er en stor bonus.

velvet

En tredje serie Brubaker lager paralellt er Velvet. Tegneren er Steve Epting, samme fyren som laget Captain America-serien om Wintersoldier med han for noen år siden.

Den handler om sekretæren i en engelsk etterretingsorganisasjon på 60-tallet som kan mer enn å ta telefonen. Det viser seg at hun har en fortid som hemmelig agent. Etter noen få sider må hun ta frem gamle kunnskaper når hun blir jaget av en horde mannlige agenter. Dette føles som klassisk James Bond med et strøk av feminisme.

Produksjonen til Ed Brubaker er svært oppløftende. Den viser at tegnenserie-industrien nå setter pris på kreative hoder. Han viser at det er mulig å gjøre suksess på å lage historier i genre Marvel og DC unngår.

På tørre never

22 Dec

Mitt første møte med kampsporten MMA, eller Cage Fight som det ble kalt da, var på midten av 90-tallet. Jeg jobbet med design av spill på Funcom og var på besøk hos selskapet Acclaim. I et mørkt hjørne av det det store kontorbygget på Long Island satt en ung produsent og så på VHS-opptak av menn som dæljet løs på hverandre i et inngjerdet område så blodet sprutet. Håpet hans var å finne idéer til et nytt spill.

Siden jeg ikke akkurat er sportsinteressert, kan jeg ikke påstå at det førte til en besettende interesse. Men det har gjort meg ekstra oppmerksom hver gang det har dukket opp noe om tema. De siste årene har fenomenet bidratt til to filmer og en tegneserie som har havnet på min favorittliste.

filter25_omslag_hi

Artiklene jeg har lest om MMA har hatt sin egen agenda, litt på siden av å beskrive sporten. New Jersey er ledende på store kamper, så den største avisen i staten skrev nylig en avsløring om farene ved sporten. Midt i elendighetsbeskrivelsene kommer også en god oversikt over historien til sporten.

Det svenske kvalitetsmagasinet Filter bruker ønsket til den svenske bryteren Eddy Bengtsson om å hevde seg i MMA som et lite element i et portrett. Som alltid har de klart å gjøre en person jeg ikke er interessert i interessant, men det sier ikke så mye om sporten.

heart

Tegneserien Heart har kanskje den beste beskrivelsen av hvordan MMA oppleves av deltakerne. Den følger Oren ‘Rooster’ Redmond fra han oppdager sporten gjennom broren, til han har opparbeidet seg erfaring fra flere kamper.

Han blir aldri en stjerne, men klarer å opparbeidet seg en begrenset suksess, noe som gjør fortellingen så troverdig og lavmælt en historie om menn som slåss for penger og ære kan bli. Stilen på tegningene er røff og i svart/hvitt. Det står bra til handlingen i Heart.

Dette er også en god illustrasjon på hvordan tegneserier nå kan handle om mer enn superhelter. Fra manga er jeg vant til at historiene kan ha som bakteppe matlaging, spill og sport, nesten hva som helst. Nå har også amerikanske skapere oppdaget at leserne har bredere interesser.

warrior

Filmen Warrior kom aldri til norske kinoer, så den ble en av mange favoritter i fjor jeg endte opp med å se på DVD og strømming. Her er vi mer i Hollywood-land med to brødre som starter på bunn og ender opp i kamp mot sportens største stjerner i finalen. Heldigvis blir det mer elegant bruk av konvensjoner, enn en klisjé-fest.

Engasjementet blir desto større med en tett fortelling om forholdet mellom faren og de to brødrene som bokstavelig slår seg opp i verden. Karakterene er også godt reflektert i slåsstilen i hver enkelt kamp, elegant koreografert i balansepunktet mellom realisme og seerens ønske om oversikt.

Alt bindes sammen av veteranen Nick Nolte som bister pappa. Brødrene blir spilt av Tom Hardy og Joel Edgerton, begge stjerner på vei fra spennende uavhengig filmer til popcorn-tilbehør. De klarer å gjøre den maskuline sentimentaliteten ekte på en måte som gjør at vi godtar hvordan kampsporten og forholdet mellom familiemedlemmene sammenfaller svært beleilig i finalen.

haywire

Vi har ikke sett noen store action-stjerner ta overgangen fra MMA på samme måte som The Rock har gjort fra wrestling. Det nærmeste er Gina Carano i Haywire. I intervjuer virker hun så sympatisk at jeg krysser fingrene for at dette er første skrittet i en ny karriere på film.

Stephen Soderbergh har virkelig gått sine egne veier de siste årene. Han har kastet seg over alt fra kunstfilmer til genre-øvelser. I Haywire virker det som han ønsker å lage action-scener. Fokuset ligger på hvordan MMA-stjernen Gina Carano banker opp en bukett av de største mannlige skuespillerne for øyeblikket, som Channing Tatum, Michael Fassbender og Ewan McGregor.

Slåssingen er en fryd. Enkel, direkte og rett frem, uten bruk av spesialeffekter og wire. Det hele føles som en oppdatering av stunt-estetikk fra 70-tallet.

Regissøren motstår ikke fristelsen til å lage en struktur på fortellingen som hopper frem og tilbake i tid. Noen vil finne det irriterende, men jeg synes det skaper en fin flyt mellom action-scenene. De fungerer som små danseopptrinn i en arthouse thriller.

Den eneste skuffelsen er at Haywire slutter litt for sent. Heltinnen vår har kommet så langt hun kan et kvarter fra finalen og de siste slåsskampene føles som et anti-klimaks.

Generelt er jeg veldig interessert i hva som skaper god action. Begge disse filmene tilføres noe ekstra med bakgrunn i MMA. Om det er nok til å gjøre meg interessert å se virkelige kamper, tviler jeg på.

Begge filmene finnes på amerikansk Netflix. Haywire finnes på iTunes i Norge. Comixology er stedet for tegneserier.

Livvakt i en føydal fremtid

23 Nov

Lazarus er den beste nye tegneserien i 2013.

Greg Rucka har bygget en interessant fremtidsverden med fasinerende karakterer. Alt er konstruert på en måte som gir god plass til å utforske nye historier.

lazarus

Tegnestilen til Michael Lark er realistisk, med begge beina trygt plantet på den utarmede jorden, noe som står godt til den håpløse verden som beskrives. Santi Arcas legger på farger som gir et ekstra lag av skittenrealisme til fortellingen.

En gang i en nær fremtid har verden vært gjennom en total økonomisk kollaps. Alt styres av noen få familier som kontrollerer alle ressurser. De har et forholdsvis lavt antall leilendinger som utfører alt arbeide for dem. Alle installasjoner beskrives med tre tall: Familie 2, Leilendinger 256, Søppel 154000. Det setter stemningen i boken.

Selv om familiene som styrer verden har all makt, slåss de konstant seg i mellom. Og konflikter kan også oppstå innad i en familie. Derfor har hver familie en biologisk og teknisk manipulert livvakt som tåler mye juling. Navnet på serien, Lazarus, er tittelen på denne svært dyrebare beskytteren.

I tillegg er hovedpersonen, Forever, hjernevasket til å tro at hun er datteren av lederen av Carlyle-klanen. Her ligger det adskillig potensiale for konflikt fremover. Det er antydet at neste bok vil dreie seg om hvordan en Lazarus blir trent og manipulert, fysisk og psykisk.

Første historien på fire hefter, nylig samlet i en bok, forteller en avsluttet historie om en konflikt med en rivaliserende familie. Her er det politiske intriger og masse action. Uten masse forklaringer får vi et godt bilde av verden gjennom handlingen.

For eksempel blir Forever introdusert i et angrep hvor det virker som hun er død. Ved å vise hvordan hun klarer det som normalt er fysisk umulig og hvordan bioteknologi brukes for helbrede henne, får vi et godt bilde av verden og karakteren.

Et annet eksempel på god visuell historiefortelling, er en kamp i siste kapittel som skifter mellom å vise hva som skjer i kampens hete og kommentarene til det medisinske teamet som overvåker Forever på avstand.

En liten advarsel dersom du planlegger å kjøpe boken. Den har en ekstra fire-siders historie fra Previews, men mangler mye interessant ekstramateriale som i detalj viser hvordan verden gikk fra dagens situasjon til hva som blir beskrevet i tegneserien. Det kan være vel verdt den ekstra prisen for heftene.

Lazarus er årets nykomling. Skaperne tar jobben seriøst. De avsluttet første historie i fire månedelige kapitler i oktober, og starter opp med neste del i desember. Denne pausen gjør meg trygg på at kvaliteten vil holde seg på topp.

Aktuelle tegneserier: Indianere, skybrudd og dødsduell

29 Mar

Tegneseriefavoritter jeg har lest i det siste

comics_sacrifice_cover

Sacrifice 1 – 6

Sitat: You’re friend of the poet-warrior – he asked for a favor before I transformed him into a god. He said you were lost, and you wanted to go home. He quoted… Joy Division.

I 2011 ble Sam Humphries et navn å følge med på. Det begynte med den selvpubliserte serien Our love is real, om et fremtidssamfunn der seksualiteten har tatt uventede retninger. Deretter startet han serien Sacrifice. Etter tredje nummer ble han sugd inn i kommersielle Marvel-serier, noe som etter min mening har vært mindre vellykket.

Heldigvis har han de siste månedene klart å avslutte Sacrifice.

Hector har problemer med eplipsi og et liv ute av balanse. Etter et kraftig anfall ender han plutselig tilbake i azteker-riket, før europeerne invaderer. Han er besatt av tanken på redde den gamle sivilisasjonen. For å klare det må han navigere en komplisert politisk situasjon med kriger-kaster, opprørere, religion og blodoffer.

Tegningene har en litt kantete, utilpass stil som står bra til den psykiske tilstanden til Hector og det brutale samfunnet han prøver å navigere. Den ligger langt fra en realistisk, moderne stil, og minner mer om indianer-relieffer fra Sør-Amerika.

Når serien forrige uke ble avsluttet, må jeg si den levde opp til det usedvanlige konseptet. Skyld, religion, offer ble mikset med moderne idéer og Joy Division. Selv om jeg synes superhelter kan være veldig gøy, håper jeg at Sam Humphries vil ta styringen over egne prosjekter igjen snart.

privateeye

The Private Eye 1

Sitat: I want to hire you to find out everything about someone. Me.

Saga var den mest imponerende tegneserien jeg lest i fjor. Nå har forfatteren Brian K. Vaughn startet et svært interessant sideprosjekt. Han og tegneren Marcos Martin tok seg ikke tid til å vente på forlag eller Kickstarter. I stedet har de gitt første heftet ut elektronisk til den prisen du synes det er verdt å betale.

En gang i fremtiden har verden gått gjennom et digitalt skybrudd. Alle data har blitt tømt ut på nettet. Det har ført til at folks forhold til identitet og personvern har endret seg radikalt. Et uttrykk for det er at mote i stor grad ser ut til å bety å kle seg i et kostyme og bruke masker. Men jeg tror det også kommer til å vise seg på andre måter i løpet av serien.

Genermessig er dette en noir. Hovedpersonen er en slags informasjonsdetektiv. Ganske snart dukker det opp en vakker femme fatale hos han som vil ha hjelp. Mord og mysterier lurer like rundt hjørnet.

Noen kritikere har sagt at historien ikke er like interessant som i Saga. Min følelse er at det er fordi Vaughn spiller på andre strenger her. Han har bare skrapt på overflaten både i fremtidssamfunnet og historien.

Noe av det som gir ‘The private eye’ tyngde er de detaljrike tegningene til Marcos Martin. I tegningene som viser gatebilder formelig drukner jeg i detaljer å drømme meg bort i. Nærbildene som fokuserer mer på samtaler er uttrykksfulle  Alt er fargelagt med stor fantasi av Muntsa Vicente, uten å bli glorete.

Min oppfordring er å støtte prosjektet ved å laste ned lovlig. 1 dollar er rimelig for et prosjekt du vil teste og 3 dollar standard fullpris for et hefte. Jeg betalte 4 dollar for å oppmuntre et bra prosjekt.

deathmatch

Deathmatch 1 – 4

Sitat: We’re placed in a box and expected to fight. I rather think this ghastly competition favors those of us capable of thinking outside it.

Flere prøver seg på å kaste en haug med superhelter i gladiatorkamper om dagen. Avengers Arena fra Marvel synes jeg bare var trist og ga opp etter først nummer. En grunn er nok at noen av karakterene er blant mine favoritter og jeg vil ikke se dem død. Eller mer sannsynlig, at de blir vekket til live igjen.

Deathmatch velger en annen innfallsvinkel. Paul Jenkins, en veteran fra både Marrvel og DC, har bygget opp sitt eget univers av superhelter med en lang historie fra bunn. Vi ser imidlertid bare glimt av den, fordi fortellingen kaster oss rett inn i en kamp på død og liv mellom 64 personer. Fordelen ved dette grepet er at knapt noen er fredet av neste superheltfilm eller lisesensspill.

Utfordringen er å få oss til å bry oss. Det gjør Paul Jenkins ved å bruke mer tid på noen karakterer. I andre tilfeller lager han karakterer som spiller på arketyper fra mer kjente pulp-universer. Dessuten fornekter han seg ikke billig triks som et turneringskart og leksikon-artikler over de karakterene som får mindre plass. Alt i alt begynner jeg å få glimt av og oversikt over en stor, spennende verden.

Hovedmysteriet er hvorfor helter og skurker tvinges til å slåss mot hverandre. Der stiller vi og karakterene på like fot. Så hva som skjer blir den røde tråden i historien.

Dette er interessant og underholdende historiefortelling med høy vanskelighetsgrad. Førstenummer koster 1 dollar, så det er overkommelig å få en smakebit.

constantine

Constantine 1

Sitat: A man can’t enjoy his lutefisk alone.

La meg gjøre det helt klart at dette ikke er en anbefaling. Dette er mer kuriosa.

Mange ble opprørt når DC la ned Vertigo-serien Hellblazer og erstattet den med en mer ungdomsvennlig serie med anti-helten John Constantine. Historien er ikke dårlig, men sørgelig konvensjonell til å komme fra Ray Fawkes og Jeff Lemire.

Magikeren vår er en skikkelig drittsekk og utnytter vennene sine for å unngå at ondskapen tar over verden. Det hele ligner faktisk ganske mye på nummer 1 av Hellblazer, men i en utvannet utgave.

Grunnen til at jeg skriver om dette er fordi de drar til Norge. Og det hele er temmelig absurd. Han drar på et fly eid av Air Norway med flyvertinner i mini-skjørt. Han drar til et hotell med et okkult tempel, alt bygd i is. På veien spiser de lutefisk ut av take-away-bokser. Norge er jammen eksotisk!

Ukens tegneserie: Jokerens øyne, skip og buddy

19 Dec

Mine favoritter blant tegneseriene som kom ut forrige uke

batman

Batman 15

Sitat: Look into his eyes and tell yourself he’s just a man.

Jokerns angrep på alt Batman har kjært fortsetter. Etter å ha avsluttet et ublidt møte over Gothams vannforsyning, går mesteparten av kapittelet med til en vel så bitter konfrontasjon med alle hjelperne. Robin, Nightwing og Batgirl oppdager nemlig at Bruce Wayne har holdt tilbake viktig informasjon.

Akkurat som forrige måned er jeg oppriktig bekymret for helten vår. Det virker som om han undervurderer skurken og ikke forstår bekymringene til vennene. Eller er han bare den eneste rasjonelle i en malstrøm av galskap?

Innledningen og avslutningen er Batmans filosofering over hva han ser i øynene til Jokeren. Her får virkelig Scott Snyder svingt pennen. Og sluttpoenget, samtidig opplagt og overraskende, sitter som et skudd.

Tegneren Greg Capullo klarer kampscener like bra som de mer muntlige konfrontasjonene. Dette tegner til å bli en klassiker.

massive

Massive 7

Sitat: We’re all just global citizens post-crash, Moksha

Forrige uke kom det ut tegneserier fra to av favorittforfatterne min. Skal jeg klemme en tredjemann inn på den listen, må det bli Brian Wood. Han er langt mer stillfaren enn Grant Morrison og Jonathan Hickman, men er en god verdensbygger og forteller.

Massive foregår noen år inn i fremtiden etter at alle miljøkatastrofene har inntruffet. Vi følger et mannskap på en båt som før katastrofen ironisk nok kjempet for en bedre verden og større forståelse for at vi var i ferd med å ødelegge kloden. Hva gjør de nå når de fikk rett? Gjør så godt de kan for å overleve.

Så langt har historien godt i et så lavt toneleie at den har vært vanskelig å anbefale på bekostning av det som har endt opp på bloggen. Den egner seg nok best for lesing i bokform. Nå synes jeg imidlertid at både tekst og bilde begynner å finne formen.

I denne episoden finner hovedpersonene en gruppe mennesker som prøver å bygge opp et samfunn på en gruppe gamle boreplattformer. De virker fredelige, men mot slutten av kapittelet begynner det å se ut som om de har en skjult agenda i møte med heltene våre.

archerarmstrong

Archer & Armstrong 5

Sitat: Gotta stop… Catch my breath… You’d think… Bein’ immortal… Would help with that… But… It don’t… Whew!

Valiant var et selskap som gjorde det stort på 90-tallet, men gikk under sammen med de store nedgangstidene på slutten av tiåret. De har en stor samling med populære karakterer som har blitt vekket til live denne sommeren.

Alle seriene er underholdende historier godt over snittet. Solide forfattere og tegnere er rekruttert til å skape et univers med skurker og helter, men uten de fargerike kostymene.

Archer & Armstrong er et team bestående av en flere tusen år gammel halvgud og den unge jyplingen som hele livet har trent for å drepe han. Etter gode, gamle buddy komedie konvensjoner blir de følgesvenner som kjemper mot folk som er ute etter dem fra alle kanter.

Dette er kanskje ikke det spenstigste kapittelet, men denne serien er jevnt underholdende. Her er det ikke mye snakking, mer slåsskamper og morsomme kommentarer.

Ukens tegneserier: Unge x-men, vitenskapsstjerner og pulp

5 Dec

Mine favoritter blant tegneseriene som kom ut forrige onsdag

masks

Masks 1

Sitat: The law is made by men, and like them it can be corrupted. Justice is absolute and eternal.

Det er to faktorer som gjorde at jeg prøvde første nummer av Masks:

Den første er at jeg liker idéen om de klassiske pulp-heltene fra 40-tallet utrolig godt. Jeg har lest for lite av det til å uttale meg med stor tyngde, men det er noe tiltalende med disse proto-superheltene som oppsto før krefter og drakter ble for fantastiske.

I denne tegneserien får du en fin pakke med alle de største navnene (med unntak av Doc Savage): Green Hornet med Kato, Shadow og Spider. Til og med Zorro titter innom. Chris Robertson spinner en fin historie om hva de må gjøre for å stoppe at New York utvikler seg til en fascist-stat.

Den andre er de malte tegningene til Alex Ross som spiller hovedrollen. Han startet trenden for 15 år siden, men ingen har senere gjort det like bra. Den realistiske, idealiserte stilen står bra til helter og skurker på 40-tallet.

allnewxmen

All-new X-men 2

Sitat: But on the bright side, TV sets are much nicer in the future. Not as nice as I thought they’d be, but still.

Joss Whedon fikk mye av æren for vekten på gode dialoger i den nye Avengers-filmen. Jeg er fyrens største fan, men Brian Bendis skal ha vel så mye av æren for tonen. Den ble satt i seriene som løftet Avengers fra B til A-status. Nå har han fått mye av ansvaret for X-men.

Cyclops har de siste årene tatt en rolle som er nærme Magneto. Beast er så fortvilet over utviklingen, at han desperat henter X-men fra 25 år tilbake i tid for å ta en alvorsprat med mutanter som har mistet den moralske retningen.

Ikke vet jeg om dette er bærekraftig som en lengre historie og Bendis bruker ofte lang tid på å få alt på plass. Dialogene er som alltid morsomme og jeg ble underholdt, så den får plass på ukens liste.

nowheremen

Nowhere Men 1

Sitat: -We’re just scientists… – Right, and The Beateles were just a good cover band.

Forlaget Image fortsetter å lansere lovende serier. Her følger vi fire vitenskapsmenn med noe tilnærmet rockestatus. Første scene viser dem for en god del år siden. Deretter hopper vi frem i tid, når arbeidet deres resulterer i monstre og mystiske sykdommer.

Det er litt vanskelig å vite hvor historien bærer. Mye av første kapittel går til en styrediskusjon om retningen firma deres skal ta videre. Den er litt stillestående, men ganske snart blir vi kjent med en gruppe mennesker med merkelige symptomer som er blitt satt i karantene, noe som skaper mer fremdrift.

Det kan kanskje lønne seg å vente litt eller kjøpe samlingen i bokform om noen måneder, men dette ser ut som en solid science fiction fortelling i tgneserieform.

%d bloggers like this: