Tag Archives: china mieville

Ukens tegneserier: Absurd, SF helter og jernmann

12 Nov

Mine favoritter blant seriene som kom ut forrige onsdag

Dial H for Hero 6

Sitat: Enough with the political correctness bs! I got super arrows! Jet-propelled explosive feathers!

Science fiction-forfatteren som spesialiserer seg på det underlige, China Mieville, begynner å få grepet om tegneserie-mediet. De første kapitlene var ujevne i dramaturgien, men nå har han funnet rytmen.

Konseptet er basert på en kultserie hvor helten får forskjellige superkrefter hver dag. Noen ganger er det nyttig, andre ganger helt latterlig. Mieville har nevnt at han vil dukke ned i de psykologiske konsekvensene for helten av å måtte forholde seg til en uendelige rekke med merkelige personligheter. I dette nummeret tar han tak i dette med full tyngde.

Dagens superhelt-lotteri gir Chief Mighty Arrow med den flyvende hesten Wingy. Det hele er så pinlig på grensen til det rasistiske at helten prøver å la være å bruke kreftene, med mindre TV melder om at noe svært alvorlig skjer. Og det er hele historien.

Lite action, men desto mer humor, karakter og bisarr psykologi.

Hypernaturals 5

Sitat: The Quantinuum has created a universe for mankind… But we fear that it is also a yoke.

Jeg liker veldig godt superhelter i en science fiction-setting. Den opprinnelige serien var Legion of super-heroes, en gruppe ungdommer 1000 år inn i fremtiden som inspirert av Supermann er helter for hele galaksen. Historiene fra 60-tallet renner over av morsomme, om enn litt gammelmodige, idéer.

Legion utgis fremdeles, men er skuffende dårlig. Marvel lykkes noe bedre. Det er all grunn til å tro at under-genren er i ferd med å gå fra kult til populær. Neste store film fra dem er nemlig Guardians of the Galaxy som skal bringe superheltene til et kosmisk nivå.

Favoritten min for øyeblikket er imidlertid Hypernaturals, en serie utgitt på Boom! skrevet av Dan Abnett og Andy Lanning. De skal ha mye av æren for Marvels satsing på science fiction. Nå har de imidlertid skapt sitt eget univers.

Datamaskinen Quantinuum har skapt et paradis for menneskene. Den mektigste skurken, Sublime, mener at det ikke er av det gode. Som leser sitter jeg med vag følelse av at han kan ha rett. Det hele skjer i et univers stappfullt av det fantastiske, action og idéer.

I dette nummeret får vi vite om forhistorien til geniet i Hypernaturals, følger dem på et besøk hos Quantinuum og ser hva som skjer hvis du samarbeider med en superskurk.

Iron man 1

Sitat: So, to create the future, we must create people fit for the future.

Marvel pisker opp interessen for gamle helter ved å relansere en rekke tegneserier med nye skapere og heltene i uvante situasjoner de neste månedene. Marvel Now kalles iniativet. Det er en tendens til at det er for tidlig å si noe om retningen etter første nummer, men her synes jeg Kieron Gillen legger alt godt til rette.

Første del av historien etablerer Stark som playboyen som kun tror på to ting: Seg selv og fremtiden. Så tar det av når A.I.M. tar Extremis-teknologien med makt, en Stark-oppfinnelse som gir mennesker superkrefter. Opptakten er kjent. Den indre dialogen litt vel ordrik, men jeg synes dette lover godt.

Kieron Gillen har jevnt over levert over forventing når han har overtatt superhelter, sist i Uncanny X-men som fulgte elite-teamet av mutanter ledet av Cyclops. Tegningene er realistiske og nesten glorete fargerike. Jeg henger nok med noen flere nummer her for å se om teamet holder tempo oppe.

Advertisements

China Miévilles Embassytown

3 Nov

Gunnar Bangsmoen gjesteblogger om science fiction-romanen Embassytown. Innlegget er tidligere publisert på Fokalt Fortalt.

Med glede har jeg slukt alt China Miéville har skrevet, men fortsatt står hans andre bok, Perdido Street Station​, sammen med The City & the City  fra 2009, som hans sterkeste og mest interessante verk. Miéville benytter ofte svært så oppfinnsomme, på grensen til det kryptiske, ord og språklige vendinger.

I​ hans niende bok, Embassytown, tar han denne språklige essensen til det ytterste på godt og vondt. Miéville finner opp ord, bruker ordene på nye måter og skaper dermed en verden mer fremmed enn ellers mulig. For ikke bare handler Embassytown om kommunikasjon og språkets forunderligheter. I fortellingen om Avice Benner Cho og den planetariske utposten Embassytown er språket også makt og avhengighetsskapende.

På mange måter blander Embassytownelementer​ fra mine to favoritter, Perdido Street Station og The City & the City​, men i dette tilfellet er ikke summen nødvendigvis større eller bedre enn delene. Embassytown er ofte mer fremmed enn Miévilles oppbygging av Bas-Lag-universet, men henter også elementer fra The City & the Citys filosoferinger, politiseringer og sentrale dualisme.

Embassytown foregår på planeten Arieka der menneskeheten har etablert en utpost mitt i en enorm by befolket av de innfødte Ariekei (eller bare «The Host»). Ariekei’ene er en av de mest unnvikende «fremmede», eller romvesener om du vil, noen gang oppfunnet (Miéville skal ha pønsket dem ut allerede som 11-åring). Noen fattige ord om «vinger», lemmer og tekstur får vi servert i små drypp, men noen helhetlig forståelse av hvordan disse vesenene ser ut uteblir. Mentalt og sosialt er de like unnvikende for de menneskelige nybyggerne som for oss lesere. Ariekei kommuniserer med to stemmer (tenk en slags lingvistisk brøk). De kan ikke lyve, eller i det hele tatt si noe som ikke er rent faktisk, og må derfor gjennomføre «ritualer» med gjenstander og levende vesener for å skape nye fakta, meninger, metaforer og sammenlikninger.

Hovedpersonen, den 38-årige kvinnen Avice Benner Cho, er en slik sammenlikning. Dette gjør imidlertid ikke Avice i stand til å kommunisere med Ariekei, en oppgave forbeholdt genetisk og elektronisk tilpassede tvillinger, de såkalte ambassadørene. En dag ankommer en helt spesiell ambassadør Arieka og når de taler til Ariekei’ene påvirkes de på en måte som får store konsekvenser.

Det er ikke mye som er like bra i Embassytown som i ​Miévilles tidligere bøker, men han har lykkes å skape en hovedperson i Avice som er utenpå fortellingen. Hun forklarer sjelden ting, og er ofte også utelatt fra flere av historiens viktige vendepunkt. Hun virker tidvis rådvill, og de valgene hun til slutt tar blir tatt av nødvendighet og ikke et ønske om å «gjøre det rette». Likevel er hun en bestemt karakter som gir historien en relativt nøytral stemme.

​Det største problemet med romanen er at løsningen på konflikten mellom de politiske menneskene og de påvirkelige Ariekei’ene går i mot humanistisk og oppløftende science fiction. Uten å røpe for mye blir konklusjonen at Ariekei’ene må endre sin kommunikasjon, sin stemme, sin fysikk og sin kultur, for å overleve, og dette skjer uten en grunnleggende kritikk av menneskene som helhet. Det er den hvite manns imperialisme som vinner igjen, og det var neppe Miévilles ønske eller formål med Embassytown.

Et annet problem er Miévilles gode idé om en lingvistisk inngang til science fiction blir forkludret av sin egen infløkthet. Tanken bak har blitt for kompleks på papiret og fortellingen føles ikke så medrivende og spennende som den burde være. Boka virker teoretiserende (på en uferdig måte) og for opphengt i sine idéer til at den overbeviser rent narrativt. Det spenstige og innovative språket til tross er Embassytownoverraskende drøy og tørr lesning.

Futurisme og science fiction

6 Apr

Noveller og magasiner i digitalt format utgjør fremdeles en hoveddel av lesemenyen min. I den nye publikasjonen Arc kombineres science fiction, futurisme og populærvitenskap på som minner om magasinet Omni i sine velmaktsdager på 80-tallet. Jeg nevner det fordi det var en trøst for en fan av fantastisk litteratur i en norsk småby som Narvesen hjalp til med.

Arc gis ut av folkene bak New Scientist, et engelsk ukemagasin om vitenskap. Det gir tyngde til futurismen i essayene. Jeg var litt, men ikke så veldig, skuffet når Lightspeed Magazine for noen måneder siden kuttet sitt artikkelstoff. Men det krever egne egenskaper som redaksjon å håndtere non-fiction, og hvis man ikke vil legge ressurser i det er det like godt å kutte ut.

Arc har imidlertid et godt grep om essayene. Med unntak av en litt slapp artikkel av Bruce Sterling om futurisme generelt, leverer alle bidragsyterne personlige innfallsvinkler med interessant informasjon. Særlig likte jeg China Mieville beskrivelse av det fremmede i blekkspruter (med flere YouTube-eksempler) og Simon Ings om betydningen av containere.

Novellene er også svært bra. Stephen Baxter åpner med ’En reise til Amasia’, om en rekonstruert personlighet som vandrer inn i en kunstig intelligens. Mange av landskapene ekspedisjonen går gjennom minner om surrealistiske illustrasjoner på forsiden av science fiction-bøker på 70-tallet, men dette er samtidig en historie som vet hvor den vil og ender opp med et godt sluttpoeng. Ganske nærme perfekt.

Avslutningen er like god og leverer godt på interessant futurisme i Vanntyven av Alistair Reynolds. Historien foregår i en nær og sannsynlig fremtid, der store deler av befolkningen lever i flyktningleire som leier ut sin tankekraft til å styre dumme roboter som utfører manuelle oppgaver over hele verden, inkludert verdensrommet.

Resten av innholdet er også godt over akseptabelt og interessant. Arc lover kort sagt veldig godt. Når de har fått med forfattere som Margaret Atwood og det ikke er blant de beste bidragene, så gleder jeg meg til nest nummer.

På nettsidene til Arc står det at de gis ut hvert kvartal. Det er lettest tilgjenglig elektronisk gjennom Kindle eller Zinio, men kan også kjøpes på papir gjennom Magcloud.

%d bloggers like this: