Digitale drømmer

Snakk om å leve nerdedrømmen! Nyheten om at Netflix og Marvel planlegger å lage fire serier med superheltene Daredevil, Iron Fist, Luke Cage og Jessica Jones, samt en mini-serie hvor de slår seg sammen mot en større trussel, kom som et sjokk. Men et svært hyggelig sjokk. Dette er alle karakterer som egner seg vel så bra på skjermen som lerretet.

Mens vi venter på de nye seriene i 2015, kan det være verdt å rote rundt i Netflix-biblioteket etter andre godbiter. Batman-filmene trenger ingen anbefalinger. Og vi vet den nye Superman er på vei, siden nedleggelsen av konkurrenten Comoyo ble utløst av at Netflix betalte store summer for enerett til å vise en en pakke fra WB som inneholdt denne filmen.

Både DC og Marvel har de siste årene laget svært gode tegnede versjoner av noen av sine mest populære historier.

Er det en tegneserie som virkelig satt sitt preg på 90-tallet, så er det Dark Knight Returns. Stjerneskuddet Frank Miller skapte en mørk utgave av Batman satt noen år inn i fremtiden, etter at helten har vært pensjonert noen år. Nye skurker er i ferd med å ta over Gotham, så kappen blir tatt ut av skapet. Selv i 60-årene klarer Bruce Wayne å slå godt fra seg.

I et grep som understreker avhengighetsforholdet mellom helt og skurk, vekkes sovende kjemper som Jokeren og Two-face fra dvale når Batman blir aktiv igjen. Gotham blir en slagmark, noe som gjør at presidenten sender Superman for å rydde opp. Denne konfrontasjoen ser ut til å være inspirasjonskilden til neste filmen fra dette tegneserie-universet.

DC har laget to tegnefilmer basert på denne album-serien. Den får med seg store deler av historien, inkludert den mørke tonen og media-kritikken. På mange måter kjørte Dark Knight tegneserier inn i blindvei, alt ble plutselig så kynisk og hardbarket. Men det er en grunn til at historien ble så innflytelsesrik, så jeg vil ikke gi Dark Knight skylden for dårlige etterlikninger.

Frank Miller har en særegen tegnestil. Heldigvis er ikke animatørene for hengt opp i den. Det grafiske uttrykket er gjenkjennelig, men klarer også å ta opp i seg nyere teknikk og anime. Uansett hvor bra tegneserien var på slutten av 80-tallet, så har verden gått videre.

Konklusjonen er at diss to filmene presenterer kildematerialet svært godt. De holder seg litt for tett opp til historien til å klare å overskride utgangspunktet, men Dark Knight Returns-animasjonen er god underholdning.

Min favoritt Hulk-historie er Planet Hulk. Den gikk over et års tid i tegneseriene. Utgangspunktet var at de mektigste superheltene var lei av de jevnlige ødeleggelsene anti-helten forårsaket og sendte han ut i verdensrommet. Her endte han opp som slave og gladiator på en planet med flere mektige folkeslag i konflikt med hverandre. I tillegg til mye slåssing, ‘sword, science and sorecery’ og annen moro, går Hulk gjennom en historie som utvikler monsteret til en interessant karakter.

Å gjøre et år med tegneserier om til en god film på 80 minutter er svært imponerende. Frihetene manusforfatterne tar seg ved å kutte og endre, gjør resultatet bedre enn den mer bokstavtro Batman-animasjonen. Her er ikke et sekund kastet bort. Det får meg til å bli desto mer kritisk til popcorn-filmer som insisterer på å strekke seg godt over 2 timer.

Budsjettet er ikke stort nok til Disney-kvalitet på animasjonen, men en klar regi og gode design veier godt opp for begrensningene.

For noen uker siden kom det en mail fra Netflix om at de trodde Green Lantern ville interessere meg. Det var korrekt. Er det superhelter inne i bildet er jeg uansett nysgjerrig. Samtidig hadde jeg lest alle de dårlige omtalene, funnet ut at de var troverdig og nektet å betale for å se den. Da er strømmetjenester som Netflix perfekt.

Green Lantern er ikke bra. Allerede starten begynner illevarslende med en mørk trailer-stemme som forteller om en mørk tidsalder. Skurken er slem på grunn av et vagt fordi. Og merkelig science fiction-konsepter slumses utover historien hver gang den kjedelige helten ikke har noen å banke opp.

Mange har skyldt på et for fantastisk univers. Et tett manus fikk en helt ny, absurd verden til å virke troverdig i Planet Hulk. Og den andre Thor-filmen overlevde (såvidt) noen av de samme problemene med en kjedelig motstanderen og et påtrengende behov for å fortelle for mye. Forskjellen er interessante karakterer, humor og presisjon.

Når jeg sier at jeg er fan av superhelter, betyr det at til og med en dårlig film kan være litt morsom. For alle andre er det bare å ligge unna Green Lantern og godta at ikke alt i genren kan være like underholdene. Men selv ikke jeg våger meg på Catwoman.

Stikkord: animasjon, dc, marvel, netflix