Tag Archives: action

5 høydepunkter fra Netflix i september

2 Oct

Hver måned kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn forrige måned, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

Interstellar_film_poster

Interstellar

Av og til slår Netflix til med en fersk film. Det er ikke mange månedene siden alle nerde-vennene mine diskuterte Interstellar. Med et ambisiøst manus, en god regissør og et godt lag av skuespillere er dette en av de mer spektakulære science fiction-filmene på lenge.

Den gjør seg nok best på et stort lerret. Uten det visuelle trykket er det mulig at noen av vendingene historien tar blir vanskeligere å svelge.

the-raid-21

The Raid 2

Raid 2 havnet på min toppliste for 2014, først og fremst på grunn av de mest halsbrekkende action-scenene siden den første filmen i serien.  Flere scener er blant det ypperste som er laget. Ikke nøl med å se denne selv om den første filmen ikke finnes på Netflix lenger.

Et lite forbehold: Kampene er usedvanlig brutale og mange vil nok synes at Raid er for spekulativ.

captain-america-the-winter-soldier-international

Captain America: The Winter Soldier

Dette er superhelt-filmen jeg tror til og med kan fungere for dem som er skeptisk til genren. Den er inspirert av konspirasjons-thrillere og high tech spion tegneserier fra 70-tallet. Stemningen er helt unik for denne filmen.

Finalen forfaller til Marvel film-skjemaet med store, flyvende gjenstander, løpig og generisk slåssing på slutten, men jeg tror kanskje dette er blant mine favoritter i genren.

Frances_Ha_poster

Frances Ha

Her har vi en indie-film jeg hele tiden var på nippet til å se på kino i fjor. Regissøren Noah Baumbach er en slags moderne Woody Allen som kaster skråblikk på moderne intellektuelle miljøer. I denne filmen jobbe han tett med skuespilleren Greta Gerwig for å skape et portrett av de forvirrede 20-årene til hovedpersonen.

TsoTribecaPoster

Searching for General Tso

Mat er alltid interessant og i denne dokumentaren får vi et innblikk i hvor amerikansk vår oppfatning av kinesisk mat er. Alle som har spist i Kina skjønner at det har skjedd noe med maten derfra på vei til Vesten. Med utgangspunkt i retten General Tsos kylling (som ikke er så kjent i Norge, men var en av mine favoritter det året jeg jobbet i USA) får vi bedre forståelse for hvordan mat kan forandre seg på reisefot.

Advertisements

Leiemorder som er tøffere enn toget

28 Feb

Si hva du vil om Keanu Reeves, men han har endt opp i mange bra actionfilmer. Matrix, Speed og Point Break må alle sies å være genre-klassikere. John Wick er ikke helt i samme klasse, men det er en skikkelig lekkerbisken av en action-film.

johnwick

Noen russiske gangstere dreper hunden til den pensjonerte leiemorderen, dermed er helvete løs. Han gir seg ikke før alle mafia-hjelpere dør. Så enkelt kan det gjøres. Og til tider er det så frekt at jeg bare må le. Det hjelper at historien spilles rett-på-sak, uten ironi. Derfor ler jeg med og ikke av filmen.

Slåsskampene er godt arrangert og filmet. Bruken av pistol som nærkampvåpen føles frisk. Mest overraskende, historien fortelles svært visuelt også mellom voldsballettene. Starten av filmen blander flere tidsspor og stoler på at tilskueren skjønner den enkle historien uten påklistrede forklaringer.

I tillegg til en stiv, men effektiv Keanu Reeves er filmen overstrødd med gode karakterskuespillere som hever inntrykket av filmen min et par hakk.

Jeg kunne godt tenkt meg å sett dette på kino, men John Wick fikk ikke distribusjon i Norge. I det minste kom den ut på strømmetjenester kun et par måneder den hadde premiere i USA. Jeg så den på iTunes.

5 Netflix-nyheter uke 8 2015

21 Feb

Hver uke kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn denne uken, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

Det er stadig flere eksempler på at TV-serier kommer raskt på strømming nå. Agent Carter kom overraskende på Netflix denne uken. Siste episode har ikke vært sendt i USA enda en gang.

Ellers har vi de siste årenes beste high school-filmer, Tim Burtons siste gode film, martial arts med humor og Marvel før Iron Man.

Tidligere i uken har jeg skrevet om en canadisk science fiction TV-serie og et alternativ til 50 Shades of Grey.

agentcarter

Marvel’s Agent Carter

Basert på de to første episodene er dette ekstremt underholdende. En kvinnelige agent jobber med å stoppe bruk av farlig teknologi etter andre verdenskrig. Her er det mye action og vittig dialog. Historiene trekker direkte linjer fra den første Captain America-filmen og til andre superhelter fra Marvel. Ekstra bonus for å skildre hvordan det er å bli skjøvet tilbake til kjøkkenbenken for kvinner etter å ha gjort en innsats i krigen.

easyA

Easy A

Det er stadig lenger mellom de gode high school-filmene. Easy A fortjener et større publikum. Den bruker elegant klassikeren The Scarlet Letter som utgangspunkt for å fortelle en historie om ryktespredning og klikker. Emma Stone er alltid bra og i denne filmen slipper hun i stå i skyggen fra andre stjerner.

bigfish

Big Fish

Det begynner å bli en stund siden Tim Burton leverte en film som ikke blir spist opp av oppdragsgiveren og affekterte fiksfakserier. Denne fantasirike historien om en sønns forhold til sin far er den siste virkelige bra filmen regissøren leverte.

kungfuhustle

Kung Fu Hustle

Stephen Chow klarer å få kinesisk humor til å fungere ganske bra, også for vestlige tilskuere. Hans signatur er en fin blanding av halsbrekkende slåsskamper og slapstick.

punisher_war_zone_poster

Punisher: War Zone

Denne filmen kom litt før Iron Man gjorde Marvel kult. Jeg har ikke sett den, og det er neppe noe mesterverk, men jeg har hørt flere si at den er ganske underholdende action. Regissøren Lexi Alexander gjør at den har havnet på listen min. Hun gjorde seg upopulær i høst ved å være frittalende om Wonder Woman, piratkopiering og tilstanden i Hollywood. Etter å ha sett diskusjonen Schmoes Knows hadde med henne, har jeg hatt veldig lyst til å se Punisher-filmen hun regisserte i 2008.

Asiatisk kampsport på Netflix

4 Jan

En artikkel om kampsport-filmer i måneden burde kanskje holde, men så dukket det opp en del interessant på Netflix 1. januar det var verdt å dele.

På nyttårsaften snakket jeg varmt om The Grandmaster, en film fra i fjor om den kinesiske helten Ip Man. Over de siste årene har det kommet 5 filmer og en TV-serie om han. Vel så viktig som kung fu, ser de ut til å være en linse Kina ser sin nære historie gjennom.

Ip Man og japansk imperialisme

ipman

1. januar så jeg at filmen som satte bølgen i gang dukket opp på norske Netflix. Suksessen til den første filmen bidro nok til det som kom de neste årene, selv om Wong Kar-Wais The Grandmaster allerede var planlagt og hadde noen navnekrangler med filmen som bare ble hetende Ip Man.

Hovedrollen blir spilt av Donnie Yen, det sikreste kortet for solid Hong Kong-action de siste årene. Selv i ellers dårlige filmer er hans kampsport et lyspunkt.

Ip Man begynner med en prolog som setter scenen for rivalisering mellom forskjellige klaner i byen Foshan. Vår helt prøver å holde seg i bakgrunnen og være en god familiemann, men blir hele tiden trukket inn i rivaliseringen. Jeg satt med et stort smil under hele denne delen av filmen, både for den lette tonen og gode stunts.

Overgangen blir derfor brå til japansk invasjon. Mesteparten av Ip Man er en grim fortelling om livet under okkupasjonen. Det gir nok et riktig bilde av brutaliteten til Japan i Asia på 30- og 40-tallet. Problemet er at det ikke på noen måte henger sammen med biografien til Ip Man. Gapet mellom hva han opplevde under krigen og fortellingen blir en hindring for at jeg skal la meg rive med.

Kampsport-scenene er det imidlertid ingenting å si på, så som tøff underholdning er det helt greit. Regn bare med å få en del nasjonalistisk historiefortelling med på kjøpet.

Vestlig imperialisme i Hongkong

ipman2Oppfølgeren begynner noen år etter i Hongkong. Den slutter med det som kanskje er grunnen til at Ip Man er mer kjent enn andre kampsport-guruer: Bruce Lee treffer han i slutten av 50-årene og begynner å trene med han.

Mesteparten av Ip Man 2 dreier seg om problemene helten vår har med å etablere seg i Hongkong. Først klarer han ikke å fange interessen til potensielle studenter, deretter oppstår det rivalisering med mer etablerte skoler.

Med unntak av noe overspilling, synes jeg denne delen er svært underholdende. Særlig likte jeg en kamp mot tre konkurrerende kampskole-ledere på et rundt bord. Det hele inkluderer en heidundrende kamp mot Sammo Hung. En av de beste actionscenene jeg har sett på en stund.

Dessverre forfaller denne filmen også i en nasjonalistisk propaganda-fest. Det hadde vært til holde ut, hvis ikke kampene mot en amerikansk bokser hadde vært så kjedelig. Jet Li fikk jo lignende dueller til å fungere helt greit i Breathless (som forøvrig også finnes på norske Netflix nå). Når det hele til og med blir en blåkopi av Rocky IV-plottet, blir finalen veldig svak.

Så for begge Ip Man-filmene vil jeg vel si at de anbefales med sterke forbehold.

Beste asiatiske kampsportfilmer på Netflix

Så hva kan jeg anbefale mer helhjertet?

raid

1. The Raid – Redemption

En av de beste action-filmene fra de siste årene er en indonesisk kampsport-film. En gruppe politifolk går inn i en boligblokk styrt av en gangsterleder og får hele befolkningen mot seg. Jeg synes bruken av våpen, både kniver og skytevåpen er svært original i The Raid. Det gjør at stunts er mer brutale enn kinesisk kung fu. Det er som forskjellen mellom klassisk ballet hvor alle svever og moderne dans der utøverne jobber mot tyngdekraften.

2. Hero

Dette er min favoritt fra den kinesiske kampsport-bølgen vi fikk i etterkant av Crouching Tiger. I tillegg til visuelt svært vakre scener, har den et langt mer nyansert forhold til kinesisk nasjonalisme.

3. Kung Fu Soccer

En fantastisk morsom fortelling om bruk av kampsport i fotball. Komedie på kinesisk kan føre til kultursjokk, men jeg synes denne filmen klarer å treffe min humor bra. Her er det mye datagrafikk, så det er ikke noe for purister. På mange måter er det nesten mer som en anime enn klassisk martial arts.

Egentlig er utvalget i denne genren forholdsvis imponerende på norske Netflix nå, så det er absolutt mer å utforske.

På tørre never

22 Dec

Mitt første møte med kampsporten MMA, eller Cage Fight som det ble kalt da, var på midten av 90-tallet. Jeg jobbet med design av spill på Funcom og var på besøk hos selskapet Acclaim. I et mørkt hjørne av det det store kontorbygget på Long Island satt en ung produsent og så på VHS-opptak av menn som dæljet løs på hverandre i et inngjerdet område så blodet sprutet. Håpet hans var å finne idéer til et nytt spill.

Siden jeg ikke akkurat er sportsinteressert, kan jeg ikke påstå at det førte til en besettende interesse. Men det har gjort meg ekstra oppmerksom hver gang det har dukket opp noe om tema. De siste årene har fenomenet bidratt til to filmer og en tegneserie som har havnet på min favorittliste.

filter25_omslag_hi

Artiklene jeg har lest om MMA har hatt sin egen agenda, litt på siden av å beskrive sporten. New Jersey er ledende på store kamper, så den største avisen i staten skrev nylig en avsløring om farene ved sporten. Midt i elendighetsbeskrivelsene kommer også en god oversikt over historien til sporten.

Det svenske kvalitetsmagasinet Filter bruker ønsket til den svenske bryteren Eddy Bengtsson om å hevde seg i MMA som et lite element i et portrett. Som alltid har de klart å gjøre en person jeg ikke er interessert i interessant, men det sier ikke så mye om sporten.

heart

Tegneserien Heart har kanskje den beste beskrivelsen av hvordan MMA oppleves av deltakerne. Den følger Oren ‘Rooster’ Redmond fra han oppdager sporten gjennom broren, til han har opparbeidet seg erfaring fra flere kamper.

Han blir aldri en stjerne, men klarer å opparbeidet seg en begrenset suksess, noe som gjør fortellingen så troverdig og lavmælt en historie om menn som slåss for penger og ære kan bli. Stilen på tegningene er røff og i svart/hvitt. Det står bra til handlingen i Heart.

Dette er også en god illustrasjon på hvordan tegneserier nå kan handle om mer enn superhelter. Fra manga er jeg vant til at historiene kan ha som bakteppe matlaging, spill og sport, nesten hva som helst. Nå har også amerikanske skapere oppdaget at leserne har bredere interesser.

warrior

Filmen Warrior kom aldri til norske kinoer, så den ble en av mange favoritter i fjor jeg endte opp med å se på DVD og strømming. Her er vi mer i Hollywood-land med to brødre som starter på bunn og ender opp i kamp mot sportens største stjerner i finalen. Heldigvis blir det mer elegant bruk av konvensjoner, enn en klisjé-fest.

Engasjementet blir desto større med en tett fortelling om forholdet mellom faren og de to brødrene som bokstavelig slår seg opp i verden. Karakterene er også godt reflektert i slåsstilen i hver enkelt kamp, elegant koreografert i balansepunktet mellom realisme og seerens ønske om oversikt.

Alt bindes sammen av veteranen Nick Nolte som bister pappa. Brødrene blir spilt av Tom Hardy og Joel Edgerton, begge stjerner på vei fra spennende uavhengig filmer til popcorn-tilbehør. De klarer å gjøre den maskuline sentimentaliteten ekte på en måte som gjør at vi godtar hvordan kampsporten og forholdet mellom familiemedlemmene sammenfaller svært beleilig i finalen.

haywire

Vi har ikke sett noen store action-stjerner ta overgangen fra MMA på samme måte som The Rock har gjort fra wrestling. Det nærmeste er Gina Carano i Haywire. I intervjuer virker hun så sympatisk at jeg krysser fingrene for at dette er første skrittet i en ny karriere på film.

Stephen Soderbergh har virkelig gått sine egne veier de siste årene. Han har kastet seg over alt fra kunstfilmer til genre-øvelser. I Haywire virker det som han ønsker å lage action-scener. Fokuset ligger på hvordan MMA-stjernen Gina Carano banker opp en bukett av de største mannlige skuespillerne for øyeblikket, som Channing Tatum, Michael Fassbender og Ewan McGregor.

Slåssingen er en fryd. Enkel, direkte og rett frem, uten bruk av spesialeffekter og wire. Det hele føles som en oppdatering av stunt-estetikk fra 70-tallet.

Regissøren motstår ikke fristelsen til å lage en struktur på fortellingen som hopper frem og tilbake i tid. Noen vil finne det irriterende, men jeg synes det skaper en fin flyt mellom action-scenene. De fungerer som små danseopptrinn i en arthouse thriller.

Den eneste skuffelsen er at Haywire slutter litt for sent. Heltinnen vår har kommet så langt hun kan et kvarter fra finalen og de siste slåsskampene føles som et anti-klimaks.

Generelt er jeg veldig interessert i hva som skaper god action. Begge disse filmene tilføres noe ekstra med bakgrunn i MMA. Om det er nok til å gjøre meg interessert å se virkelige kamper, tviler jeg på.

Begge filmene finnes på amerikansk Netflix. Haywire finnes på iTunes i Norge. Comixology er stedet for tegneserier.

Kinesisk-inspirerte thrillere

2 Dec

Det ser ut som om Netflix har fylt på med nye filmer den siste uken. Blant nykommerne er en av mine absolutte favoritter, den kinesiske gangsterfilmen Infernal Affairs. Ikke bare den forholdsvis kjente førstefilmen, men hele triologien, er å finne på tjenesten.

infernalaffairs

Den kinesiske mafiaen har fått plassert en av sine egne høyt opp blant politiet som jakter på dem. Samtidig er en av skurkene en politimann som ble plassert der av en etterforsker mange år tilbake. Vi følger begge to tett, i et høk-over-høk-spill, mens begge to strever med å skille mellom hvem de er og rollen de spiller.

Infernal affairs er en tett thriller som bruker Hong Kong effektivt som kulisser. Den uvanlige situasjonen skaper originale spenningsscener som ofte baserer seg like mye på psykologi som action. Skuespillerlaget består av det beste fra kinesisk filmindustri, med stjernene Tony Leung og Andy Lau på topp.

Martin Scorsese fikk endelig sin Oscar med den amerikanske nyinnspillingen The Departed. Mange liker den, men jeg synes ikke den klarte å beholde nerven til originalen. Vanligvis er jeg svært sympatisk til nye versjoner, men dette er unntaket.

Følgende 25-ordsomtale var min oppsummering av filmen når den kom i 2006: ” Bra skuespillere. Bollywoodversjonen av Infernal Affairs: Bruker tre kvarter på det originalen gjorde på tre minutter. Eleganse og eksistensialisme byttet ut med blod, banning, babbel.”

Virker det interessant, finnes den ikke på Netflix, men du kan leie den på iTunes.

Av de to gjenstående filmene i den kinesiske triologien er den andre vel verdt å se, mens den tredje mest er for de som er ihuga fans. Her er min omtale av dem på Typisk Tor André i 2004:

”Ta den første ‘Infernal affairs‘ og snitt den på langs. Da får du en gangsterfilm og en psykologisk thriller, toern og treern.

Gangsterfilmen fungerer bra på egne ben. Den forteller en episk historie om hvordan Sam ble den gangstersjefen han er i første film. Vi får vite mer om de andre personene også, men informasjonen føles overflødig. Det er begrenset hvor mye som kan gjøres ut av forholdet mellom Ming og Wong, siden de ikke skal kjenne til hverandre når ‘Infernal Affairs 1′ starter opp.

Det tok langt tid for meg å forstå at treern var en psykologisk thriller. Filmen lider under at det egentlig ikke skjer så mye nytt. Den tar mer et dypdykk i Ming og Wong som personer ved å hoppe noen måneder frem og tilbake fra slutten av den første filmen. Alt det nye og interessant er allerede antydet tidligere, så jeg hadde foretrukket å se de to første filmene en gang til.”

Hvor fikk regissøren idéen til filmene fra? Han ga svaret i et intervju på comingsoon.net (lenken fungerer ikke lenger):  «My inspiration came from John Woo’s ‘Face/Off’ in 1997. I loved that story, but the notion of two people literally switching faces and still being alive was unsettling to me. So I began to develop a concept in which two characters wouldn’t be superficially changing faces, but exchanging identities and even their personalities on a deeper subconscious level.”

faceoff

Jeg kan absolutt se det. Face/Off har mye av det samme psykologiske dobbeltgjenger-spillet, men mer i en action-innpakning. John Woo fornekter seg ikke, med hvite duer og fantastisk pistolballett. Noen vil kanskje oppfatte det som helligbrøde, men jeg synes det slår hans kinesiske filmer.

Vil du bli minnet på hva ’Over the rainbow’ har å gjøre med tidenes politiraid på et gangsterrede, så finnes den også på Netflix.

Nihilistisk underholdning

17 Nov

Var det kjempefiaskoen Last action hero som ødela karrieren til manusforfatter Shane Black? På slutten av 80-tallet var han Hollywoods gullgutt. Så forsvant han fra jordens overflate.

Til neste år dukker Shane Black opp igjen med tømmene for Iron Man 3. Marvel har jo hatt hell med å velge folk som ikke er opplagte valg i sentrale posisjoner på filmene sine. Det hjelper sikkert på å få budsjettet ned, men utfra tidligere eksempler ser det også ut som om det fører til en klar visjon og høy kvalitet.

Med kun en tidligere film på CVen som regissør skal det bli spennende å se hva Shane Black får ut av en superhelt. I ’Kiss kiss bang bang’ regisserte han også Robert Downey jr og han var involvert i toern, så han begynner ikke helt på bunn.

Debuten ’Kiss kiss bang bang’ kom opp i Netflix-anbefalingene mine. I 2005 når den hadde kino-premiere, skrev jeg denne anmldelsen på Typisk Tor André:

”Ordene ‘Kiss Kiss Bang Bang’, som jeg så på en italiensk filmplakat, er kanskje den korteste oppsummeringen tenkelig for den grunnleggende appellen ved film”, sa den kjente filmkritikeren Pauline Kael.

Shane Black står bak noen av de morsomste action-filmene de siste tyve årene: De to første ‘Lethal Weapon’, ‘The last boy Scout’ og ‘The long kiss goodnight’. Ingen av dem har noen dypere mening utenom en elegant bruk av film- og genrekonvensjoner. Likevel gir de et skikkelig rush.

Kiss Kiss Bang Bang‘ har manus og regi av Black. Om den ikke klarer å beskrive den grunnleggende appellen ved film, mistenker jeg at den er et konsentrat av hva bakmannen synes er tøft.

Historien om tyven som flykter inn på en audition og spiller en kjeltring mer overbevisende enn noen skuespiller renner over av idéer, humor og uventede vendinger. Utrolig nok flyter det hele godt også, med gode skuespillere og en regissør som har det morsomt. Kjennskap til genre-konvensjoner er nesten en nødvendighet i meta-labyrinten plottet utvikler.

En av scenene som har festet seg for meg fra ‘Lethal Weapon 2′ er biljakten hvor en sjåfør blir halshugget av et surfboard. Nihilistisk, svart humor er noe alle Shane Black filmer har felles. Det er haugevis av øyeblikk i denne filmen hvor jeg tenkte ‘De kan ikke si eller gjør det’. Men det kunne de.

Resultatet er at jeg sitter igjen med følelsen av å ha spist et stort, deilig junkfood måltid hvor jeg på slutten aner en skjemt lukt av dressingen, og derfor frykter at det blir et par dager med do-flying. Vanligvis har jeg liten sans for moralsk filmkritikk, men jeg tror mange vil synes at Shane går alt for langt for å skape uventede situasjoner.

I filmen henvises det stadig til en hardkokt pulp-detektiv. Jeg minnes et par serier med pocketbøker jeg leste i ungdommen, Larry Kent og Nick Carter. Begge var tøffere enn toget, forholdt seg kynisk til alt de opplevde, ble jevnlig torturert (men tok grusomt igjen) og visste hva de måtte gjøre for å få damene til å gjøre som de ville. Tonen i Shane Blakes filmer er av samme type, litt mindre sentimental enn mange andre mannfolkfilmer.

Jeg må innrømme at jeg elsket ‘Kiss Kiss Bang Bang’, men frykter at jeg en dag vil brenne i helvete for filmsmaken min.

%d bloggers like this: