Arkiv | Tegneserier RSS feed for this section

Pulp-helt inntar magisk verden

27 Nov

You did such a wonderful job solving the dancing bug murders several months ago. And the adventure of the chuckling macaw? Your detecting skills are quite unparalleled.

Fra Ether nr 1

ether

Det skal ikke mye til for at en selvbevisst pulp-fortelling med helter, skurker og en fantastisk verden engasjerer meg. Det første nummeret av Ether fikk meg til å småle fornøyd gjennom de første side.

Vår staute helt Boone Dias spankulerer på første side selvsikker inn i portalen til Ether, utstyrt med et skjerf som det forklares kan brukes som filter for å fjerne magisk forurensning. Ganske snart kastes han inn i et mysterium hvor han bruker logikk på linje med Sherlock Holmes for å kutte i gjennom tenkemåten til fabeldyr og skumle bibliotekarer.

Matt Kindt er en forfatter som er høyst respektert blant et mer kresent publikum av tegneserier, men jeg må innrømme å ikke ha blitt helt hektet tidligere. Her har han truffet en nerve hos meg.

Tegningene til David Rubin består av løpske linjer og lekne detaljer. En splash-side med utsikt over byen Agartha kryr av rare skapninger. Det føles som om hvert eneste av tusen runde tak er håndtegnet.

De siste sidene der Boone kastes tilbake til vår verden tyder på at en noe mørkere tone også vil spille med i fortellingen. I virkeligheten er ikke vår helt like fantastisk, noe forsidebilde gir et godt bilde av.

Jeg skulle kanskje ønske at første kapittel hadde avsluttet litt mer, men dette er definitivt en serie å følge. 19 sider med ren kos og et par avsluttende sider som tyder på mer dybde, gir meg forhåpninger.

Advertisements

De kreative døde

7 Mar

Zombie-invasjonen er over oss i alle medier. Heldigvis fører ikke det bare til kopier av samme historien. Noen skapere finner nye ting å gjøre med genren. To av de zombie-fortellingen jeg har likt best de siste årene er den franske TV-serien Les Revenants og tegneserien Revival.

lesrevenants

Den franske TV-serien ligger på Netflix og er ekstra aktuell fordi ferske episoder av den amerikanske utgaven kommer i neste uke. Etter samme mønster som ‘Better call Saul’, blir serien lagt ut dagen etter amerikansk premiere.

Les Revenantes er satt til en liten fjell-landsby i Frankrike. En dag begynner døde personer å dukke opp. De er ikke zombies eller spøkelser, de dukker opp som om ingenting har skjedd. Forståelig nok blir familie og venner svært forvirret. Hovedtemaet er hvordan de etterlatte reagerer på gjenferdene og hvordan de døde takler omgivelsene.

De første episodene introduserer sakte men sikkert landsbyen, innbyggerne og de døde. En seriemorder skaper ekstra spenning. Ellers er det lite som er forutsigbart. Uhyggen er mer ekstensiell enn bø.

Regi og scenografi er utstudert vakker. Stemningsfull musikk av den franske elektro-gruppen Mogwai hever serien ytterligere et hakk.

Gjennom 8 episoder forteller serien en full historie. En oppfølger er visst på trappene, men dette er en tilfredsstillende fortelling som står på egne ben.

revival

Tegneserien Revival har flere fellestrekk med les Revenantes. Det foregår i et lite tettsted på landsbygden i USA. Alt har så langt skjedd i et nedsnedd landskap med en stemning som kan minne om Fargo. En forskjell er at omgivesene er klar over det som skjer, så området er satt i karantene av Smittevernet.

De døde står opp og går blant oss som vanlige mennesker. Noen ser ut til å klare påkjenningen ganske bra, men andre får nye kreative psykologiske hangups av å leve igjen.

Revivals klarer både å gi oss krim-plot i Fargo-stil, introdusere oss for et rikt persongalleri i bygden og servere grøsser-plott med blod og gørr.

Forfatteren Tim Seeley har beveget seg i undergrunnen og grøsser-genren tidligere, men ser nå ut til å slå gjennom med serier på de store forlagene. Tegneren Mike Norton har vært med siden starten og gir tegningene en realistisk stil som legger vekt på å skildre karakterene og miljøet. Når blodspruten står blir virkningen desto større.

Det er oppløftende å se at det går an å finne nye vinklinger på zombier. Neste uke skal det bli spennende å se om den amerikansk utgaven av Les Revanantes er en blåkopi eller tilfører noe nytt.

Abonnementstjeneste for bøker

2 Mar

Etter at Scribd ble lansert høsten 2013, prøvde jeg å få et prøveabonnement. På det tidspunktet var det kun tilgjengelig i USA. Etter å ha hørt en omtale av tegneserie-lanseringen i februar, sjekket jeg om en nordmann kunne bli med nå. Og nå var rettighetene på plass.

scribd1

Idéen er å gjøre flere 100.000 bøker og tegneserier tilgjengelig for en fast månedspris etter samme mønster som for Netflix for film/TV og Spotify for musikk. De har fått avtaler med tre av de fem største forlagene, i tillegg til flere små. Sjansen for å finne en gitt tittel er bedre enn på Netflix, men mye mindre enn på Spotify.

Tegneserieutvalget de lanserte med i februar er også ganske bra. De har med innhold fra Marvel, Boom!, IDW, Dynamite og flere indie-forlag. De har ikke hele katalogen til forlagene, men nok til at selv jeg som leser mye fant flere interessante titler å sjekke ut.

I tillegg har de lydbøker, men det har ikke jeg utforsket.

scribd2

Alt blir presentert i en fin app for iOS, Android eller web. Den har alt du forventer av en ebok-leser, inkludert understreking og bokmerker.

Det eneste jeg har å utsette så langt på appen er en halvveis implementering av tegneserier. Du har ikke samme muligheten til å gjøre fleksibel zooming på ruter som i Comixology.

Anbefalingene i appen fungerer derimot veldig godt. De er en kombinasjon av algoritmer som finner det Scribd tror du er interessert i basert på tidligere valg og godt redaktør-arbeid.

Jeg er imponert over appen og utvalget. Velger du å betale 9 dollar i måneden og vil ha full valuta for pengene, er det et begrenset utvalg. Men jeg har allerede samlet opp mer på ønskelisten enn jeg har håp om å komm ei gjennom det neste året og det legges hele tiden nye titler til.

Farlige damer og okkulte monstre

30 Jan

And all that wishing that I’ve never met her? Those thoughts evaporate the second I see here again…

Femme fatal kan fort bli en utslitt klisjé: Vakker dame lurer menn til å gjøre forferdelig saker de egentlig ikke ønsker. I Fatale har har Ed Brubaker og Sean Philips klart å bruke konvensjonen på en interessant måte ved å blande noir og Lovecraft.

Ed Brubaker er i en interessant posisjon blant skapere av tegneserier. Han kjempet seg frem til toppen av Marvel-universet. Versjonen av Captain America vi ser på film nå bygger mye på hans arbeid over flere år.

På toppen hoppet han av til en unik avtale med det største indie forlaget i det amerikanske markedet, Image. Sammen med tegneren Sean Phillips fikk han lov til å lage akkurat de seriene han ønsket. Så langt ser det ut til å ha vært en suksess for alle parter.

fatalefullserie

Fatale forteller historien om Josephine. Alle mennene rundt henne faller som fluer, men det er mer en forbannelse enn velsignelse. Grunnen er at tiltrekningskraften er høyst ufrivillig og ikke kan slås av. Den er påført henne av en mann som tilber gamle, okkulte guder.

Fortellingen fortelles i et intrikat plot som strekker seg over hundre år og 25 hefter, før den elegant avsluttes.

Sean Philips har samarbeidet med Ed Brubaker over flere år. Illustrasjonene hans er røffe og realistiske i en stil som passer til den typen pulp som gjennomsyrer flere av prosjektene. Jeg anbefaler gjerne alle sammen.

I siste kapittel av Fatale overgår Philips seg selv med illustrasjoner som tar han ut av komfort-sonen. Drømmer og visjoner gjør at han taf frem teknikker jeg ikke har sett i noe av han tidligere.

Fatale har jeg både lest digitalt mens den gikk og kjøpt i bøker for å ha i bokhyllen.

fadeout

Den nye serien til Brubaker og Philips har kommet ut i en håndfull kapitler. The fade out er satt til Hollywood på 50-tallet. Historien er mer klassisk noir, som noe James Ellroy kunne ha skrevet. Alt virker svært lovende så langt. Essays med klassiske Hollywood-serier er en stor bonus.

velvet

En tredje serie Brubaker lager paralellt er Velvet. Tegneren er Steve Epting, samme fyren som laget Captain America-serien om Wintersoldier med han for noen år siden.

Den handler om sekretæren i en engelsk etterretingsorganisasjon på 60-tallet som kan mer enn å ta telefonen. Det viser seg at hun har en fortid som hemmelig agent. Etter noen få sider må hun ta frem gamle kunnskaper når hun blir jaget av en horde mannlige agenter. Dette føles som klassisk James Bond med et strøk av feminisme.

Produksjonen til Ed Brubaker er svært oppløftende. Den viser at tegnenserie-industrien nå setter pris på kreative hoder. Han viser at det er mulig å gjøre suksess på å lage historier i genre Marvel og DC unngår.

På tørre never

22 Dec

Mitt første møte med kampsporten MMA, eller Cage Fight som det ble kalt da, var på midten av 90-tallet. Jeg jobbet med design av spill på Funcom og var på besøk hos selskapet Acclaim. I et mørkt hjørne av det det store kontorbygget på Long Island satt en ung produsent og så på VHS-opptak av menn som dæljet løs på hverandre i et inngjerdet område så blodet sprutet. Håpet hans var å finne idéer til et nytt spill.

Siden jeg ikke akkurat er sportsinteressert, kan jeg ikke påstå at det førte til en besettende interesse. Men det har gjort meg ekstra oppmerksom hver gang det har dukket opp noe om tema. De siste årene har fenomenet bidratt til to filmer og en tegneserie som har havnet på min favorittliste.

filter25_omslag_hi

Artiklene jeg har lest om MMA har hatt sin egen agenda, litt på siden av å beskrive sporten. New Jersey er ledende på store kamper, så den største avisen i staten skrev nylig en avsløring om farene ved sporten. Midt i elendighetsbeskrivelsene kommer også en god oversikt over historien til sporten.

Det svenske kvalitetsmagasinet Filter bruker ønsket til den svenske bryteren Eddy Bengtsson om å hevde seg i MMA som et lite element i et portrett. Som alltid har de klart å gjøre en person jeg ikke er interessert i interessant, men det sier ikke så mye om sporten.

heart

Tegneserien Heart har kanskje den beste beskrivelsen av hvordan MMA oppleves av deltakerne. Den følger Oren ‘Rooster’ Redmond fra han oppdager sporten gjennom broren, til han har opparbeidet seg erfaring fra flere kamper.

Han blir aldri en stjerne, men klarer å opparbeidet seg en begrenset suksess, noe som gjør fortellingen så troverdig og lavmælt en historie om menn som slåss for penger og ære kan bli. Stilen på tegningene er røff og i svart/hvitt. Det står bra til handlingen i Heart.

Dette er også en god illustrasjon på hvordan tegneserier nå kan handle om mer enn superhelter. Fra manga er jeg vant til at historiene kan ha som bakteppe matlaging, spill og sport, nesten hva som helst. Nå har også amerikanske skapere oppdaget at leserne har bredere interesser.

warrior

Filmen Warrior kom aldri til norske kinoer, så den ble en av mange favoritter i fjor jeg endte opp med å se på DVD og strømming. Her er vi mer i Hollywood-land med to brødre som starter på bunn og ender opp i kamp mot sportens største stjerner i finalen. Heldigvis blir det mer elegant bruk av konvensjoner, enn en klisjé-fest.

Engasjementet blir desto større med en tett fortelling om forholdet mellom faren og de to brødrene som bokstavelig slår seg opp i verden. Karakterene er også godt reflektert i slåsstilen i hver enkelt kamp, elegant koreografert i balansepunktet mellom realisme og seerens ønske om oversikt.

Alt bindes sammen av veteranen Nick Nolte som bister pappa. Brødrene blir spilt av Tom Hardy og Joel Edgerton, begge stjerner på vei fra spennende uavhengig filmer til popcorn-tilbehør. De klarer å gjøre den maskuline sentimentaliteten ekte på en måte som gjør at vi godtar hvordan kampsporten og forholdet mellom familiemedlemmene sammenfaller svært beleilig i finalen.

haywire

Vi har ikke sett noen store action-stjerner ta overgangen fra MMA på samme måte som The Rock har gjort fra wrestling. Det nærmeste er Gina Carano i Haywire. I intervjuer virker hun så sympatisk at jeg krysser fingrene for at dette er første skrittet i en ny karriere på film.

Stephen Soderbergh har virkelig gått sine egne veier de siste årene. Han har kastet seg over alt fra kunstfilmer til genre-øvelser. I Haywire virker det som han ønsker å lage action-scener. Fokuset ligger på hvordan MMA-stjernen Gina Carano banker opp en bukett av de største mannlige skuespillerne for øyeblikket, som Channing Tatum, Michael Fassbender og Ewan McGregor.

Slåssingen er en fryd. Enkel, direkte og rett frem, uten bruk av spesialeffekter og wire. Det hele føles som en oppdatering av stunt-estetikk fra 70-tallet.

Regissøren motstår ikke fristelsen til å lage en struktur på fortellingen som hopper frem og tilbake i tid. Noen vil finne det irriterende, men jeg synes det skaper en fin flyt mellom action-scenene. De fungerer som små danseopptrinn i en arthouse thriller.

Den eneste skuffelsen er at Haywire slutter litt for sent. Heltinnen vår har kommet så langt hun kan et kvarter fra finalen og de siste slåsskampene føles som et anti-klimaks.

Generelt er jeg veldig interessert i hva som skaper god action. Begge disse filmene tilføres noe ekstra med bakgrunn i MMA. Om det er nok til å gjøre meg interessert å se virkelige kamper, tviler jeg på.

Begge filmene finnes på amerikansk Netflix. Haywire finnes på iTunes i Norge. Comixology er stedet for tegneserier.

Livvakt i en føydal fremtid

23 Nov

Lazarus er den beste nye tegneserien i 2013.

Greg Rucka har bygget en interessant fremtidsverden med fasinerende karakterer. Alt er konstruert på en måte som gir god plass til å utforske nye historier.

lazarus

Tegnestilen til Michael Lark er realistisk, med begge beina trygt plantet på den utarmede jorden, noe som står godt til den håpløse verden som beskrives. Santi Arcas legger på farger som gir et ekstra lag av skittenrealisme til fortellingen.

En gang i en nær fremtid har verden vært gjennom en total økonomisk kollaps. Alt styres av noen få familier som kontrollerer alle ressurser. De har et forholdsvis lavt antall leilendinger som utfører alt arbeide for dem. Alle installasjoner beskrives med tre tall: Familie 2, Leilendinger 256, Søppel 154000. Det setter stemningen i boken.

Selv om familiene som styrer verden har all makt, slåss de konstant seg i mellom. Og konflikter kan også oppstå innad i en familie. Derfor har hver familie en biologisk og teknisk manipulert livvakt som tåler mye juling. Navnet på serien, Lazarus, er tittelen på denne svært dyrebare beskytteren.

I tillegg er hovedpersonen, Forever, hjernevasket til å tro at hun er datteren av lederen av Carlyle-klanen. Her ligger det adskillig potensiale for konflikt fremover. Det er antydet at neste bok vil dreie seg om hvordan en Lazarus blir trent og manipulert, fysisk og psykisk.

Første historien på fire hefter, nylig samlet i en bok, forteller en avsluttet historie om en konflikt med en rivaliserende familie. Her er det politiske intriger og masse action. Uten masse forklaringer får vi et godt bilde av verden gjennom handlingen.

For eksempel blir Forever introdusert i et angrep hvor det virker som hun er død. Ved å vise hvordan hun klarer det som normalt er fysisk umulig og hvordan bioteknologi brukes for helbrede henne, får vi et godt bilde av verden og karakteren.

Et annet eksempel på god visuell historiefortelling, er en kamp i siste kapittel som skifter mellom å vise hva som skjer i kampens hete og kommentarene til det medisinske teamet som overvåker Forever på avstand.

En liten advarsel dersom du planlegger å kjøpe boken. Den har en ekstra fire-siders historie fra Previews, men mangler mye interessant ekstramateriale som i detalj viser hvordan verden gikk fra dagens situasjon til hva som blir beskrevet i tegneserien. Det kan være vel verdt den ekstra prisen for heftene.

Lazarus er årets nykomling. Skaperne tar jobben seriøst. De avsluttet første historie i fire månedelige kapitler i oktober, og starter opp med neste del i desember. Denne pausen gjør meg trygg på at kvaliteten vil holde seg på topp.

Superheltene inntar Netflix

10 Nov

Snakk om å leve nerdedrømmen! Nyheten om at Netflix og Marvel planlegger å lage fire serier med superheltene Daredevil, Iron Fist, Luke Cage og Jessica Jones, samt en mini-serie hvor de slår seg sammen mot en større trussel, kom som et sjokk. Men et svært hyggelig sjokk. Dette er alle karakterer som egner seg vel så bra på skjermen som lerretet.

marvelnetflix

Mens vi venter på de nye seriene i 2015, kan det være verdt å rote rundt i Netflix-biblioteket etter andre godbiter. Batman-filmene trenger ingen anbefalinger. Og vi vet den nye Superman er på vei, siden nedleggelsen av konkurrenten Comoyo ble utløst av at Netflix betalte store summer for enerett til å vise en en pakke fra WB som inneholdt denne filmen.

Både DC og Marvel har de siste årene laget svært gode tegnede versjoner av noen av sine mest populære historier.

batman

Er det en tegneserie som virkelig satt sitt preg på 90-tallet, så er det Dark Knight Returns. Stjerneskuddet Frank Miller skapte en mørk utgave av Batman satt noen år inn i fremtiden, etter at helten har vært pensjonert noen år. Nye skurker er i ferd med å ta over Gotham, så kappen blir tatt ut av skapet. Selv i 60-årene klarer Bruce Wayne å slå godt fra seg.

I et grep som understreker avhengighetsforholdet mellom helt og skurk, vekkes sovende kjemper som Jokeren og Two-face fra dvale når Batman blir aktiv igjen. Gotham blir en slagmark, noe som gjør at presidenten sender Superman for å rydde opp. Denne konfrontasjoen ser ut til å være inspirasjonskilden til neste filmen fra dette tegneserie-universet.

DC har laget to tegnefilmer basert på denne album-serien. Den får med seg store deler av historien, inkludert den mørke tonen og media-kritikken. På mange måter kjørte Dark Knight tegneserier inn i blindvei, alt ble plutselig så kynisk og hardbarket. Men det er en grunn til at historien ble så innflytelsesrik, så jeg vil ikke gi Dark Knight skylden for dårlige etterlikninger.

Frank Miller har en særegen tegnestil. Heldigvis er ikke animatørene for hengt opp i den. Det grafiske uttrykket er gjenkjennelig, men klarer også å ta opp i seg nyere teknikk og anime. Uansett hvor bra tegneserien var på slutten av 80-tallet, så har verden gått videre.

Konklusjonen er at diss to filmene presenterer kildematerialet svært godt. De holder seg litt for tett opp til historien til å klare å overskride utgangspunktet, men Dark Knight Returns-animasjonen er god underholdning.

Planet_Hulk_DVD

Min favoritt Hulk-historie er Planet Hulk. Den gikk over et års tid i tegneseriene. Utgangspunktet var at de mektigste superheltene var lei av de jevnlige ødeleggelsene anti-helten forårsaket og sendte han ut i verdensrommet. Her endte han opp som slave og gladiator på en planet med flere mektige folkeslag i konflikt med hverandre. I tillegg til mye slåssing, ‘sword, science and sorecery’ og annen moro, går Hulk gjennom en historie som utvikler monsteret til en interessant karakter.

Å gjøre et år med tegneserier om til en god film på 80 minutter er svært imponerende. Frihetene manusforfatterne tar seg ved å kutte og endre, gjør resultatet bedre enn den mer bokstavtro Batman-animasjonen. Her er ikke et sekund kastet bort. Det får meg til å bli desto mer kritisk til popcorn-filmer som insisterer på å strekke seg godt over 2 timer.

Budsjettet er ikke stort nok til Disney-kvalitet på animasjonen, men en klar regi og gode design veier godt opp for begrensningene.

229899id1_GL_4Lanterns_ADV_INTL_27x40_1Sheet.indd

For noen uker siden kom det en mail fra Netflix om at de trodde Green Lantern ville interessere meg. Det var korrekt. Er det superhelter inne i bildet er jeg uansett nysgjerrig. Samtidig hadde jeg lest alle de dårlige omtalene, funnet ut at de var troverdig og nektet å betale for å se den. Da er strømmetjenester som Netflix perfekt.

Green Lantern er ikke bra. Allerede starten begynner illevarslende med en mørk trailer-stemme som forteller om en mørk tidsalder. Skurken er slem på grunn av et vagt fordi. Og merkelig science fiction-konsepter slumses utover historien hver gang den kjedelige helten ikke har noen å banke opp.

Mange har skyldt på et for fantastisk univers. Et tett manus fikk en helt ny, absurd verden til å virke troverdig i Planet Hulk. Og den andre Thor-filmen overlevde (såvidt) noen av de samme problemene med en kjedelig motstanderen og et påtrengende behov for å fortelle for mye. Forskjellen er interessante karakterer, humor og presisjon.

Når jeg sier at jeg er fan av superhelter, betyr det at til og med en dårlig film kan være litt morsom. For alle andre er det bare å ligge unna Green Lantern og godta at ikke alt i genren kan være like underholdene. Men selv ikke jeg våger meg på Catwoman.

%d bloggers like this: