Arkiv | Spill RSS feed for this section

Spider-man i uendelige baner

27 feb

Den store skrekken er gratis spill. Frykten for å bli lurt til å betale for temmelig simple saker lurer like rundt hjørnet. Jeg har selv opplevd noen ganger å starte på et spill som ser ganske bra ut, for så plutselig å møte veggen når det blir umulig å komme videre uten å kaste inn mange penger.

Heldigvis er det noen utviklere som klarer å finne riktig balansen.

Spiderman1

Spider-man Unlimited har gitt meg mye moro over flere månder. Det er en godt designet opplevelse i generen hvor du løper over uendelige baner med hindre som du unngår med svært enkle bevegelser på skjermen: Sveip opp, ned eller til siden. Temple run har hatt størst suksess med denne formelen tidligere.

Karakteren din løper over en bane med tre filer. På veien samler du opp reagensglass, unngår hindre og tar ned fiender.

I deler av banen kan du samle opp comboes ved å bevege deg gjennom ringer, noe som gir flere poeng. I deler av løypen svinger du deg gjennom byen eller klatrer oppover veggen. I tillegg til variasjon, gir det mer Spider-man stemning.

Spiderman2

Hver gang du spiller kan du velge mellom tre typer spill: En uendelig bane hvor målet er å komme lengst mulig, en historiebasert kampanje og tidsbegrensede utfordringer. Har du spilt deg fast i et brett, kan du som regel komme deg videre ved å hoppe over til en annen type spill.

I tillegg ligger det et samle-element ved at du kan få forskjellige utgaver av helten vår og et rollespill-element ved at du kan gjøre dem sterkere.

Så hvor ligger begrensningen? Du kan kun spille fem ganger, så må du enten få mer energi av vennene dine eller bruke en type ressurs det er vanskeligere å få tilgang til. Jeg har bare innstilt meg på å spille noen få ganger før en pause.

I spillet kan du også få ekstra liv ved å bruke denne ressursen. Stå i mot! Du vil heller bruke det på kjøpe nye helter.

Tålmodighet og smart bruk av tiden skal gjøre det unødvendig å bruke penger eller mer enn du vil for å støtte utviklerne.

Det er sjelden jeg har et spill liggende så lenge på iPaden. For meg er Spider-man Unlimited perfekt med sine korte sesjoner av enkel og variert action.

Mer digital leke enn spill

2 feb

Hvor enkel kan mekanikken være i et spill og likevel være et spill?

TapTitan

Ta Tap Titans. Midt på skjermen er det et monster. Det eneste du kan gjøre for å ta knekken på det er å trykke på skjermen.

Det er alt. Likevel har jeg spilt det jevnlig i flere uker nå.

Det hjelper at grafikken er er oppfinnsom og stilfull i Genndy Tartakovsky-stil. Og poengsummene er helt absurde. Ganske fort blir milliarder bare småtteri.

Et par elementer gjør at jeg kan ta kontroll over hva som skjer, men selv de er ganske små og subtile. Penger fra kampene kan brukes til å kjøpe små krigere som hjelper til. De kan oppgraderes med forskjellige egenskaper. For karakteren du styrer kan du kjøpe krefter som aktiviseres på strategiske øyeblikk. Og du kan kjøpe Artifacts som gir vitamininnsprøytinger til kampene. Så du har noen valg.

Men til syvende sist er det bare en bevegelse du kan gjøre. Tromme fingeren på skjermen.

DeepLoot1

Deep Loot er en annen app jeg liker å slappe av med som er så enkelt at det knapt kan kalles et spill.

En liten kar blir kastet utenfor båtripa. Under overflaten er det fisk som skader deg, fjell du må bore deg gjennom, skatter å samle og ruiner å utforske.

Luften du tar med deg begrenser hvor lenge du kan svømme rundt. Sjødyr og landskapet hindrer deg i å få med deg ubegrenset med skatter.

Etterhvert som du tjener penger på hvert dykk, kan du bruke det til bedre utstyr og forskjellige hjelpemidler. Men her er det ingen hast. Ta deg den tiden du trenger. Å gå tom for luft har ingen negative virkninger, det er bare å slippe seg ut på dypt vann en runde til.

DeepLoot2

Alt du finner på bunnen gir enten penger eller går inn på et lager. Der samler du til fulle sett med skatter, sjøstjerner i alle farger eller skattekart. Når et sett er fullt, kan du selge det.

Begge disse spillene virker neste beroligende. Det er mer som en elektronisk leke, enn et spill hvor det er viktig å vinne. Jeg tror det er min form for meditasjon.

Begge spillene finnes til iOS og Android.

Lek med kampesteiner

31 des

Hvor lenge et spill blir liggende på førstesiden på iPaden er det ultimate kvalitetstegnet. Grafikken kan være aldri så bra, designet verdens mest elegante, men blir det forvist til en mappe eller skyen, hjelper det svært lite. Da har det ikke fenget meg.

boulder

De siste månedene har The Great Boulder of Death gått seg varm på mine Apple-enheter (det finnes også på Google Play). Det kan spilles på et par minutter eller over lenger tid for å nå neste mål. I tillegg har det adskillig humor.

Kjernen i mekanikken kan minne litt om alle løpespillene der du hopper, dukker og samler poeng. Temple Run er vel det mest kjente de siste årene.

Men det er også forskjeller fra andre spill i genren. Kampesteinen du styrer ruller nedover en bred åsside, så du har langt større bevegelsesfrihet. Et viktig poeng er at du skal knuse alt som er mindre enn deg og unngå det som er større. Alt med pigger kan gjør at du sprenger i luften. Etter å ha samlet nok energi, blir du til en flammeball som tar med seg alt i sin vei.

Grafisk ligner spillet på konsoll-klassikeren Katamari Damacy. Her begynte du som en liten ball som rullet over små gjenstander som tegnlestifter og fluer. Etterhvert som alt rasket festet seg til deg, ble du større og kunne fange opp større gjenstander. Kampesteinen din vokser aldri på denne måten, men de lettere absurde figurene som prøver å flykte fra deg minner om Katamari.

Grafikken og settingen gjør at jeg trekker på smilebåndet under spillingen. I tillegg settes tonen av en stumfilmaktig melodi og jodling ‘Game over’ når kampesteinen sprenger. Kanskje er det best å slå av lyden, men det er litt gøy også.

Det som holder på oppmerksomheten min over tid er at penger jeg samler opp gjør at steinen får nye krefter. I tillegg dukker det opp flere gjenstander og skapinger i bakken når jeg når gitte mål. De siste månedene har det i tillegg kommet 3 nye steiner. De har ny grafikk, egenskaper og nye mønstre i hvordan ting dukker opp i bakken.

Spillet er gratis, så her lurer ønsket om at du skal kjøpe utbygninger med juveler i bakgrunnen av designet. Min erfaring er imidlertid at du klarer deg helt fint uten å bruke ordentlig penger. Penger kan samles opp i et helt greit tempo i spillet, juvelene samler du fint i bakken og du ender aldri i situasjoner du ikke klarer å spille deg ut av.

Så Boulder of Death er en varm anbefaling på tampen av spillåret 2013.

Spillgalskap på alvor

2 jun

Utviklingen tilbake til at små team kan lage spillsuksesser er et stort fremskritt i spillbransjen.

Når jeg vokste opp på 80-tallet var det mulig å slå i gjennom med et hobbyprosjekt og gi det ut på kassett. I den perioden jeg jobbet i bransjen i Funcom for 10 – 15 år siden krevde hver tittel enorme investeringer. Med digital distribusjon og nye plattformer har mulighetene åpnet seg igjen for mindre team, noe som har gitt gamle genre en ny oppblomstring.

indiegamemovie

Det er fremdeles ikke lett å lage noe som er bra og når frem til sitt publikum. Dokumentaren Indie Game: The Movie viser folkene bak tre spill: Braid, Meat boy og Fez. Det første er bestefaren i den nye generasjonen, som banet veien for mange andre med sin suksess for et par år siden. Dokumentaren følger de to andre prosjektene midt i en kaotisk kreativ prosess frem mot lansering.

Suksessen til en slik film ligger i karakterene. Særlig de to prosjektene som ligger i støpeskjeen har engasjerte personer i sentrum som det er morsomt å følge gjennom tykt og tynt. Strukturen i filmen er bygd rundt arbeidet på ‘Meat boy’ frem til lanseringen. Det fungerer bra og gir en spenning i beretningen, uten at dramaturgien blir tilført for mye kunstig anabole steroider.

Gjennom disse tre prosjektene blir det også klarer hva indie-spill er. Det er prosjekter som er laget med mye kunstnerisk frihet av engasjerte utviklere. Lav distribusjonskostnad, små team og kreativitet gjør det mulig å treffe små nisjer som blir et stort marked på verdensbasis. Kreativiteten har alltid vært der. Det er de økonomiske og teknologiske betingelsene som har skapt markedet.

Alle som ser filmen skjønner også at gode spill-idéer er billige. Det er hardt arbeid, øye for detaljer og evnen til å virkeliggjøre alt gjennom kode og grafikk som skaper suksess. Jeg husker godt selv fra tiden i Funcom hvor mange utenfor bransjen som trodde en pitch var et halvferdig produkt.

Er det nødvendig å være godt over gjennomsnittet interessert i spill for å like ‘Indie game the movie’? Det hjelper nok på motivasjonen, men karakterene er så interessante at de fleste vil finne dokumentaren underholdende og lære noe nytt om en ny, ukjent bransje.

Filmen er tilgjenglig på Netflix eller streames direkte fra nettsidene til produsentene.

Eventyrere på rekke og rad

20 mai

Det første spillet jeg husker å ha spilt på en mobiltelefon var Snake. Hvis jeg graver enda lenger tilbake i nostalgiske minner, var det kanskje et av mine første programmeringsprosjekter på VIC20, min første datamaskin.

Prinsippet er enkelt. En slange navigeres rundt på skjermen. Oppgaven er å unngå å krasje med veggene eller seg selv. Etterhvert som den spiser opp poeng blir den lengre og vanskeligere å navigere.

nimblequest

I NimbleQuest bygges dette enkle prinsippet ut til noe som ble en besettelse, selv for meg som er vant til både 3D-spill og Angry Birds. Hver del av slangen er en liten fantasi-karakter som har sine spesielle styrker og svakheter. Hvert spillbrett har en masse monstre som prøver å hindre deg i å få køen din med eventyrere helskinnet gjennom nivået.

Når lederen din er død på slutten av et spill har du samlet inn poeng. Disse kan brukes til å kjøpe permanente forbedringer eller å bygge opp hver karakter i tre nivåer.

Hver av dem har sin egen personlighet gjennom hvordan de angriper monstrene rundt seg. Det påvirker hvordan du bør styre rekken din mot angriperne. Sistemann i en lang rekke er det vanskelig å kontrollere, men lederen din bestemmer om du bør konfrontere motstandrene direkte, ta et flankeangrep eller holde avstand.

Kontrollene er velsignet enkle: Du sveiper i den retningen du ønsker lederen din skal gå. Krasj føles som ditt ansvar, ikke en feil i programmet. Dersom stimen av monstre blir for tett, begynner de å krasje inn i deg. Da må du sørge for helter med sterkere angrep eller å lage en tettere rekke.

nimblequestsc

Kombinasjonen av et enkelt konsept, mye å samle på og muligheten til å gjøre karakterene sterkere, gjør NimbleQuest slitesterkt både for korte og lengre spillsesjoner. I frustrerende øyeblikk i de første spillene kan du få følelsen av at tilfeldighetene styrer, men både strategi og teknikk er viktig for å nå de senere brettene og heltene.

Tips

  1. Det er mulig å kjøpe karakterene sterkere. Du burde klare deg helt fint uten å bruke ekstra penger til du har fått alle karakterene opp til nivå to. Da begynner det å butte mot.
  2. Jeg anbefaler å bruke pengene på å kjøpe røde juveler når du føler at det går sakte fremover. Det gjør at poengene du samler opp blir mer verdt og at det går fortere å bygge opp karakterene. Det er et engangskjøp på kr 28,-. Vent med denne investeringen til du vet at det er verdt pengene for deg.
  3. På de senere nivåene er det helt nødvendig å holde rekken tett. Lag formasjoner som konsentrer angrepene.
  4. Gå etter monstre du har skadet først for å bli kvitt dem. Det er særlig viktig på brett med trollkvinnen. Hun helbreder skadede monstre, så det kan også lønne seg å prioritere henne i angrepene.
  5. I grupper med monstre lønner det seg å gå etter lederen først. Da dør resten av gruppen også.
  6. Delta alltid i Arena- turneringen. Uansett hvor dårlig det går, vinner du ti mynter du kan bruke til powerups.
  7. Jeg pleier alltid å varme opp et par runder, for så å bruke mynter på powerups for å sette inn et skikkelig støt for å erobre det neste brettet. Både skjold, liv og angrep er nyttig, men ekstra fart har jeg aldri blitt komfortabel med. I tillegg kjøper jeg ekstra karakterer på de senere brettene hvis jeg begynner å nærme meg rekorden.

Lykke til!

Elektronisk retro fiskelykke

26 mar

Spill fra 80-tallet har blitt så populært at det nærmest har blitt sin egen genre. Retro, snakker utviklere ofte om. Nostalgi er imidlertid ikke nok. Når jeg går tilbake til klassikerne eller de som etteraper dem, oppdager jeg at gamle dager var mer enn intense spillutfordringer. Det var også klønete kontroll og kjedelig grafikk.

Det er som med arkitektur. Selv om jeg liker gamle bygninger, er det ikke nødvendigvis en god idé å kopiere tidligere tiders storhet. Vi må skille nostalgi fra hva som fungerer i dag. Å gjenskape en byggestil eller en klassisk spillopplevelse, krever kreativitet og oppdateringer.

ridiculous fishing

På spillfronten er Ridiculous Fishing et svært vellykket eksempel på å gjenskape elegansen i klassikerne. Det er gjort ved å tilføre en liten dose nytt til det enkle designet.

Du spiller en fisker i svært eksotiske farevann. Etter å sluppet ut snøret, må du bevege iPhonen eller iPaden for å unngå å treffe sjødyr. Så snart snøret støter borti noe under overflaten, må du dra det opp. Da er det om å gjøre å bevege seg slik at du får mest mulig med deg på vei opp. Vanligvis avskyr jeg bevegelseskontroll, men her fungerer det ypperlig. Til slutt kastes fangsten opp i luften og du må skyte den ned.

Et visst element av strategi får du ved forskjellig typer våpen, kroker og snører. Med en motorsag festet til enden, måker du gjennom alt som hindrer deg, men en begrenset mengde bensin gjør at du må bruke den smart.

Helt absurd og veldig enkelt, som tittelen signaliserer. Men hvis det var lett å lage et så engasjerende spill, hadde alle gjort det. Og det skjer ikke.

Et element med at du legger alle de 66 forskjellige sjødyrene du fanger i et album, stimulerer samlertrangen. Når du når noen mål om nye arter, åpner du nye lokasjoner med nye fisker. I tillegg får du penger for alt du skyter, noe som gjør at du kan få hjelpemidler for å nå stadig større dybder.

Spillet koster kr 21,-, mer enn vanlig for lignende apper. Til gjengjeld er det ikke noen mulighet for å kjøpe seg fordeler. I en verden av freemium hvor utviklerne satser på utålmodighet som forretningsmodell, er det forfriskende å måtte bruke egne evner for å utforske alt ‘Ridiculous Fishing’ har å by på.

Tilt og vinn i Zen Pinball

5 jan

Pinball er kjempegøy, men jeg er ikke særlig god til å spille det. På gamlemåten hadde pengene rent fort ut. Det er selvsagt synd at kunsten å lage fysiske pinball-automater er i ferd med å forsvinne, men elektroniske varianter har sine fordeler.

I motsetning til mange andre spill fra arkadehallen har pinball sin rot i fysiske kuler som spretter rundt på et brett. Den første utfordringen er derfor å klare å gjenskape den samme følelsen digitalt.

Jeg har prøvd mange spill, men kun en utvikler har lykkes etter min smak: Zen Studios. Jeg har spilt Zen Pinball mye, både på Xbox og iPad, og de har kommet ut på flere plattformer.

pinballquest

Hvert enkelt tema for spillet føles forskjellig: Tyngden på ballen, treghet på flipperne og motstand i brettet. Spillet gir deg mulighet til å gå inn og stille på flere av disse egenskapene. Når det gjelder å få spillet til å føles fysisk er konkurrentene langt dårligere.

Deretter er det viktig å ha et tema som fenger og som er godt representert i utfordringene på brettet. Egentlig er mønstrene du prøver å finne viktigst, men Marvel-lisensen på flere av brettene til Zen gjør deg nysgjerrig. Står du helt fast i få finne ut hvor du bør sende ballen, er det en kortfattet guide som peker deg i riktig retning på hvert brett.

Og så er det til slutt fint at spillet utnytter de elektroniske mulighetene. I Zen Pinball representeres oppgaver med figurer som beveger seg over brettet. De må ikke influere på hvordan kulen går. Figurer som beveger seg i området hvor kulene triller bryter illusjonen om et fysisk spill. Jeg har sett hvordan det kan ødelegge i andre spill.

Et annet eksempel på interessante digitale effekter er bonusbrett som er mer detaljerte enn det som ville være mulig i arkadehallen. I et spill snus tyngdekraften på en snedig måte i en del av brettet.

pinballmarvel

For en fersk pinball-spiller kan inntrykket være at en høy poengsum først og fremst dreier seg om flaks. Det skal ikke mye spilling til for å se at det dreier seg om presisjon og beregning, både for å sende ballen i riktig retning med riktig fart og å finne mønstrene som gir maksimum uttelling. Jevnlig spilling med oppmerksomheten på topp gir stadig bedre resultater.

Det blir jevnlig lagt ut nye brett til Zen Pinball på alle plattformer. Nedlastning koster som regel noen tiere. Siden hvert brett nesten er som et godt laget spill i seg selv, synes jeg det er vel verdt prisen.

Zombier og aztekere løper for livet

23 nov

Touch-skjerm og små enheter du kan ta med deg overalt har skapt noen nye genre. I det siste har Temple Run sørget for et gjennombrudd for det endeløse løpespillet, hvor en karakter beveger seg ubønnhørlig fremover, mens farer må unngås og belønninger plukkes opp. Jeg ser at iTunes nå har en egen kategori for denne typen spill.

Min favoritt av denne typen spill er Zombie Tsunami. Du spiller i starten et ensomt monster. I løpet av spillets gang plukker du opp en bøling mennesker og skaper dem om til daudinger. Alle som står litt forvirret rundt er det bare å spise hjernen til. Sitter de inne i et kjøretøy kreves det en større mengder zombier for å få omvendt dem.

Dulter du borti bomber, motgående biler og andre hindre, mister du medlemmer i flokken din. Hopper du feil risikerer du at hele hurven forsvinner ned i et juv, tapt for alltid.

Å ha en stor flokk zombier på skjermen er et så synlig bevis på suksess. Grafikken er humoristisk, noe som løftes ytterligere når du omskapes til et supermonster, for eksempel når alle zombiene smeltes sammen til en stor vandrende kjempehjerne med laserblikk.

Zombie Tsunami vet å belønne alt du gjør med bling. Penger kan oppgradere flokken din og supermonstrene, eventuelt gi mer kortvarig fordeler. Hver gang du har samlet 50 hjerner fra mennesker du har tatt, uansett om du mister dem i løpet av spillet, får du to skrapelodd med mulighet for premier. Og ved å gjøre oppdrag, oppfylle mål litt på siden av å komme lengst mulig i et spill, får du ytterligere premier.

Selv i et spill hvor du mislykkes, får du følelsen av å komme litt videre. De siste ukene har Zombie Tsunami blitt oppdatert med nye oppdrag, så etter en pause har jeg tatt den endeløse løpingen opp igjen. Vil du få en fordel ved å kjøpe oppgraderinger, er det mulig. Så langt har jeg ikke sett noe ekstra.

Totem Runner har valgt en ny vinkling på genren. Du løper fremdeles, denne gangen som en azteker. For å komme unna hindringer gjør du deg om til en svevende ørn som styres med bevegelser. På bakken er det et villsvin som er best for å hanskes med hindringer og monstre. Underveis samler du juveler og når du har 50 kan du bli til en usårlig åndeslange.

Du må imidlertid unngå å bruke kreftene dine. Hvor godt du lykkes med et brett avgjøres av hvor mye planter du får sådd. Det kan du kun gjøre som vanlig menneske. For å få full score må du vente med å bruke kreftene dine så mye som mulig.

Grafikken er mørk og særegen. Både helten, skurkene og landskapet består mye av svart, ispedt klare farger, særlig rødt. Det er med på å definere en ekstrem stemning i spillet.

Jeg har nå spilt til den tredje gruppen av brett. For å komme dit må du både klare det foregående og ha fått en viss poengsum for hvert brett. Jeg ser nå at den siste gruppen brett krever så gode resultater at det knapt er noe vits i å forsøke en gang. I motsetning til zombie-spillet er Totem Runner svært dårlig på å belønne resultater.

Mange klager over at alle spill har blitt for enkle i dag, det går for fort å runde dem. Er du en av dem som foretrekker retro-spill med et vanskelighetsnivå som på 80-tallet, kan jeg anbefale de senere brettene på Totem Runner. Flere av brettene krever svært presis navigering for å unngå alle farer. Dette er ikke noe for en fem minutters avslapning mens du venter på bussen, på godt og vondt.

Er freemium-spill djevelens verk?

1 nov

I det siste har det vært en tendens til at alle freemium-titler får dårlig kritikk. Spill du laster ned gratis, gjør enkle oppgaver i, samler digitale gjenstander og kan bruke ordentlige penger for å få fart på sakene har fått et svært dårlig rykte.

Samtidig er det liten tvil om at mange av de mest lønnsomme appene er nettopp denne typen spill. Jeg må innrømme å ha en svakhet for noen av dem selv. Det er så avslappende å kunne stikke innom et spill noen minutter, surre rundt og se spillverden vokse. Jeg tenker på det litt som en frimerke- eller glansbildesamling.

Det var en omtale av Simpson-spillet Tapped out i Aftenposten av Jon Cato Lorentzen som fikk meg til å tenke på dette. Ellers er dette en anmelder jeg har stor respekt for, men det irriterte meg at Tapped out, en forholdsvis god (og selvironisk) representant for genren ble slaktet. Problemet med å fremstille en hel genre som djevelens verk er at det blir vanskelig å skille klinten fra hveten.

Den første store representanten for freemium var Farmville. Det var aldri et spill jeg fant interessant, men det traff en nerve. Og senere spill som har forskjellige varianter av å samle digitale gjenstander, gjøre oppgaver som tar tid og gå opp i nivå sjekker jeg alltid ut.

Hvilken egenskap er det spillene utfordrer? Først og fremst tålmodighet. Du må klare å vente for å få belønningen og bruke poengene du kan jukse deg til med penger på riktig måte. Hvor godt designerne klarer å treffe balansen mellom å gjøre spillet underholdende og tjene penger på ekstrautstyret, skiller de gode fra de dårlige spillene.

Spillanmeldere ønsker først og fremst å spille effektivt gjennom spillet. Da er investering av penger eneste løsningen for å få ut en anmeldelse mens spillet er nytt. Kanskje er det derfor det er så lett for dem å hate disse spillene.

Tre favoritt freemium-spill akkurat nå

Sims Freeplay

Som i datamaskinutgaven skal du tilfredsstille de daglige behovene til en gjeng vanlige mennesker og hjelpe dem å klatre i karrierestigen. Etter hvert som byen vokser kan du skaffe flere Simmer. Det kommer jevnlig oppdateringer som gir nye muligheter. Husdyr og barn i tre forskjellige alderestrinn gir mange muligheter for å bygge rare familiekonstellasjoner.

Enten du liker å bygge eller se karakterene utvikle seg, er det mye å finne på. Ved å spille Sims bryter jeg imidlertid et av mine freemium-prinsipper. Du må innom spillet omtrent daglig. Hvis ikke må du jobbe hardt for å få folkene dine fornøyd igjen.

Tilgangen på poengene som koster penger er forholdsvis god selv uten å kjøre kredittkortet. Gjør oppdrag for å tjene dem og spar så lenge som mulig, så skal det gå greit. Et irriterende unntak var en elektrisk båt du måtte kjøpe for å komme videre i oppdragene.

Sims Freeplay er vel det jeg har spilt lengst av titlene jeg fremdeles bruker jevnlig. Godt og morsomt med mange gode oppdateringer.

Happy Street

Den mest imponerende tittelen i høst har vært Happy Street. For alle Nintendo-fans minner stilen adskillig om Animal Crossing.

Du starter med en kort gatestump. Den kan du utvide med flere bygninger. Etter hvert kan du gjøre den lengre og utvide til andre områder av kartet. I tillegg til påfylling av varer, kan du sanke ting fra naturen og bruke dem til å bygge mer kompliserte gjenstander.

Med målrettet løsning av oppdrag, kan du helt fint klare deg uten kredittkortet. Oppgavene gir de ressursene du trenger, men det er fint å ha et par venner for å få fart på sakene og få tilgang til alle råvarene.

Her kan du også spille helt i ditt eget tempo. Lar du spillet ligge noen dager, går ingenting til spille. Jeg er spent på om oppdateringene vil komme fremover. Mister utviklerne interessen, skjer det samme med meg. Foreløpig har de holdt et fint tempo på utbygninger.

Pocket Planes

Et verdenskart er overstrødd med flyplasser. Din oppgave er å kjøpe fly, laste dem opp og sende dem ut i verden. Effektiv bruk av ressursene og riktige ruter gir uttelling i kassen. Pengene bruker du til å kjøpe fly og bygge ut flyplassene i fjernere verdensstrøk.

En god strategi gjør at du ikke behøver å bruke penger. Slurv gjør imidlertid at du kan male deg opp i et hjørne og at det kan bli veldig fristende å spe på inntektene fra flykjøringen.

På mange måter er det svært åpent hva du velger å gjøre i Pocket Planes. Hvor tett rutenett du bygger, typen fly og reiseruter er veldig opp til deg. Det gjør at spillet virker ufokusert. Mange andre spill har en klar retning å gå i. Her er det opptil spilleren å skape moro. Det gjør at dette er et spill jeg går lei av i perioder og lar ligge. Men som regel kommer jeg tilbake igjen for å legge noen nye ruter.

En strategisk djevelens advokat

20 okt

Hvem har ikke hatt lyst til å rope ut «Objection, Your Honor!» og krysseksaminere et motvillig vitne etter et amerikansk rettssaksdrama? På lomme-Nintendoer har Phoenix Wright svingt seg i noen år. Gjennom etterforskning i eventyrspill-stil og konfrontasjoner hvor riktig bruk av informasjon er viktig, har det vært mulig å klø behovet for å leke advokat.

I Devil’s Attorney til iOS og Android er settingen den samme, men med et par interessante variasjoner.

Phoenix Wright forsvarte påfallende ofte uskyldige. Vår helt Max McCann derimot har kun klienter som hadde hørt hjemme i et reality show om verdens dummeste forbrytere.

All fokus ligger på rettsakene som sjeldent tar mer enn 5 minutter. Din klients troverdighet tilsvarer dine liv som spiller. I hver runde vil et team bestående av en statsadvokat, vitner, bevis og støttepersonell gjøre sitt beste for å svekke saken din. Klarer de å få troverdigheten din ned på 0, er saken tapt.

Du har imidlertid et arsenal av motangrep du kan svare med. Du kan angripe og forhøre vitnene, svekke bevisene og bruke alle de kjente advokattriksene du har sett på film. Spiller du kortene dine riktig vil du spille alle motstanderne utover sidelinjen.

Strategien ligger i å vite hvilke deler av teamet du må gå løs på først og hvor direkte angrepet bør være. Sakene er ikke kjempekomplisert, men noen av dem vil nok kreve flere forsøk før du får rodd den i land. Jeg måtte ta i bruk alle triksene mine for å vinne den kvinnelige statsadvokaten og halve kongeriket.

Etter hvert som spillets nærmere 60 saker løses, kan du bruke penger du tjener til å få nye triks. Alle er nyttig på sin måte og skaper stor variasjon. På slutten har du neppe nok penger til å kjøpe alt, så du må ta noen valg underveis om hvilken tilnærming du velger å bruke.

Humoren i spillet er også svært vellykket. Du kan velge å hoppe over småkjeklingen mellom anti-helten du spiller og statsadvokatene i innledningen til hver sak. Jeg sørget for å få med meg her eneste dialog. I løpet av de 5 timene jeg brukte på å runde spillet, lo jeg høyt flere ganger og alle sekvensene fikk meg til å smile. Det er ingen stor historie i ‘Devil’s Attorney’, men karakteren til hver motstander kom tydelig frem.

Med den lave prisen på spill fra app-butikkene blir det mye prøvesmaking. At jeg spilte tvers i gjennom spillet på et par dager viser hvor engasjert jeg ble i ‘Devil’s Attorney’.

%d bloggere like this: