Arkiv | Spill RSS feed for this section

Spider-man i uendelige baner

27 Feb

Den store skrekken er gratis spill. Frykten for å bli lurt til å betale for temmelig simple saker lurer like rundt hjørnet. Jeg har selv opplevd noen ganger å starte på et spill som ser ganske bra ut, for så plutselig å møte veggen når det blir umulig å komme videre uten å kaste inn mange penger.

Heldigvis er det noen utviklere som klarer å finne riktig balansen.

Spiderman1

Spider-man Unlimited har gitt meg mye moro over flere månder. Det er en godt designet opplevelse i generen hvor du løper over uendelige baner med hindre som du unngår med svært enkle bevegelser på skjermen: Sveip opp, ned eller til siden. Temple run har hatt størst suksess med denne formelen tidligere.

Karakteren din løper over en bane med tre filer. På veien samler du opp reagensglass, unngår hindre og tar ned fiender.

I deler av banen kan du samle opp comboes ved å bevege deg gjennom ringer, noe som gir flere poeng. I deler av løypen svinger du deg gjennom byen eller klatrer oppover veggen. I tillegg til variasjon, gir det mer Spider-man stemning.

Spiderman2

Hver gang du spiller kan du velge mellom tre typer spill: En uendelig bane hvor målet er å komme lengst mulig, en historiebasert kampanje og tidsbegrensede utfordringer. Har du spilt deg fast i et brett, kan du som regel komme deg videre ved å hoppe over til en annen type spill.

I tillegg ligger det et samle-element ved at du kan få forskjellige utgaver av helten vår og et rollespill-element ved at du kan gjøre dem sterkere.

Så hvor ligger begrensningen? Du kan kun spille fem ganger, så må du enten få mer energi av vennene dine eller bruke en type ressurs det er vanskeligere å få tilgang til. Jeg har bare innstilt meg på å spille noen få ganger før en pause.

I spillet kan du også få ekstra liv ved å bruke denne ressursen. Stå i mot! Du vil heller bruke det på kjøpe nye helter.

Tålmodighet og smart bruk av tiden skal gjøre det unødvendig å bruke penger eller mer enn du vil for å støtte utviklerne.

Det er sjelden jeg har et spill liggende så lenge på iPaden. For meg er Spider-man Unlimited perfekt med sine korte sesjoner av enkel og variert action.

Advertisements

Mer digital leke enn spill

2 Feb

Hvor enkel kan mekanikken være i et spill og likevel være et spill?

TapTitan

Ta Tap Titans. Midt på skjermen er det et monster. Det eneste du kan gjøre for å ta knekken på det er å trykke på skjermen.

Det er alt. Likevel har jeg spilt det jevnlig i flere uker nå.

Det hjelper at grafikken er er oppfinnsom og stilfull i Genndy Tartakovsky-stil. Og poengsummene er helt absurde. Ganske fort blir milliarder bare småtteri.

Et par elementer gjør at jeg kan ta kontroll over hva som skjer, men selv de er ganske små og subtile. Penger fra kampene kan brukes til å kjøpe små krigere som hjelper til. De kan oppgraderes med forskjellige egenskaper. For karakteren du styrer kan du kjøpe krefter som aktiviseres på strategiske øyeblikk. Og du kan kjøpe Artifacts som gir vitamininnsprøytinger til kampene. Så du har noen valg.

Men til syvende sist er det bare en bevegelse du kan gjøre. Tromme fingeren på skjermen.

DeepLoot1

Deep Loot er en annen app jeg liker å slappe av med som er så enkelt at det knapt kan kalles et spill.

En liten kar blir kastet utenfor båtripa. Under overflaten er det fisk som skader deg, fjell du må bore deg gjennom, skatter å samle og ruiner å utforske.

Luften du tar med deg begrenser hvor lenge du kan svømme rundt. Sjødyr og landskapet hindrer deg i å få med deg ubegrenset med skatter.

Etterhvert som du tjener penger på hvert dykk, kan du bruke det til bedre utstyr og forskjellige hjelpemidler. Men her er det ingen hast. Ta deg den tiden du trenger. Å gå tom for luft har ingen negative virkninger, det er bare å slippe seg ut på dypt vann en runde til.

DeepLoot2

Alt du finner på bunnen gir enten penger eller går inn på et lager. Der samler du til fulle sett med skatter, sjøstjerner i alle farger eller skattekart. Når et sett er fullt, kan du selge det.

Begge disse spillene virker neste beroligende. Det er mer som en elektronisk leke, enn et spill hvor det er viktig å vinne. Jeg tror det er min form for meditasjon.

Begge spillene finnes til iOS og Android.

Lek med kampesteiner

31 Dec

Hvor lenge et spill blir liggende på førstesiden på iPaden er det ultimate kvalitetstegnet. Grafikken kan være aldri så bra, designet verdens mest elegante, men blir det forvist til en mappe eller skyen, hjelper det svært lite. Da har det ikke fenget meg.

boulder

De siste månedene har The Great Boulder of Death gått seg varm på mine Apple-enheter (det finnes også på Google Play). Det kan spilles på et par minutter eller over lenger tid for å nå neste mål. I tillegg har det adskillig humor.

Kjernen i mekanikken kan minne litt om alle løpespillene der du hopper, dukker og samler poeng. Temple Run er vel det mest kjente de siste årene.

Men det er også forskjeller fra andre spill i genren. Kampesteinen du styrer ruller nedover en bred åsside, så du har langt større bevegelsesfrihet. Et viktig poeng er at du skal knuse alt som er mindre enn deg og unngå det som er større. Alt med pigger kan gjør at du sprenger i luften. Etter å ha samlet nok energi, blir du til en flammeball som tar med seg alt i sin vei.

Grafisk ligner spillet på konsoll-klassikeren Katamari Damacy. Her begynte du som en liten ball som rullet over små gjenstander som tegnlestifter og fluer. Etterhvert som alt rasket festet seg til deg, ble du større og kunne fange opp større gjenstander. Kampesteinen din vokser aldri på denne måten, men de lettere absurde figurene som prøver å flykte fra deg minner om Katamari.

Grafikken og settingen gjør at jeg trekker på smilebåndet under spillingen. I tillegg settes tonen av en stumfilmaktig melodi og jodling ‘Game over’ når kampesteinen sprenger. Kanskje er det best å slå av lyden, men det er litt gøy også.

Det som holder på oppmerksomheten min over tid er at penger jeg samler opp gjør at steinen får nye krefter. I tillegg dukker det opp flere gjenstander og skapinger i bakken når jeg når gitte mål. De siste månedene har det i tillegg kommet 3 nye steiner. De har ny grafikk, egenskaper og nye mønstre i hvordan ting dukker opp i bakken.

Spillet er gratis, så her lurer ønsket om at du skal kjøpe utbygninger med juveler i bakgrunnen av designet. Min erfaring er imidlertid at du klarer deg helt fint uten å bruke ordentlig penger. Penger kan samles opp i et helt greit tempo i spillet, juvelene samler du fint i bakken og du ender aldri i situasjoner du ikke klarer å spille deg ut av.

Så Boulder of Death er en varm anbefaling på tampen av spillåret 2013.

Spillgalskap på alvor

2 Jun

Utviklingen tilbake til at små team kan lage spillsuksesser er et stort fremskritt i spillbransjen.

Når jeg vokste opp på 80-tallet var det mulig å slå i gjennom med et hobbyprosjekt og gi det ut på kassett. I den perioden jeg jobbet i bransjen i Funcom for 10 – 15 år siden krevde hver tittel enorme investeringer. Med digital distribusjon og nye plattformer har mulighetene åpnet seg igjen for mindre team, noe som har gitt gamle genre en ny oppblomstring.

indiegamemovie

Det er fremdeles ikke lett å lage noe som er bra og når frem til sitt publikum. Dokumentaren Indie Game: The Movie viser folkene bak tre spill: Braid, Meat boy og Fez. Det første er bestefaren i den nye generasjonen, som banet veien for mange andre med sin suksess for et par år siden. Dokumentaren følger de to andre prosjektene midt i en kaotisk kreativ prosess frem mot lansering.

Suksessen til en slik film ligger i karakterene. Særlig de to prosjektene som ligger i støpeskjeen har engasjerte personer i sentrum som det er morsomt å følge gjennom tykt og tynt. Strukturen i filmen er bygd rundt arbeidet på ‘Meat boy’ frem til lanseringen. Det fungerer bra og gir en spenning i beretningen, uten at dramaturgien blir tilført for mye kunstig anabole steroider.

Gjennom disse tre prosjektene blir det også klarer hva indie-spill er. Det er prosjekter som er laget med mye kunstnerisk frihet av engasjerte utviklere. Lav distribusjonskostnad, små team og kreativitet gjør det mulig å treffe små nisjer som blir et stort marked på verdensbasis. Kreativiteten har alltid vært der. Det er de økonomiske og teknologiske betingelsene som har skapt markedet.

Alle som ser filmen skjønner også at gode spill-idéer er billige. Det er hardt arbeid, øye for detaljer og evnen til å virkeliggjøre alt gjennom kode og grafikk som skaper suksess. Jeg husker godt selv fra tiden i Funcom hvor mange utenfor bransjen som trodde en pitch var et halvferdig produkt.

Er det nødvendig å være godt over gjennomsnittet interessert i spill for å like ‘Indie game the movie’? Det hjelper nok på motivasjonen, men karakterene er så interessante at de fleste vil finne dokumentaren underholdende og lære noe nytt om en ny, ukjent bransje.

Filmen er tilgjenglig på Netflix eller streames direkte fra nettsidene til produsentene.

Eventyrere på rekke og rad

20 May

Det første spillet jeg husker å ha spilt på en mobiltelefon var Snake. Hvis jeg graver enda lenger tilbake i nostalgiske minner, var det kanskje et av mine første programmeringsprosjekter på VIC20, min første datamaskin.

Prinsippet er enkelt. En slange navigeres rundt på skjermen. Oppgaven er å unngå å krasje med veggene eller seg selv. Etterhvert som den spiser opp poeng blir den lengre og vanskeligere å navigere.

nimblequest

I NimbleQuest bygges dette enkle prinsippet ut til noe som ble en besettelse, selv for meg som er vant til både 3D-spill og Angry Birds. Hver del av slangen er en liten fantasi-karakter som har sine spesielle styrker og svakheter. Hvert spillbrett har en masse monstre som prøver å hindre deg i å få køen din med eventyrere helskinnet gjennom nivået.

Når lederen din er død på slutten av et spill har du samlet inn poeng. Disse kan brukes til å kjøpe permanente forbedringer eller å bygge opp hver karakter i tre nivåer.

Hver av dem har sin egen personlighet gjennom hvordan de angriper monstrene rundt seg. Det påvirker hvordan du bør styre rekken din mot angriperne. Sistemann i en lang rekke er det vanskelig å kontrollere, men lederen din bestemmer om du bør konfrontere motstandrene direkte, ta et flankeangrep eller holde avstand.

Kontrollene er velsignet enkle: Du sveiper i den retningen du ønsker lederen din skal gå. Krasj føles som ditt ansvar, ikke en feil i programmet. Dersom stimen av monstre blir for tett, begynner de å krasje inn i deg. Da må du sørge for helter med sterkere angrep eller å lage en tettere rekke.

nimblequestsc

Kombinasjonen av et enkelt konsept, mye å samle på og muligheten til å gjøre karakterene sterkere, gjør NimbleQuest slitesterkt både for korte og lengre spillsesjoner. I frustrerende øyeblikk i de første spillene kan du få følelsen av at tilfeldighetene styrer, men både strategi og teknikk er viktig for å nå de senere brettene og heltene.

Tips

  1. Det er mulig å kjøpe karakterene sterkere. Du burde klare deg helt fint uten å bruke ekstra penger til du har fått alle karakterene opp til nivå to. Da begynner det å butte mot.
  2. Jeg anbefaler å bruke pengene på å kjøpe røde juveler når du føler at det går sakte fremover. Det gjør at poengene du samler opp blir mer verdt og at det går fortere å bygge opp karakterene. Det er et engangskjøp på kr 28,-. Vent med denne investeringen til du vet at det er verdt pengene for deg.
  3. På de senere nivåene er det helt nødvendig å holde rekken tett. Lag formasjoner som konsentrer angrepene.
  4. Gå etter monstre du har skadet først for å bli kvitt dem. Det er særlig viktig på brett med trollkvinnen. Hun helbreder skadede monstre, så det kan også lønne seg å prioritere henne i angrepene.
  5. I grupper med monstre lønner det seg å gå etter lederen først. Da dør resten av gruppen også.
  6. Delta alltid i Arena- turneringen. Uansett hvor dårlig det går, vinner du ti mynter du kan bruke til powerups.
  7. Jeg pleier alltid å varme opp et par runder, for så å bruke mynter på powerups for å sette inn et skikkelig støt for å erobre det neste brettet. Både skjold, liv og angrep er nyttig, men ekstra fart har jeg aldri blitt komfortabel med. I tillegg kjøper jeg ekstra karakterer på de senere brettene hvis jeg begynner å nærme meg rekorden.

Lykke til!

Elektronisk retro fiskelykke

26 Mar

Spill fra 80-tallet har blitt så populært at det nærmest har blitt sin egen genre. Retro, snakker utviklere ofte om. Nostalgi er imidlertid ikke nok. Når jeg går tilbake til klassikerne eller de som etteraper dem, oppdager jeg at gamle dager var mer enn intense spillutfordringer. Det var også klønete kontroll og kjedelig grafikk.

Det er som med arkitektur. Selv om jeg liker gamle bygninger, er det ikke nødvendigvis en god idé å kopiere tidligere tiders storhet. Vi må skille nostalgi fra hva som fungerer i dag. Å gjenskape en byggestil eller en klassisk spillopplevelse, krever kreativitet og oppdateringer.

ridiculous fishing

På spillfronten er Ridiculous Fishing et svært vellykket eksempel på å gjenskape elegansen i klassikerne. Det er gjort ved å tilføre en liten dose nytt til det enkle designet.

Du spiller en fisker i svært eksotiske farevann. Etter å sluppet ut snøret, må du bevege iPhonen eller iPaden for å unngå å treffe sjødyr. Så snart snøret støter borti noe under overflaten, må du dra det opp. Da er det om å gjøre å bevege seg slik at du får mest mulig med deg på vei opp. Vanligvis avskyr jeg bevegelseskontroll, men her fungerer det ypperlig. Til slutt kastes fangsten opp i luften og du må skyte den ned.

Et visst element av strategi får du ved forskjellig typer våpen, kroker og snører. Med en motorsag festet til enden, måker du gjennom alt som hindrer deg, men en begrenset mengde bensin gjør at du må bruke den smart.

Helt absurd og veldig enkelt, som tittelen signaliserer. Men hvis det var lett å lage et så engasjerende spill, hadde alle gjort det. Og det skjer ikke.

Et element med at du legger alle de 66 forskjellige sjødyrene du fanger i et album, stimulerer samlertrangen. Når du når noen mål om nye arter, åpner du nye lokasjoner med nye fisker. I tillegg får du penger for alt du skyter, noe som gjør at du kan få hjelpemidler for å nå stadig større dybder.

Spillet koster kr 21,-, mer enn vanlig for lignende apper. Til gjengjeld er det ikke noen mulighet for å kjøpe seg fordeler. I en verden av freemium hvor utviklerne satser på utålmodighet som forretningsmodell, er det forfriskende å måtte bruke egne evner for å utforske alt ‘Ridiculous Fishing’ har å by på.

Tilt og vinn i Zen Pinball

5 Jan

Pinball er kjempegøy, men jeg er ikke særlig god til å spille det. På gamlemåten hadde pengene rent fort ut. Det er selvsagt synd at kunsten å lage fysiske pinball-automater er i ferd med å forsvinne, men elektroniske varianter har sine fordeler.

I motsetning til mange andre spill fra arkadehallen har pinball sin rot i fysiske kuler som spretter rundt på et brett. Den første utfordringen er derfor å klare å gjenskape den samme følelsen digitalt.

Jeg har prøvd mange spill, men kun en utvikler har lykkes etter min smak: Zen Studios. Jeg har spilt Zen Pinball mye, både på Xbox og iPad, og de har kommet ut på flere plattformer.

pinballquest

Hvert enkelt tema for spillet føles forskjellig: Tyngden på ballen, treghet på flipperne og motstand i brettet. Spillet gir deg mulighet til å gå inn og stille på flere av disse egenskapene. Når det gjelder å få spillet til å føles fysisk er konkurrentene langt dårligere.

Deretter er det viktig å ha et tema som fenger og som er godt representert i utfordringene på brettet. Egentlig er mønstrene du prøver å finne viktigst, men Marvel-lisensen på flere av brettene til Zen gjør deg nysgjerrig. Står du helt fast i få finne ut hvor du bør sende ballen, er det en kortfattet guide som peker deg i riktig retning på hvert brett.

Og så er det til slutt fint at spillet utnytter de elektroniske mulighetene. I Zen Pinball representeres oppgaver med figurer som beveger seg over brettet. De må ikke influere på hvordan kulen går. Figurer som beveger seg i området hvor kulene triller bryter illusjonen om et fysisk spill. Jeg har sett hvordan det kan ødelegge i andre spill.

Et annet eksempel på interessante digitale effekter er bonusbrett som er mer detaljerte enn det som ville være mulig i arkadehallen. I et spill snus tyngdekraften på en snedig måte i en del av brettet.

pinballmarvel

For en fersk pinball-spiller kan inntrykket være at en høy poengsum først og fremst dreier seg om flaks. Det skal ikke mye spilling til for å se at det dreier seg om presisjon og beregning, både for å sende ballen i riktig retning med riktig fart og å finne mønstrene som gir maksimum uttelling. Jevnlig spilling med oppmerksomheten på topp gir stadig bedre resultater.

Det blir jevnlig lagt ut nye brett til Zen Pinball på alle plattformer. Nedlastning koster som regel noen tiere. Siden hvert brett nesten er som et godt laget spill i seg selv, synes jeg det er vel verdt prisen.

%d bloggers like this: