Arkiv | Magasin/Avis RSS feed for this section

På tørre never

22 Dec

Mitt første møte med kampsporten MMA, eller Cage Fight som det ble kalt da, var på midten av 90-tallet. Jeg jobbet med design av spill på Funcom og var på besøk hos selskapet Acclaim. I et mørkt hjørne av det det store kontorbygget på Long Island satt en ung produsent og så på VHS-opptak av menn som dæljet løs på hverandre i et inngjerdet område så blodet sprutet. Håpet hans var å finne idéer til et nytt spill.

Siden jeg ikke akkurat er sportsinteressert, kan jeg ikke påstå at det førte til en besettende interesse. Men det har gjort meg ekstra oppmerksom hver gang det har dukket opp noe om tema. De siste årene har fenomenet bidratt til to filmer og en tegneserie som har havnet på min favorittliste.

filter25_omslag_hi

Artiklene jeg har lest om MMA har hatt sin egen agenda, litt på siden av å beskrive sporten. New Jersey er ledende på store kamper, så den største avisen i staten skrev nylig en avsløring om farene ved sporten. Midt i elendighetsbeskrivelsene kommer også en god oversikt over historien til sporten.

Det svenske kvalitetsmagasinet Filter bruker ønsket til den svenske bryteren Eddy Bengtsson om å hevde seg i MMA som et lite element i et portrett. Som alltid har de klart å gjøre en person jeg ikke er interessert i interessant, men det sier ikke så mye om sporten.

heart

Tegneserien Heart har kanskje den beste beskrivelsen av hvordan MMA oppleves av deltakerne. Den følger Oren ‘Rooster’ Redmond fra han oppdager sporten gjennom broren, til han har opparbeidet seg erfaring fra flere kamper.

Han blir aldri en stjerne, men klarer å opparbeidet seg en begrenset suksess, noe som gjør fortellingen så troverdig og lavmælt en historie om menn som slåss for penger og ære kan bli. Stilen på tegningene er røff og i svart/hvitt. Det står bra til handlingen i Heart.

Dette er også en god illustrasjon på hvordan tegneserier nå kan handle om mer enn superhelter. Fra manga er jeg vant til at historiene kan ha som bakteppe matlaging, spill og sport, nesten hva som helst. Nå har også amerikanske skapere oppdaget at leserne har bredere interesser.

warrior

Filmen Warrior kom aldri til norske kinoer, så den ble en av mange favoritter i fjor jeg endte opp med å se på DVD og strømming. Her er vi mer i Hollywood-land med to brødre som starter på bunn og ender opp i kamp mot sportens største stjerner i finalen. Heldigvis blir det mer elegant bruk av konvensjoner, enn en klisjé-fest.

Engasjementet blir desto større med en tett fortelling om forholdet mellom faren og de to brødrene som bokstavelig slår seg opp i verden. Karakterene er også godt reflektert i slåsstilen i hver enkelt kamp, elegant koreografert i balansepunktet mellom realisme og seerens ønske om oversikt.

Alt bindes sammen av veteranen Nick Nolte som bister pappa. Brødrene blir spilt av Tom Hardy og Joel Edgerton, begge stjerner på vei fra spennende uavhengig filmer til popcorn-tilbehør. De klarer å gjøre den maskuline sentimentaliteten ekte på en måte som gjør at vi godtar hvordan kampsporten og forholdet mellom familiemedlemmene sammenfaller svært beleilig i finalen.

haywire

Vi har ikke sett noen store action-stjerner ta overgangen fra MMA på samme måte som The Rock har gjort fra wrestling. Det nærmeste er Gina Carano i Haywire. I intervjuer virker hun så sympatisk at jeg krysser fingrene for at dette er første skrittet i en ny karriere på film.

Stephen Soderbergh har virkelig gått sine egne veier de siste årene. Han har kastet seg over alt fra kunstfilmer til genre-øvelser. I Haywire virker det som han ønsker å lage action-scener. Fokuset ligger på hvordan MMA-stjernen Gina Carano banker opp en bukett av de største mannlige skuespillerne for øyeblikket, som Channing Tatum, Michael Fassbender og Ewan McGregor.

Slåssingen er en fryd. Enkel, direkte og rett frem, uten bruk av spesialeffekter og wire. Det hele føles som en oppdatering av stunt-estetikk fra 70-tallet.

Regissøren motstår ikke fristelsen til å lage en struktur på fortellingen som hopper frem og tilbake i tid. Noen vil finne det irriterende, men jeg synes det skaper en fin flyt mellom action-scenene. De fungerer som små danseopptrinn i en arthouse thriller.

Den eneste skuffelsen er at Haywire slutter litt for sent. Heltinnen vår har kommet så langt hun kan et kvarter fra finalen og de siste slåsskampene føles som et anti-klimaks.

Generelt er jeg veldig interessert i hva som skaper god action. Begge disse filmene tilføres noe ekstra med bakgrunn i MMA. Om det er nok til å gjøre meg interessert å se virkelige kamper, tviler jeg på.

Begge filmene finnes på amerikansk Netflix. Haywire finnes på iTunes i Norge. Comixology er stedet for tegneserier.

Advertisements

Smusslitteratur for gutta

1 Sep

En titt i bladhyllen avslører haugevis av smusslitteratur for jenter, men ingenting for gutter. Når jeg vokste opp kunne jeg snike meg til å lese pocketbøker med tøffe detektiver og agenter (Larry Kent og Nick Carter) med røtter tilbake til amerikansk pulp, cowboy-magasiner og kriminalfortellinger fra virkeligheten.

larrykent

Smusslitteratur for menn finne ikke i norske bladhyller lenger. Det finnes lite å oppgradere til etter barnebøkene. Til og med den nye YA-genren ser ut til å henvende seg til den oppvoksende slekten av hunkjønn. Det er alltid et harem av gutter som slåss om oppmerksomheten til en talentfull og usikker jente.

Er dette grunnen til at menn leser så lite? Hva kommer først, høna eller egget? Mangelen på leselyst eller lesestoff?

Og ikke kom trekkende med Jon Nesbø eller de andre krimforfatterne. Bøkene deres er et større prosjekt du trenger en ferie eller flere uker å komme i gjennom. Ikke bare er denne typen bøker for lange, de er også for seriøse.

Heldigvis finnes det mye på nettet, selv om det ikke nødvendigvis finnes på steder det er så lett å finne for norske gutter.

For å forklare hva jeg mener, har jeg sydd sammen en pakke med innhold som kunne passe til et månedsmagasin. Greit at mange leser engelsk og at dette finnes gratis på internett, men det ligger også en verdi i å få noen til å plukke ut det beste og lese uten den terskelen et fremmed språk er.

 kriminaljournalen

En artikkel

La oss starte med en artikkel med sterke personligheter, spenning og en medrivende historie. Jeg tenker på  kriminalreportasjer og fortellinger om tøffinger som har vært på halsbrekkende ekspedisjoner. Noe av dette finnes i norske mannfolkblader også, men Vi Menn virker litt gammeldags.

Som eksempel foreslår jeg artikkelen The Mercenary fra den nye satsingen Epic. Bakmennene har blant annet skrevet reportasjen Argo bygger på. Språket er nesten litt for blomstrende til tider, men i denne sammenhengen er det helt greit så lenge fortellingen er bra.

conan

En novelle

Jeg vil ha med en action-fylt historie med røtter i genre som krim, eventyr og pulp. Det må gjerne ha elementer av det fantastiske, men behøver ikke å ha det. Folk i dag vokser faktisk opp med science fiction og fantasy på film og TV. Det er ikke nerdete lenger.

Selv om det er for gutta kan det gjerne være litterært ambisiøst, men det må aldri gå på bekostning av underholdningsverdien. Lightspeed Magazine og Beneath Ceaseless Skies er mine favoritter. Jeg har valgt ut en historie med jordens undergang, romskip og en helt som redder menneskeheten, Mono no aware av Ken Liu. Bonus for at den ikke er hjernedød.

En klassiker

La oss også vise at maskulin underholdning har en historie ved å publisere en klassiker, gjerne i en annen genre enn den første novellen. Nylig leste jeg Fifty Grand av Heminway i Atlantic. Igjen en novelle som er tøff og litterært vellykket. Den minner meg litt om Bruce Willis-hi storien i Pulp Fiction. Filmtittelen tilsier at denne typen fortellinger inspirert Tarantino.

creatorowned

En tegneserie

La oss få med en kort, underholdende tegneserie du ikke behøver å kjenne flere års utgivelser å sette pris på.  Jeg setter grensen ved 15 sider og 5 kapitler. Her vil jeg typisk finne innhold i antologien Dark Horse Presents, Creator Owned Heroes fra Image og digitale tegneserier. Et eksempel kan være Luther fra den ypperlige nettsiden for digitale tegneserier, Thrillbent.

En anbefaling

Alle leser lanseringsjournalistikken, så her ville jeg styre unna de mest kjene titlene. Isteden vil et essay i hvert nummer anbefale en bra og mindre kjent B-tittel. Eksempler er slåssfilmen (MMA) Warriors, TV-seriene til Cinemax (som Strike force og Banshee) og bokserien Dresden Files.

Det hele pakkes inn i en subcompact publishing-fom med rent, enkelt design, bare avbrutt av noen glorete bilder av slåsskjemper, tøffe damer og raske biler.

Noen andre som savner denne typen lesestoff?

Mine 6 favoritter blant digitale magasiner

11 Aug

Fremdeles er det noen få magasiner jeg kjøper på papir. Når jeg er ute og flyr må jeg tross alt ha noe under takeoff og landing, når elektroniske dippedutter skal være avslått.

I all hovedsak er det elektroniske magasiner som gjelder. For et par hundrelapper får du lett et årsabonnement på en publikasjon med fantastisk journalistikk. Det har fått meg til å si opp abonnement både på Morgenbladet og Dagens Næringsliv de siste årene. Interessene mine tatt i betraktning er det mer fornuftig å bruke pengene på amerikanske digitale magasiner.

Her er de publikasjonene jeg leser fast for øyeblikket. iPad er min foretrukne plattform, men de kan som regel lastes ned på andre OSer også.

1. New York Times

bilde

Innholdet i avisen er nærmest som å ha tilgang til en hel haug magasiner. I større nyhetssaker som fanger min oppmerksomhet, er det alltid nødvendig å sjekke hva det står i New York Times, for å balansere det norske perspektivet.

Søndagsbilaget gir lange, gode artikler som dekker et vidt spekter av temaer innenfor politikk, kultur og trender. I tillegg er de fleste nyhetene så grundig at de går mer i dybden enn norsk feature-stoff. Med mindre du filtrer innhold svært effektivt, er det nok innhold her til å gi deg dårlig samvittighet for alt du ikke får lest.

Jeg har tidligere skrevet en artikkel om New York Times. Det skal bli spennende å se hvilken form de nye digitale produktene avisen planlegger kommer til å ta.

2. The Magazine

themagazine

En redaksjonell pakke med personlighet og nerve er det jeg finner interessant med alle de publikasjonene jeg nevner her. Det gir noe utover å bla på tilfeldige nettsteder og lese mine feeds på Feedly.

I motsetning til den generiske tittelen, oser The Magazine av personlighet. Kortversjonen av hva det dreier som om er essay for den voksne nerden. Da snakker vi ikke om teknologi, spill og tegneserier. Temaene er mer av typen rare museumer, om å ha skjegg som hobby og personlige fortellinger. Det er umulig å forutsi hva du får lese, men alt føles likevel som en del av et redaksjonelt produkt som henger sammen.

Jeg skrev om designet av The Magazine når det ble lansert. To ord oppsummerer det: Enkelt og elegant.

3. Entertainment Weekly

entertainmentweekly

Det året jeg bodde i USA, i 2002, ble jeg helt hektet på denne ukesavisen om underholdningsindustrien. Publikasjonen er glanset og bruker mange sider på de mest kommersielle produktene innen film, TV, musikk og litteratur. Til tross for at innholdet er lettlest med mye bilder, er journalistene smarte og liker ofte best det som er litt mer indie i tonen.

Her får jeg oversikten over hva jeg skal følge med på fremover og bedre forståelse for historien bak det vi kan velge i av underholdning.

Den elektroniske utgaven er ikke mer enn grei nok, med kun noen få ekstra bilder og videoer. Men det er den eneste fornuftig måten å få lest Entertainment Weekly på fra Norge. En kort periode var magasinet tilgjengelig på Narvesen til 100 kroner for et blad noen uker etter utgivelsen. Da er det ikke så gøy lenger å lese en ukesavis.

4. The Atlantic

theatlantic

Månedsmagasinet The Atlantic har en mer enn 150 år gammel tradisjon med å kommentere samtiden. Når dette jubileet ble feiret for noen få år siden, var det imponerende hvilke historiske personer de kunne grave frem fra arkivet.

På mange måter er det prototypen til det i Norge mer kjente New Yorker. Skribentene skriver grundig og godt om et vidt spekter av temaer. Målet er mer å sette dagsorden enn å løpe etter publikum.

The Atlantic som mediahus går helt i front av den digitale utviklingen og har lykkes godt, både på innovasjon av teknologi, redaksjonelt produkt og å finne måter å tjene penger på.

Kjernen er fremdeles månedsmagasinet deres. Denne appen har i tillegg til den elektroniske utgaven unikt innhold skrevet for nett. Et utvalg av de beste artiklene fra nettstedet buntes sammen og blir tilbudt i et eget abonnement. Et annet innovativt produkt er økonominettstedet Quartz, som er laget med mobilen som utgangspunkt og med sponsede artikler som forretningsmodell.

5. Distro

distro

For en fast oppdatering på ny teknologi, er Distro en fin ukentlig og gratis pakke informasjon i magasin-format. Publikasjonen er laget av den kjente bloggen Engadget. De plukker innhold fra nettstedet, som regel lengre hardware-omtaler, en større idé-artikkel og et par kommentarer. Alt samles og gis ut hver fredag.

Av alle publikasjonene her føles dette kanskje mest begrenset som en redaksjonell pakke. Det er sikkert fordi det er en del av en blogg. Likevel har jeg i det siste valgt å bla gjennom Distro en gang i uken og heller kutte ned på feeds fra teknologi-nettsteder.

Distro er smart skrevet og godt presentert. Og gratis er en pris det er vanskelig å være kritisk til.

6. Wired

cover_2108_best

Teknologi-magasinet Wired feiret nettopp 20-års jubileum. Allerede første året begynte jeg å lese det fast. På mange måter har det nok formet synet mitt på internett og hvilken rolle teknologi spiller i livene våre.

Fremdeles er Wired en publikasjon med tro på fremtiden og store vyer. De har flere ganger tatt spektakulært feil. Enda oftere har de forutsett hva som vil komme, selv om det har tatt litt lenger enn husprofetene trodde. De 10 siste årene synes jeg også de har utvidet synsfeltet, løftet blikket og lært av de pinligste profetiene. Journalistikken er god og grundig, småstoffet av den typen som gir meg lyst til å finne ut mer.

Tatt i betraktning at magasinet har ligget i front innenfor grafisk design, er appene litt skuffende. Redaksjonen er blant de mest ambisiøse i bruken av multimedia, men ellers er det tydelig at papirutgaven er utgangspunktet for den elektroniske utgaven.

Kutt innhold og multimedia for bedre magasiner

16 Dec

Med den enorme mengden informasjon som flyter rundt i hverdagen vår, er det ofte vel verdt å betale ekstra for å få noe som er mindre og enklere.

Når Dagens Næringsliv nylig satt opp månedsprisen til 430 kroner for et digitalt abonnement avbestilte jeg. Det ble for mye sammelignet med 20 dollar for New York Times. Eller et par hundre lapper for et årsabonnement på mange av de beste amerikanske magasinene med masse multimedia.

aviskiosk

Betalingsvilligheten min er imidlertid enda større for publikasjoner som kutter ned på mengden informasjon. Ofte tenker jeg at det hadde vært mer attraktivt å betale 500 kroner i måneden for en norsk avis som lager et godt og kort daglig sammendrag av nyhetsbildet, et par lenker til hva andre skriver og en lengre mer unik artikkel. Da hadde fort Aftenposten-abonnementet røket. Ingen har så langt en slik tjeneste, til tross for at jeg er overbevist om at det er hva de fleste ønsker.

Designeren Craig Mod har skrevet en svært god artikkel om en ny trend han kaller subkompakt publisering. Han tar for seg to av mine nye favorittpublikasjoner, Matter og The Magazine, og mener dette peker frem mot magasiner som kutter ned på multimedia og kompliserte apper.

magazine

The Magazine er en iPad-app som ble lansert for to måneder siden av utvikleren bak Instapaper. Dette er en av mange løsninger som lar brukeren skrelle bort navigasjon og reklame fra en artikkel og lagre den. På mange måter følger publikasjonen hans samme filosofi om forenkling og fokus på brukeren.

Hvert nummer inneholder 4 – 5 essay. Temaene er et klart uttrykk for redaktørens varierte smak. Her er personlige fortellinger, populærvitenskap, tips om å spille Letterpress og en forklaring av perfekt barbering.

Prisen er 14 kroner i måneden for to utgivelser. Dette er mye sammenlignet med hva jeg kan få gratis eller for samme prisen andre steder på nettet, men det personlig grepet gjør det vel verdt å abonnere. Økonomisk er det en suksess allerede og bidragsyterne har fått lønnsøking.

En viktig grunn til den vellykkede lanseringen er selvsagt lav investering. Denne uken sluttet det gigantomaniske prosjektet The Daily å komme ut. Lærdommen bør være at terskelen for å lykkes med et prosjekt som koster titalls-millioner og med høye faste kostnader er langt høyere enn for et garasjeprosjekt som The Magazine.

Men det er også et designvalg. 4 artikler med klare fonter krever førstesiden med instruksjoner som du får i nesten alle media-apper. Forsiden i aviskiosken er ganske enkelt et ikon som skifter farge, istedenfor å prøve gjenskape en forside med masse informasjon. Alle løsninger er er minimalistiske, med fullt fokus på innholdet.

matter

Matter har gjort det hele enda enklere. De avsluttet i høst en svært vellykket Kickstarter-kampanje der de fikk neste tre ganger så mye penger som de ba om, 140.000 dollar, for å produsere lange, seriøse artikler med en vitenskapelig tilnærming til temaer. Dette er typisk noe aviser og magasiner pleier å si ingen er interessert i.

For meg som ikke investerte i prosjektet koster det 1 dollar i måneden for å abonnere på artiklene. Første utgave handler om mennesker som er besatt av å amputere sitt eget ben. Det er et fantastisk stykke journalistikk som både bruker tradisjonelle metoder og en grundig drøfting av forskning på tema. Artikkelen legges ut på nett bak innlogging med enkle metoder for å eksportere til e-lesere.

Ingen av disse publikasjonene erstatter den daglige lesingen, men det er begge interessante alternativer til elektroniske magasiner som prøver å gjenskape en papirfølelse med noe halvhjertet multimedia.

Jeg er overbevist om at denne nedstrippede formen for publisering er en vei fremover for betalt journalistikk, selv om tradisjonelle mediahus vil synes at det strider mot all sunn fornuft.

Nyhetsblikk fra New York

5 Nov

Aviser er en fast del av mediamenyen min. Aftenposten blir lest i papirutgaven sammen med frokosten. På kvelden blar jeg i gjennom Dagens Næringsliv og New York Times på iPad.

Fra jeg var 12 år og tretten år fremover gikk jeg med avisen. Da fikk jeg inn vanen med å lese den tidlig på morgenen og har stort sett alltid abonnert siden. Internett, Twitter og RSS-feeds har ikke endret på dette.

I min første periode som blogger vanket det en del kritiske kommentarer til tradisjonelle massemedia. Media-kritikk setter jeg fremdels pris på, men det er ikke noe tvil om at god journalistikk koster penger. Innholdet på en avis må være mer enn innpakningspapir for annonser.

På Netflix fanget dokumentaren Page one: Inside the New York Times min oppmerksomhet. Den er litt som en god blogg. Her får du et innblikk i hva som skjer bak kulissene i en av verdens viktigste avishus. Den har flere sekvenser som viser hvordan redaksjonen reagerer på det som skjedde i media for et par år siden: Wikileaks, lanseringen av iPad, nettbaserte konkurrenter, betalingsvegg og økonomiske problemer i bransjen.

Kamera følger sentrale medianyheter mens de etterforskes og rapporteres. I stjernerollen finner vi David Carr, en smart og gretten gammel gubbe av en journalist som har vært ute en vinternatt før. I en samling med mer pregløse kommentatorer avleverer han alle de mest minneverdige kommentarene i dokumentaren. Han får hele tiden rollen som de tradisjonelle mediene beste forsvarer i debatter og konfrontasjoner.

Dessverre er filmen som en ukesgammel avis, den føles litt bakpå. De lange linjene om en tradisjonell mediebransje i trøbbel er fremdels viktig og glimtet bak kulissen er like aktuell i dag. Diskusjonen om Wikileaks får imidlertid filmen til å virke veldig gammel.

Regissøren ser ut til å ha stolt på at karakterene og situasjonene er så interessante at det ikke var nødvendig å skape en mer enhetlig historie. Det gjør at ’Page One’ knapt leverer opp til den journalistiske standarden den hyller.

Helt siden betalingsveggen til New York Times ble lansert har jeg abonnert. Filmen styrket meg i intensjonen om å støtte det grundige arbeidet til redaksjonen. Det irriterer meg riktignok at abonnementet kun dekker nett og nettbrett, telefonen faller utenfor. En digitalpris for alt hadde vært enklere å forholde seg til.

New York Times var en av de første iPad-appene som ble lansert til nettbrettet. De velger på mange måter å gå sin egen vei. Bildene er der, men presentasjonen er samtidig edruelig og oversiktiglig. New York Times finner ingen grunn til å konkurrere med magasinefølelsen eller oversvømme leserne med interaktivitet. Seriøsitet står i høysete, også i brukergrensesnittet.

På det øverste nivået har vi de klassiske seksjonene i avisen (for eksempel verdensnyheter, økonomi, magasin). Deretter legges artiklene i en seksjon ut i et rutenett med overskrift, ingress og eventuelle bilder som du blar gjennom. Hver artikkel er lagt ut på oversiktlige sider du kan sveipe gjennom med bilder der det er naturlig. Reklame dukker opp jevnlig.

Blar du nedover på en seksjonsside, kommer du til neste side. Du bestemmer selv hvilke rekkefølge disse kommer opp i og kan også hoppe til en i menyen. Det gir en enkel måte å bla gjennom en stor mengde informasjon. Mange aviser på iPad undervurderer dette behovet for enkelt å sveipe til forskjellige deler av innholdet de tilbyr.

Når jeg bodde i USA fikk jeg New York Times som en søndagsvane. Informasjonsmengden er så stor at det er umulig å bla gjennom alt syv dager i uken, så denne siste helgedagen er fremdeles når jeg bruker mest tid på avisen.

På hverdagen bruker jeg en web-app som ble lansert til abonnentene for noen uker siden. Alt innholdet ligger tilgjengelig i menyen, men daglig fortrekker jeg å lese en ’Trending’-seksjon som ikke finnes i iOS-appen. Den gir oversikt over de meste leste og delte artiklene akkurat nå.

Twitter gir et filtrert nyhetsbilde gjennom blikket til de jeg følger. RSS-feeden er en komplett oversikt over de bloggene og kildene jeg liker best. Avisene gir et helhetsbilde og en grundighet internett foreløpig ikke klarer å erstatte.

Futurisme og science fiction

6 Apr

Noveller og magasiner i digitalt format utgjør fremdeles en hoveddel av lesemenyen min. I den nye publikasjonen Arc kombineres science fiction, futurisme og populærvitenskap på som minner om magasinet Omni i sine velmaktsdager på 80-tallet. Jeg nevner det fordi det var en trøst for en fan av fantastisk litteratur i en norsk småby som Narvesen hjalp til med.

Arc gis ut av folkene bak New Scientist, et engelsk ukemagasin om vitenskap. Det gir tyngde til futurismen i essayene. Jeg var litt, men ikke så veldig, skuffet når Lightspeed Magazine for noen måneder siden kuttet sitt artikkelstoff. Men det krever egne egenskaper som redaksjon å håndtere non-fiction, og hvis man ikke vil legge ressurser i det er det like godt å kutte ut.

Arc har imidlertid et godt grep om essayene. Med unntak av en litt slapp artikkel av Bruce Sterling om futurisme generelt, leverer alle bidragsyterne personlige innfallsvinkler med interessant informasjon. Særlig likte jeg China Mieville beskrivelse av det fremmede i blekkspruter (med flere YouTube-eksempler) og Simon Ings om betydningen av containere.

Novellene er også svært bra. Stephen Baxter åpner med ’En reise til Amasia’, om en rekonstruert personlighet som vandrer inn i en kunstig intelligens. Mange av landskapene ekspedisjonen går gjennom minner om surrealistiske illustrasjoner på forsiden av science fiction-bøker på 70-tallet, men dette er samtidig en historie som vet hvor den vil og ender opp med et godt sluttpoeng. Ganske nærme perfekt.

Avslutningen er like god og leverer godt på interessant futurisme i Vanntyven av Alistair Reynolds. Historien foregår i en nær og sannsynlig fremtid, der store deler av befolkningen lever i flyktningleire som leier ut sin tankekraft til å styre dumme roboter som utfører manuelle oppgaver over hele verden, inkludert verdensrommet.

Resten av innholdet er også godt over akseptabelt og interessant. Arc lover kort sagt veldig godt. Når de har fått med forfattere som Margaret Atwood og det ikke er blant de beste bidragene, så gleder jeg meg til nest nummer.

På nettsidene til Arc står det at de gis ut hvert kvartal. Det er lettest tilgjenglig elektronisk gjennom Kindle eller Zinio, men kan også kjøpes på papir gjennom Magcloud.

Porsjonspakker med science fiction

11 Mar

Med mindre tid til bøker er det fint å kunne lese noveller. I løpet av en time er det mulig å få en liten litterær opplevelse, selv etter en lang arbedisdag, et par TV-episoder og de faste internettrutinene. Jeg har tidligere skrytt av Lightspeed Magazine, science fiction i små ukentlig porsjoner. De siste månedene har det skjedd så mye nytt at det er vel verdt å gjenta anbefalingen.

I høst overtok redaktøren John Joseph Adams ansvaret for utgivelsen og i januar ble Lightspeed slått sammen med Fantasy. Hver uke publiserer de gratis en novelle i hver genre på nettsidene pluss et intervju med forfatteren. Samtidig har de kuttet ut artikkel-stoffet, med unntak av omtaler av skribentene og kunsterne de bruker. Fagstoffet var med på å gi Lightspeed et særpreg, men plassen ble alltid for begrenset til å kunne gå i dybden, så jeg finner det lett å tilgi.

Det er mer behagelig å lese magasinet på Kindle, derfor har jeg begynt å abonnere. Da lastes alt innholdet automatisk ned en gang i måneden, pluss en lengre novelle som nærmer seg en kortroman. Det løser noe av det jeg følte var den største ulempen med Lightspeed: Innholdet var begrenset til det som passet på en lang web-side.

Å bruke Readability vil jeg anbefale alle som ikke har Kindle-programvare eller er interessert i å betale. Det gir en bedre leseopplevelse på internett, uansett hvilken plattform du er på. Alt unødvendig materiale er skrelt bort og designere har funnet optimale fonter for behagelig lesing.

John Joseph Adams er i ferd med å bygge seg opp til å bli en sentral redaktør i den fantastiske genren. Ikke bare gjør han en fantastisk jobb ved å plukke ut nytt og klassisk innhold som føles viktig i dette magasinet, han bidrar også hvert år med flere antologier. Styrken til Lightspeed er den høye, jevne kvaliteten i et bredt utvalg innen den fantastiske genren.

To anbefalinger fra de siste månedene er Crystal Halloway and the Forgotten Passage og The Five Elements of the Heart Mind. Den første en historie om en jente som brutalt vokser fra sin fantasiverden og den andre en perfekt blanding av romskip, fremmede planeter, kulturer og en AI.

Det finnes billigere SF-magasiner der ute. Fantasy & Science Fiction, hvor Adams startet sin karriere, inneholder mer lesestoff for en lavere pris. Etter å ha abonnert noen måneder har jeg kommet over flere fantastiske historier, men mer som har vært likegyldig. Jeg må innrømme å ha noen nostalgiske følelser for magasinet, fordi det var mulig å kjøpe i Narvesen på 80-tallet, en tid da jeg var sulteforet på genren etter å ha lest tom hyllen på Skien Bibliotek. Tiden er imidlertid alltid den knappe ressursen, så da foretrekker jeg å betale mer for et mer nennsomt utvalg.

Clarkesworld kan det imidlertid være verdt å ta en titt på. Med tre noveller hver måned, gratis og av høy kvalitet, er det en imponerende pakke. Fra de siste månedene har jeg særlig likt Scattered Along the River of Heaven, en fortelling på fremmede planeter med kinesiske koloniseter som gir assosiasjoner til det siste årets opprør i den arabiske verden.

%d bloggers like this: