Arkiv | Bøker RSS feed for this section

Abonnementstjeneste for bøker

2 Mar

Etter at Scribd ble lansert høsten 2013, prøvde jeg å få et prøveabonnement. På det tidspunktet var det kun tilgjengelig i USA. Etter å ha hørt en omtale av tegneserie-lanseringen i februar, sjekket jeg om en nordmann kunne bli med nå. Og nå var rettighetene på plass.

scribd1

Idéen er å gjøre flere 100.000 bøker og tegneserier tilgjengelig for en fast månedspris etter samme mønster som for Netflix for film/TV og Spotify for musikk. De har fått avtaler med tre av de fem største forlagene, i tillegg til flere små. Sjansen for å finne en gitt tittel er bedre enn på Netflix, men mye mindre enn på Spotify.

Tegneserieutvalget de lanserte med i februar er også ganske bra. De har med innhold fra Marvel, Boom!, IDW, Dynamite og flere indie-forlag. De har ikke hele katalogen til forlagene, men nok til at selv jeg som leser mye fant flere interessante titler å sjekke ut.

I tillegg har de lydbøker, men det har ikke jeg utforsket.

scribd2

Alt blir presentert i en fin app for iOS, Android eller web. Den har alt du forventer av en ebok-leser, inkludert understreking og bokmerker.

Det eneste jeg har å utsette så langt på appen er en halvveis implementering av tegneserier. Du har ikke samme muligheten til å gjøre fleksibel zooming på ruter som i Comixology.

Anbefalingene i appen fungerer derimot veldig godt. De er en kombinasjon av algoritmer som finner det Scribd tror du er interessert i basert på tidligere valg og godt redaktør-arbeid.

Jeg er imponert over appen og utvalget. Velger du å betale 9 dollar i måneden og vil ha full valuta for pengene, er det et begrenset utvalg. Men jeg har allerede samlet opp mer på ønskelisten enn jeg har håp om å komm ei gjennom det neste året og det legges hele tiden nye titler til.

Advertisements

Sekretæren til Mr Grey

21 Feb

Hver gang jeg har hørt kritikk eller lest en kommentar om fenomenet 50 Shades of Grey, har jeg tenkt at det høres ut som en mer kommers versjon av filmen Secretary. Den dominante hovedpersonen heter til og med det samme.

Flere av mine favorittkritikere har sagt at deler av filmen er interessant, men ingen har sagt at den er bra. Så noen kinotur blir det ikke. Kommer den på strømming er det godt mulig det blir en titt.

JAMES SPADER MAGGIE GYLLENHAAL POSTER SECRETARY (2002)

I mellomtiden er det mulig å få med seg Secretary på Netflix. Dette er historien om en forsiktig sekretær som får orden på livet sitt gjennom den dominerende sjefen. Begge har sine problemer, men klarer å finne ut av dem sammen, gjennom litt BDSM-lek på kontoret.

Etter å ha lest novellen i Mary Gaitskills Bad Behaviour, ser jeg at manusforfatteren har lagt til mye ekstra psykologisering. I det litterære utgangspunktet er det kun plottet i første del av filmen og noe dialog som er gjenkjennbart. Novellen er 20 sider i et kortfattet og presist språk.

På mange måter er defor filmen sin egen greie. Jeg skulle nok ønske at noen av forklaringene på handlingene hadde blitt kuttet. På den andre siden bidrar den sprø komikken og endringene i historien til  at Secretary blir en absurd kommentar til romantiske komedier.

James Spader setter sitt eget preg på Mr Grey. Han er en skuespiller jeg har satt pris på siden 80-tallet. Dette er etter ungdomsfilmene og sex, lies and videotapes, men før han ble TV-stjerne i Boston Legal og Blacklist. Manuset gir oss få opplagte forklaringer på daskingen hans, så alt ligger i hvordan han spiller.

Maggie Gyllenhaal er på kanten til det irriterende i begynnelsen av filmen. Ønsket om å underkaste seg blir forklart med diverse psykologiske problemer. Allerede i første scene får vi en klar indikasjon på at karakteren vil forandre seg. Det skjer både ved at flere følelser kjemper om å komme frem i enkelte scener og utviklingen over tid. Disse utfordringene takler hun med glans.

Secretary er en fin indie-klassiker som er vel verdt å se. 50 Shades of Grey kan jeg ikke si noe om enda.

Litt lenger science fiction

20 Feb

Noveller er en fin måte å få lest små porsjoner av litteratur innimellom jobb, TV og internett. Jeg har abonnert på Neil Clarkes Clarkesworld de siste årene. Han har jevnlig vunnet priser som en av de beste redaktørene innenfor science fiction. I forrige uke lanserte han Forever Magazine.

forevermagazine

Idéen er å gi ut en månedelig lang-novelle som har vært publisert tidligere (i tillegg til et intervju med forfatteren og to noveller). Dette er et hull i det svært mangfoldige utvalget av digitale magasiner som kommer ut. De fleste begrenser seg til forholdsvis korte historier. Grunnen kan både være hva de regner med det er lett å lese på internett og økonomi.

I motsetning til Clarkesworld må leseren betale for å lese magasinet. 2 dollar i måneden blakker ingen, så jeg legger det til på abonnementslisten min, i tillegg til redaktørens tidligere utgivelse og Lightspeed Magazine.

Månedens hovedattraksjon er historien The regular av Ken Liu. Han er en av mine favoritter blant den nye generasjonen SF-forfattere. Denne gangen skriver han en cyber noir om en privatdetektiv plaget av minner om datteren. Hun etterforsker mordet på en prostituert.

Liu skriver en historie som er mer underholdende enn tankevekkende, men den hever seg over en ren sjanger-pastisj.

The fate of mice av Susan Palwick forteller om en intelligent mus som begynner å drømme klassiske eventyr og må lære seg om livets realiteter. Jeg likte denne novellen veldig godt. Den klarte å røre ved følelsene mine også. Det hjelper selvsagt at den gir assosiasjoner til klassiske Flower for Algernon, en av de beste science fiction-novellene som er skrevet.

Firebrand av Peter Watts fikk jeg ikke tak på. Språket var ikke så radikalt, men jeg skjønte aldri helt hva som foregikk. Neil Clarke pleier gjerne å ha med en historie eller to som strekker strikken litterært. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Her ga jeg opp.

Jeg begynner å nå grensen for hvor mange noveller jeg klarer å lese i løpet av en måned med andre abonnementer, men Forever Magazine er lagt til listen min foreløpig.

Nettinnhold på iPad til Kindle eleser

8 Feb

Mange tror at Amazons Kindle eleser er et lukket system. Men det er faktisk veldig enkelt å sende innhold i flere formater til en av mine favoritt dingser.

kindle

Skal jeg lese noe lenger enn et par avsnitt, er Kindle den beste løsningen. En tekst ser mer ut som en papirside enn en skjerm. Og jeg blir ikke forstyrret av mail, varslinger fra spill og annet tull.

Så langt har det manglet en enkel metode for å sende innhold fra iPad, min foretrukne nettleser.

Nå har løsningen kommet, en app som heter Comfy Read.

Du installerer den, sier til Amazon at du tillater Comfy Read å sende mail til kontoen din, slår opp på Amazon hvilken mail-adresse som er knyttet til leseren din og registrer dette i appen. Gjør disse fire forholdsvise enkle skrittene, så er du klar.

comfyread

Neste gang du finner en lang artikkel du vil ta med deg på Kindlen velger du dele i Safari (eller Chrome) og klikker på Comfy Read-ikonet. Appen sender artikkelen til Amazon som omformatterer den og sender den til din eleser-enhet.

Så hvor finner du innhold det er verdt å sende til eleseren? Longform plukker ut de beste artiklene i langformat. Her er det alltid spennende journalistikk. Er du interessert i science fiction og fantasy anbefaler jeg Lightspeed Magazine, Clarkesworld og Beneath Ceaseless Skies.

Nærkontakt med det uforklarlige

21 Jan

Trilogien Southern Reach er science fiction som får meg til å tenke på eksperimentell genre-litteratur fra 60-tallet. Fantastiske landskap, tror jeg Bing & Bringsværd kalte det i sitt folkeopplysningsprosjekt for 40 år siden.

annihilation

Første bok ‘Annihilation’ beskriver en ekspedisjon inn i Område X. Det er et sumplandskap som blir spist opp av merkelige fenomener. Allmennheten får vite at en miljøkatastrofe har skjedd, derfor er området stengt. I virkeligheten har myndighetene satt store ressurser inn på å skjønne hva som har skjedd over flere tiår, uten å få noe gjennombrudd.

Stemningen minner meg om gamle sovjetiske science fiction-filmer, som Stalker og Solaris. Forfatteren Jeff VanderMeer har tatt utgangspunkt i et sumplandskap han kjenner godt fra det sørlige USA. Det gir skildringene en sterk aautentisitet Samtidig skjer det merkelig saker i utkanten av synsfeltet. En klatretur ned i et omvendt tårn har en marerittaktig, Lovecraft stemning.

Språket er sterkt og ekte, det går utenpå genre-konvensjoner. Derfor slo den ned som en bombe i langt bredere kretser enn en slik bok vanligvis ville gjort. Første bok er også ekstremt helstøpt i sitt fokus på en ekspedisjon fra synspunktet til en biolog.

authority

‘Authority’ hopper ut av Område X til organisasjonen som skal finne ut hva dette merkelige fenomenet er. Det er en umulig oppgave. Resultatet er at den nye lederen som kommer inn  etter den mislykkede ekspedisjonen i bok 1 finner en organisasjon på randen av nervøst sammenbrudd.

Mange synes denne boken er svakest i trilogien, men jeg liker veldig godt organisasjonsperspektivet. Det er sjelden litteratur har ambisjoner om å gå utover det psykologiske. Språket er like godt og vi får en større forståelse for mysteriene.

acceptance

En fleipete pitch for ‘Southern Reach’ kunne være ‘Lost med manus av Lovecraft regissert av David Lynch’. Et potensielt problem med siste bok ‘Acceptance’ er dermed opplagt. Hvordan avslutter man en trilogi tilfredsstillende som har stilt så mange spørsmål.

Alle trådene samles, men det er ikke noe endelig svar her. Det er ikke noen utenomjordinger, monstre eller spøkelser som forklarer alt. Men det var vel heller ikke å forvente.

Meningen var heller å utforske hvordan mennesker og organisasjoner forholder seg til en mystisk, komplisert og ugjennomtrengelig verden. Noen klarer å leve og innfinne seg med det. Andre stanger hodet i veggen til en av delen går i stykker, mest sannsynlig det første.

Da ville et diagram med all informasjon og et svar med to streker under svaret ha undergravd fortellingen i de tre bøkene.

Folkefinansiert media-kollektiv

28 Jun

Hvordan skal journalister få betalt for jobben sin? Det er spørsmålet mange media-interesserte ungdom og entusiaster for lange artikler spør seg. To nye amerikanske initiativer, Deca og Beacon, prøver ut en folkefinansiert og kollektiv løsning.

Jeg kom til å tenke på det i dag når jeg leste en artikkel i Aftenoposten om en mor som jobbet for at datterens drapsmann skulle straffes i Kina. Der sto det blant annet: “Ingen trodde hun skulle lykkes da hun for fire år siden bestemte seg for å få Kinas rettsvesen til å garantere at mannen som drepte hennes datter i Budapest, ikke ville få dødsstraff.”

and-the-city

For få dager siden leste jeg artikkelen And the city swallowed them, om en canadisk modell som blir myrdet i Shanghai. I rettsaken blir foreldrene spurt av dommeren om hvordan de vil at gjerningsmannen skal straffes. Kuriøst nok ender det opp med en betinget dødsdom, men foreldrene fikk også mulighet til velge fengselsstraff og dødsdom.

Artikkelen er godt håndverk med mye interessant informasjon om saken sett fra offeret, foreldrenes og kinesernes perspektiv. Det blir kanskje litt ufokusert. Leseren må selv trekke konklusjoner fra faktaene, men artikkelen ga mersmak.

Jeg oppdaget skribenten gjennom Kickstarter-prosjektet Deca. Det er en gruppe journalister som har dannet et kollektiv for publisering av lengre artikler. Hva de er interessert i og skriver om er svært variert, men de har slått seg sammen for å samarbeide om redigering og publisering. Folkefinansieringen brukes til å få på plass infrastrukturen til firma med apps, administrasjon og penger til de neste prosjektene.

Inntektene ser ut til å basere seg på abonnement på månedelige artikler og salg av e-bøker. På dennemåten får erfarne journalister mulighet til å utforske sine interesser i lengre artikler, uten å være avhengig av å vinne gehør fra en magasinredaktør.

De siste månedene har jeg konstant hatt noen penger inne i et par folkefinansieringsprosjekter og dette er midt i blinken for meg. Gode journalister som skriver godt og grunidg om noe jeg ikke visste var interessant får gjerne min støtte.

En annen variant på samme tema er Beacon. De baserer seg på at du støtter en journalist som skriver innenfor et tema. For 5 dollar støtter du en av deltagerne og får tilgang til alt materialet på nettsiden.

RebaccaGrant

Ærlig talt fant jeg ikke en innertier her, men endte opp med å kaste pengene mine i hatten til et prosjekt om sosial innovasjon av Rebecca Grant. Merkelig nok er systemet også lagt opp til at du kun får tilgang når en journalist du støtter får fullfinansiert sitt prosjekt. På internett bør de som vil selge noe gi kunden umiddelbar tilfredsstillelse.

Er det håp om at norske journalister kan få til noe av det samme?

Magasinet Plot ser ut til å i lignende baner ved å publisere sine artikler på ebok.no. På mange måter synes jeg det virker attraktivt, for kvaliteten på dette norske magasinet er svært ujevn. Likevel synes jeg dette virker for halvveis. Beacon og Deca er digital først. Det er nok nødvendig for å virkelig skape innovasjon.

Amerikanske Byliner har prøvd noen år å publisere lange artikler med varierende hell. Nå er de i ferd med å gå på dunken og analysen har vært at forretningsmodellen har vært for tradisjonell.

Digital publisering gir nye muligheter. Henger journalister for mye igjen i gammelt tankegods, er det vanskelig å utnytte fordelene nye kanaler gir. Ved å bryte med tradisjonelle måter å pakke sammen redaksjonelt stoff på, ta i bruk folkefinansiering, fokusere på enkeltskribenter og artikler kan Deca og Beacon ta journalistikk i helt nye retninger.

Smusslitteratur for gutta

1 Sep

En titt i bladhyllen avslører haugevis av smusslitteratur for jenter, men ingenting for gutter. Når jeg vokste opp kunne jeg snike meg til å lese pocketbøker med tøffe detektiver og agenter (Larry Kent og Nick Carter) med røtter tilbake til amerikansk pulp, cowboy-magasiner og kriminalfortellinger fra virkeligheten.

larrykent

Smusslitteratur for menn finne ikke i norske bladhyller lenger. Det finnes lite å oppgradere til etter barnebøkene. Til og med den nye YA-genren ser ut til å henvende seg til den oppvoksende slekten av hunkjønn. Det er alltid et harem av gutter som slåss om oppmerksomheten til en talentfull og usikker jente.

Er dette grunnen til at menn leser så lite? Hva kommer først, høna eller egget? Mangelen på leselyst eller lesestoff?

Og ikke kom trekkende med Jon Nesbø eller de andre krimforfatterne. Bøkene deres er et større prosjekt du trenger en ferie eller flere uker å komme i gjennom. Ikke bare er denne typen bøker for lange, de er også for seriøse.

Heldigvis finnes det mye på nettet, selv om det ikke nødvendigvis finnes på steder det er så lett å finne for norske gutter.

For å forklare hva jeg mener, har jeg sydd sammen en pakke med innhold som kunne passe til et månedsmagasin. Greit at mange leser engelsk og at dette finnes gratis på internett, men det ligger også en verdi i å få noen til å plukke ut det beste og lese uten den terskelen et fremmed språk er.

 kriminaljournalen

En artikkel

La oss starte med en artikkel med sterke personligheter, spenning og en medrivende historie. Jeg tenker på  kriminalreportasjer og fortellinger om tøffinger som har vært på halsbrekkende ekspedisjoner. Noe av dette finnes i norske mannfolkblader også, men Vi Menn virker litt gammeldags.

Som eksempel foreslår jeg artikkelen The Mercenary fra den nye satsingen Epic. Bakmennene har blant annet skrevet reportasjen Argo bygger på. Språket er nesten litt for blomstrende til tider, men i denne sammenhengen er det helt greit så lenge fortellingen er bra.

conan

En novelle

Jeg vil ha med en action-fylt historie med røtter i genre som krim, eventyr og pulp. Det må gjerne ha elementer av det fantastiske, men behøver ikke å ha det. Folk i dag vokser faktisk opp med science fiction og fantasy på film og TV. Det er ikke nerdete lenger.

Selv om det er for gutta kan det gjerne være litterært ambisiøst, men det må aldri gå på bekostning av underholdningsverdien. Lightspeed Magazine og Beneath Ceaseless Skies er mine favoritter. Jeg har valgt ut en historie med jordens undergang, romskip og en helt som redder menneskeheten, Mono no aware av Ken Liu. Bonus for at den ikke er hjernedød.

En klassiker

La oss også vise at maskulin underholdning har en historie ved å publisere en klassiker, gjerne i en annen genre enn den første novellen. Nylig leste jeg Fifty Grand av Heminway i Atlantic. Igjen en novelle som er tøff og litterært vellykket. Den minner meg litt om Bruce Willis-hi storien i Pulp Fiction. Filmtittelen tilsier at denne typen fortellinger inspirert Tarantino.

creatorowned

En tegneserie

La oss få med en kort, underholdende tegneserie du ikke behøver å kjenne flere års utgivelser å sette pris på.  Jeg setter grensen ved 15 sider og 5 kapitler. Her vil jeg typisk finne innhold i antologien Dark Horse Presents, Creator Owned Heroes fra Image og digitale tegneserier. Et eksempel kan være Luther fra den ypperlige nettsiden for digitale tegneserier, Thrillbent.

En anbefaling

Alle leser lanseringsjournalistikken, så her ville jeg styre unna de mest kjene titlene. Isteden vil et essay i hvert nummer anbefale en bra og mindre kjent B-tittel. Eksempler er slåssfilmen (MMA) Warriors, TV-seriene til Cinemax (som Strike force og Banshee) og bokserien Dresden Files.

Det hele pakkes inn i en subcompact publishing-fom med rent, enkelt design, bare avbrutt av noen glorete bilder av slåsskjemper, tøffe damer og raske biler.

Noen andre som savner denne typen lesestoff?

%d bloggers like this: