Arkiv | januar, 2017

5 høydepunkter fra Netflix desember 2016

17 Jan

Hver måned kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn forrige måned, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

ajin

Ajin: Demi-human

Netflix blir stadig bedre på japansk tegnefilm. Denne serien er min favoritt for øyeblikket. En solid science fiction-serie der noen få mennesker blir udødelige og utstøtt. Vår helt prøver å overleve konfrontasjoner med terrorister, vitenskapsmenn som vil eksperimentere på han og myndighetene.

Animasjonsstilen er unik med realistiske bevegelser (virker neste som om de er rotoscopet) og klare kontraster mellom lys/skygge. Serien er helt fri for fan-service, noe som har en tendens til å ødelegge ellers spennende anime-serier.

Første sesong så jeg i fjor, og er nå godt i gang med sesong to som kom før jul.

kingofcomedy

The king of comedy

De siste månedene har utvalget av klassikere øket. Dette er kanskje Martin Scorsese’s beste film, men ikke så mye sett fordi den ikke er i gangster-genren. Rober deNiro spiller en fyr som er super-fan av en kjent programleder og komiker. Han gjør hva som helst for å bli en del av livet til sin helt.

Med dagens fan-kultur og tilgang til alt på internett føles den mer relevant enn noen gang.

Mitt første møte med den var at jeg husker en kamerat av faren min hadde sett den, sikkert i håp om at den levde opp til andre filmer fra regissøren og deNiro, og ble så skuffet at han gikk før den var ferdig. Så er du advart!

Men når jeg så den for noen år siden ble jeg overbevist.

crazyexgirlfriend

Crazy ex-girlfriend

Rebecca vet ikke helt hva hun skal gjøre med livet sitt. Når hun tilfeldigvis treffer Josh som hun var kjæreste med noen uker på sommerleir for 10 år siden, reiser hun på innskytelse tvers over USA for å erobre han. Denne TV-serien henter sin inspirasjon fra screwball og romantiske komedier, med et moderne (noen ganger kynisk) blikk på vennskap og kjærlighet.

Det som virkelig hever serien flere hakk er et par fantastiske musical-numre i hver episode med original musikk.

Jeg så noen episoder på en strømmetjeneste i fjor, men de forsvant så fort at jeg ikke fikk sett hele serien.

loandbehold

Lo and behold: Reveries of the connected world

Denne ferske dokumentaren fra Werner Herzog har fått lunken mottakelse, men jeg er sikker på at det er noen interessante perspektiver på teknologi fra denne underlige skruen av en regissør. Og egentlig er det bare deilig å høre stemmen til Herzog strømme ut av høytaleren, uansett hva han sier.

crazyhead

Crazyhead

En engelsk serie som tar Buffy-konseptet et skritt videre høres interessant ut. Jeg har ikke sett den enda, men omtalene jeg har sett har vært veldig positive. 6 episoder med jenter som jakter på demoner bare de ser høres ut som et godt utgangspunkt for litt helge-binging.

Advertisements

Innestengt med en djinn

14 Jan

Under the shadow er en grøsser jeg har hørt positive rykter om de siste månedene. Det var derfor en hyggelig overraskelse at den nylig dukket opp på Netflix i Norge.

undertheshadow

Grøsser fra Iran satt til krigen med Irak på 80-tallet pirrer nysgjerrigheten min. Med anbefaling fra kritikere som er til å stole på er jeg ikke vanskelig å be. Og når den lever opp til hypen, og vel så det, er det nødvendig å misjonere.

I en leilighetsgård i Teheran bor en mor med datteren sin. Hun var aktiv i revolusjonen, men havnet som aktivist på feil side. Nå har hun ikke mulighet til å fortsette legestudiene og føler seg stengt inne i en liten leilighet, samtidig som hun ønsker å leve på en måte de religiøse myndighetene ikke vil aksepterer.

Isolasjonen øker når mannen blir innkalt til militærtjeneste, Irak begynner å bombe og stadig flere naboer flytter fra byen. Datteren har mareritt og begynner å tro på djinns. Når merkelig ting begynner å skje, blir det stadig klarere at det ikke er ånden i lampen til Aladdin det er snakk om.

Forskjellen mellom klisjéer og effektive grøss kan være liten. Kanskje har det noe med erfaring og stemning min å gjøre også. Jeg skvatt og følte ubehag usedvanlig ofte i denne filmen uten at sterke virkemidler ble tatt i bruk. Og det er bra i en grøsser.

Det kan være fordi jeg kom under huden på karakterene. Eller hvordan eskaleringen av ubehag og effekter blir porsjonert. Det hjelper også at settingen føles autentisk, til tross for de mer eksotiske sidene ved en film satt på 80-tallet i Iran.

Noen vil si at det tar litt tid før filmen viser at den er en grøsser, men en langsom start er helt greit når den får fortalt historien på rundt 80 minutter.

%d bloggers like this: