Noen filmer ender opp med å gå på Oslo-kinoene i måned etter måned. Det er som regel en god film utenfor Hollywood-løypen som gjennom et godt rykte får et stadig større publikum blant eldre, kresne film-entusiaster.
En av de store suksessene for et par år sidene var den franske filmen De urørlige.
Phillipe er en rik mann som er totalt lammet, noe som gjør han helt avhengig av daglig hjelp med alt. Frustrasjonen over å ha mistet tidligere frihet gjør at han støter fra seg alle personlige assistenter.
En dag ansetter han en halv-kriminell innvandrer. Gjennom disse møtene finner de frem nye sider ved hverandre.
Historien er hjertevarm og rørende. Faren for manipulerende melodrama er nærliggende. Hadde filmen vært laget i Hollywood er jeg redd for at dette kunne gått galt. Skuespillere, regi og manus gjør at historien blir mer troverdig enn den klisjéfesten det lett kunne blitt.
Det som gjør at De urørlige gjør seg fortjent til vår innlevelse er at den gir plass til frustrasjonene. Her er det ingen helgener, alle gir inntrykk av å være ekte mennesker. De følelsemessige gjennombruddene vokser ut av karakterene og situasjonene på en naturlig måte.
Så hjelper det med velplassert humor underveis. Jeg ler gjerne med hovedpersonene når de møter veggen og finner måter å finne håpet i en virkelighet som jobber mot dem.
Når den har kommet på Netflix er det å håpe at den finne frem til et enda større publikum.
Kommentarer