To grøssere fra Marvel-regissør

25 jan

… pluss en anbefaling

Marvel har vært flink til å finne frem til skuespillere og regissører litt utenfor den opplagte A-listen til superheltfilmene sine. Når de skulle plukke ut noen til å lede arbeidet med å lansere den okkulte mesteren Doctor Strange falt valget på Scott Derrickson.

drstrange

Superhelten er en av mine personlige favoritter, men jeg hadde ikke sett noen av filmene til regissøren. Netflix har to stykker i utvalget sitt for øyeblikket. Hva kan de fortelle om hva vi kan vente oss?

exorcismemilyrose

Hva The exorcism of Emily Rose handler om ligger i navnet. Men det blir tatt et uvanlig fortellergrep. Filmen starter med at hovedpersonen er død. Presten som har stått for djeveutdrivelsen blir tiltalt for mord. Hoveddelen av filmen utspiller seg i rettsalen.

Den mer tradisjonelle grøsser-delen blir fortalt i tilbakeblikk. Her brukes alle kjente tricks fra genren. Det fungerer, selv om jeg synes den største utdrivelsesscene blir lang og poengløs. Perspektivet filmen velger gjør det mulig å tolke det overnaturlige som psykiske problemer og tilfeldigheter.

I finalen ender den med å ta et klart standpunkt for religion. Det ser nesten ut til å være poenget med filmen. Svært gode skuespillere i alle roller (blant annet Laura Linney og Tom Wilkinson) gir dramaet usedvanlig tyngde.

Mashupen av Doubt og Eksorsisten føles likevel ikke vellykket. Hvis vi tar bort idéen om genremiks, sitter vi igjen med en stiv og gammeldags film. Litt som Clint Eastwood skulle ha regissert en grøsser i et dårlig øyeblikk.

sinister

Sinister kom etter Emily Rose. Den er mer genre-tro, med et anstrøk av psykologisk thriller i en ellers dårlig spøkelsesfilm.

Hovedpersonen spilt av Ethan Hawke skriver dokumentarbøker om makabre mord. For å komme i riktig stemning, flytter han med kone og barn inn i et hus hvor en familie har blitt myrdet. På loftet finner han en kasse med gufne 8 mm-filmer. Alle skjønner jo hvor dette ender.

Dette skal Sinister ha: Den er skummel til tider. Flere scener er drømmeaktig uhyggelig, både det som foregår i den fysiske og åndelige verden. I starten måtte jeg ta noen pauser fra mordene i 8 mm-filmene.

Snart blir imidlertid svakhetene for tydelige. Den forutsigbare historie tror den er mer overraskende enn den er. Verst er lydeffektene og musikk. Hver gang noe skummelt skjer, kastes hele symfoniorkesteret i veggen. Når historien blir stadig mer hysterisk, blir det mer fnisende latterlig enn skummelt.

Så hva kan vi forvente oss av Scott Derrickson i Doctor Strange basert på disse to filmene?

  • Han har godt lag med skuespillere. Med det rette manuset er jeg overbevist om at han kan skape en fin balanse mellom det fantastiske og karakterne som er så viktig i en god Marvel-film.
  • Med den overivrig politibetjenten i Sinister viser han antydninger til humoristisk sans. Det trenger en moderne superhelt-film.
  • Doctor Strange baserer seg i stor grad på visuelt fantastiske okkulte fenomener og fremmede dimensjoner. Sinister gir meg tro på at han kan gjøre det bra.

Ingen av disse filmene er mer enn kuriositeter for spesielt interesserte. Så finnes det en grøsser på Netflix jeg vil anbefale?

conjuring

The conjuring er en helt tradisjonell fortelling om et spøkelseshus, men jeg synes den klarer å balansere krypende uhygge, slamrende dører og blodsprut på en – blir dette riktig uttrykk for en slik film? – finstemt måte. Ikke noe mesterverk, men en solid genre-film.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: