Arkiv | januar, 2015

3 Netflix-nyheter uke 5 2015

31 Jan

Hver uke kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn denne uken, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

Det var færre nyheter denne uken, så jeg begrenser meg til å plukke ut tre filmer.

redviolin

The Red Violin

Jeg hadde ikke hørt om denne filmen tidligere, men fransk drama som følger en fiolin gjennom 300 år vakte min interesse, ikke minst fordi vi har en ung felespiller i huset. Etter å ha slått den opp ryker den rett inn på Min liste.

batmanassaultonarkham

Batman: Assault on Arkham

Tegnefilmene fra DC-universet som har kommet ut de siste årene har vært fra OK til svært bra. Suicide Squad spiller en viktig rolle i Assault on Arkham. De er en gruppe med forbrytere som tvinges til å gjøre oppdrag for en hemmelig organisasjon som beveger seg i gråsonen mellom skurker og helter. Suicide Squad blir neste store film fra DC etter Supermann og Batman, så dette kan være en interessant mulighet til å gjøre seg kjent med dem.

Letters_from_Iwo_Jima

Letters from Iwo Jima

Før den kino-aktuelle American Sniper utforsket Clint Eastwood genren krigsfilm med Flag of our fathers og Letters from Iwo Jima. Den sistnevnte ser kampen om Stillehavsøyen fra det japanske perspektivet og er utvilsomt best.

Ellers har jeg tidligere i uken diskutert tre grøssere og et standup-show på Netflix.

Advertisements

Stort utvalg standup-show på Netflix

31 Jan

En genre Netflix har en imponerende samling av er standup-show. Avansert komedie har en renessanse nå med podcast, talkshows og artister som slår i gjennom på TV og film.

chelseaperetti

I Entertainment Weekly leste jeg om et show med Chelsea Peretti som nettopp hadde kommet ut. Siden det var produsert av Netflix, var sjansen stor for at det hadde kommet til Norge også. Der lå det ganske riktig og jeg så den drøye timen med standup.

Det var solid morsomt. Noen ganger kan standup bli forutsigbart, med sine egne klisjeer. Peretti klarte å overraske meg med interessante sosiale observasjoner og meta-humor som kommenterte genren.

Innledningen er nærmest en parodi på andre standup-show med en dramatisk presentasjon og liksom-klipp fra tidligere show.

Mindre vellykket er absurde bilder fra publikum og hva som skjer bak scenen underveus. Idéen så sikkert bra ut på papiret, men jeg synes det ødela flyten i vitsene.

Ellers er det nok av andre interessante standup-komikere på Netflix. Alt fra klassikere som Eddie Murphy og Richard Pryor til dagens mest anerkjente komikere som Louis C K.

Farlige damer og okkulte monstre

30 Jan

And all that wishing that I’ve never met her? Those thoughts evaporate the second I see here again…

Femme fatal kan fort bli en utslitt klisjé: Vakker dame lurer menn til å gjøre forferdelig saker de egentlig ikke ønsker. I Fatale har har Ed Brubaker og Sean Philips klart å bruke konvensjonen på en interessant måte ved å blande noir og Lovecraft.

Ed Brubaker er i en interessant posisjon blant skapere av tegneserier. Han kjempet seg frem til toppen av Marvel-universet. Versjonen av Captain America vi ser på film nå bygger mye på hans arbeid over flere år.

På toppen hoppet han av til en unik avtale med det største indie forlaget i det amerikanske markedet, Image. Sammen med tegneren Sean Phillips fikk han lov til å lage akkurat de seriene han ønsket. Så langt ser det ut til å ha vært en suksess for alle parter.

fatalefullserie

Fatale forteller historien om Josephine. Alle mennene rundt henne faller som fluer, men det er mer en forbannelse enn velsignelse. Grunnen er at tiltrekningskraften er høyst ufrivillig og ikke kan slås av. Den er påført henne av en mann som tilber gamle, okkulte guder.

Fortellingen fortelles i et intrikat plot som strekker seg over hundre år og 25 hefter, før den elegant avsluttes.

Sean Philips har samarbeidet med Ed Brubaker over flere år. Illustrasjonene hans er røffe og realistiske i en stil som passer til den typen pulp som gjennomsyrer flere av prosjektene. Jeg anbefaler gjerne alle sammen.

I siste kapittel av Fatale overgår Philips seg selv med illustrasjoner som tar han ut av komfort-sonen. Drømmer og visjoner gjør at han taf frem teknikker jeg ikke har sett i noe av han tidligere.

Fatale har jeg både lest digitalt mens den gikk og kjøpt i bøker for å ha i bokhyllen.

fadeout

Den nye serien til Brubaker og Philips har kommet ut i en håndfull kapitler. The fade out er satt til Hollywood på 50-tallet. Historien er mer klassisk noir, som noe James Ellroy kunne ha skrevet. Alt virker svært lovende så langt. Essays med klassiske Hollywood-serier er en stor bonus.

velvet

En tredje serie Brubaker lager paralellt er Velvet. Tegneren er Steve Epting, samme fyren som laget Captain America-serien om Wintersoldier med han for noen år siden.

Den handler om sekretæren i en engelsk etterretingsorganisasjon på 60-tallet som kan mer enn å ta telefonen. Det viser seg at hun har en fortid som hemmelig agent. Etter noen få sider må hun ta frem gamle kunnskaper når hun blir jaget av en horde mannlige agenter. Dette føles som klassisk James Bond med et strøk av feminisme.

Produksjonen til Ed Brubaker er svært oppløftende. Den viser at tegnenserie-industrien nå setter pris på kreative hoder. Han viser at det er mulig å gjøre suksess på å lage historier i genre Marvel og DC unngår.

To grøssere fra Marvel-regissør

25 Jan

… pluss en anbefaling

Marvel har vært flink til å finne frem til skuespillere og regissører litt utenfor den opplagte A-listen til superheltfilmene sine. Når de skulle plukke ut noen til å lede arbeidet med å lansere den okkulte mesteren Doctor Strange falt valget på Scott Derrickson.

drstrange

Superhelten er en av mine personlige favoritter, men jeg hadde ikke sett noen av filmene til regissøren. Netflix har to stykker i utvalget sitt for øyeblikket. Hva kan de fortelle om hva vi kan vente oss?

exorcismemilyrose

Hva The exorcism of Emily Rose handler om ligger i navnet. Men det blir tatt et uvanlig fortellergrep. Filmen starter med at hovedpersonen er død. Presten som har stått for djeveutdrivelsen blir tiltalt for mord. Hoveddelen av filmen utspiller seg i rettsalen.

Den mer tradisjonelle grøsser-delen blir fortalt i tilbakeblikk. Her brukes alle kjente tricks fra genren. Det fungerer, selv om jeg synes den største utdrivelsesscene blir lang og poengløs. Perspektivet filmen velger gjør det mulig å tolke det overnaturlige som psykiske problemer og tilfeldigheter.

I finalen ender den med å ta et klart standpunkt for religion. Det ser nesten ut til å være poenget med filmen. Svært gode skuespillere i alle roller (blant annet Laura Linney og Tom Wilkinson) gir dramaet usedvanlig tyngde.

Mashupen av Doubt og Eksorsisten føles likevel ikke vellykket. Hvis vi tar bort idéen om genremiks, sitter vi igjen med en stiv og gammeldags film. Litt som Clint Eastwood skulle ha regissert en grøsser i et dårlig øyeblikk.

sinister

Sinister kom etter Emily Rose. Den er mer genre-tro, med et anstrøk av psykologisk thriller i en ellers dårlig spøkelsesfilm.

Hovedpersonen spilt av Ethan Hawke skriver dokumentarbøker om makabre mord. For å komme i riktig stemning, flytter han med kone og barn inn i et hus hvor en familie har blitt myrdet. På loftet finner han en kasse med gufne 8 mm-filmer. Alle skjønner jo hvor dette ender.

Dette skal Sinister ha: Den er skummel til tider. Flere scener er drømmeaktig uhyggelig, både det som foregår i den fysiske og åndelige verden. I starten måtte jeg ta noen pauser fra mordene i 8 mm-filmene.

Snart blir imidlertid svakhetene for tydelige. Den forutsigbare historie tror den er mer overraskende enn den er. Verst er lydeffektene og musikk. Hver gang noe skummelt skjer, kastes hele symfoniorkesteret i veggen. Når historien blir stadig mer hysterisk, blir det mer fnisende latterlig enn skummelt.

Så hva kan vi forvente oss av Scott Derrickson i Doctor Strange basert på disse to filmene?

  • Han har godt lag med skuespillere. Med det rette manuset er jeg overbevist om at han kan skape en fin balanse mellom det fantastiske og karakterne som er så viktig i en god Marvel-film.
  • Med den overivrig politibetjenten i Sinister viser han antydninger til humoristisk sans. Det trenger en moderne superhelt-film.
  • Doctor Strange baserer seg i stor grad på visuelt fantastiske okkulte fenomener og fremmede dimensjoner. Sinister gir meg tro på at han kan gjøre det bra.

Ingen av disse filmene er mer enn kuriositeter for spesielt interesserte. Så finnes det en grøsser på Netflix jeg vil anbefale?

conjuring

The conjuring er en helt tradisjonell fortelling om et spøkelseshus, men jeg synes den klarer å balansere krypende uhygge, slamrende dører og blodsprut på en – blir dette riktig uttrykk for en slik film? – finstemt måte. Ikke noe mesterverk, men en solid genre-film.

5 Netflix-nyheter uke 4 2015

23 Jan

Hver uke kommer det nye filmer og TV-serier til Netflix. Her er mine funn denne uken, valgt fordi jeg liker dem eller har plassert dem på Min Liste.

Denne uken har vi en uvanlig grøsser, surrealistisk animasjon, horror superhelt, den siste gode parodi-filmen og drama fra den amerikanske borgerkrigen.

exorcismemilyrose

The exorcism of Emily Rose

Grøsser er ikke favorittgenren min, men regissøren Scott Derickson interesserer meg fordi han snart skal regisserer Marvel-filmen Doctor Strange, min favoritt superhelt. Emily Rose har rykte på seg for å være en interessant og uvanlig, men ikke helt vellykket grøsser.

cloudy

Cloudy with a chance of meatballs

Animasjonsfilm er gøy, også for voksne. Denne surrealistiske fortellingen bygger på en barnebok og har fått overveiende gode kritikker. Jeg har hatt den på ønskelisten lenge.

hellboy

Hellboy

Guillermo del Toro laget denne superhelt-fortellingen med horror-elementer litt før Marvel invaderte kinoen for fullt. Jeg husker å ha sett denne på El Dorado med en gjeng der meningene strakk seg fra det verste de hadde sett til meg som likte den veldig godt. Oppfinnsom bruk av spesialeffekter og en annerledes vri på superhelter.

spaceballs

Spaceballs

I en tid hvor parodier kjemper om å være så dårlig som mulig, er den en lettelse å se Mel Brooks i toppform i 1987. Dette er den siste gode filmen fra Mel Brooks og en av de siste morsomme parodi-filmene som ble laget.

glory

Glory

Ukens seriøse alibi er Oscar-kandidaten fra 1989 om afroamerikanske soldater under den amerikanske borgerkrigen. Den er et stort hull i filmkunnskapen min, så den røk rett inn på Min Liste.

Er det noen av disse det ikke er verdt å kaste bort tid på? Eller er det noe mer seerverdig blant det som kom ut denne uken?

Nærkontakt med det uforklarlige

21 Jan

Trilogien Southern Reach er science fiction som får meg til å tenke på eksperimentell genre-litteratur fra 60-tallet. Fantastiske landskap, tror jeg Bing & Bringsværd kalte det i sitt folkeopplysningsprosjekt for 40 år siden.

annihilation

Første bok ‘Annihilation’ beskriver en ekspedisjon inn i Område X. Det er et sumplandskap som blir spist opp av merkelige fenomener. Allmennheten får vite at en miljøkatastrofe har skjedd, derfor er området stengt. I virkeligheten har myndighetene satt store ressurser inn på å skjønne hva som har skjedd over flere tiår, uten å få noe gjennombrudd.

Stemningen minner meg om gamle sovjetiske science fiction-filmer, som Stalker og Solaris. Forfatteren Jeff VanderMeer har tatt utgangspunkt i et sumplandskap han kjenner godt fra det sørlige USA. Det gir skildringene en sterk aautentisitet Samtidig skjer det merkelig saker i utkanten av synsfeltet. En klatretur ned i et omvendt tårn har en marerittaktig, Lovecraft stemning.

Språket er sterkt og ekte, det går utenpå genre-konvensjoner. Derfor slo den ned som en bombe i langt bredere kretser enn en slik bok vanligvis ville gjort. Første bok er også ekstremt helstøpt i sitt fokus på en ekspedisjon fra synspunktet til en biolog.

authority

‘Authority’ hopper ut av Område X til organisasjonen som skal finne ut hva dette merkelige fenomenet er. Det er en umulig oppgave. Resultatet er at den nye lederen som kommer inn  etter den mislykkede ekspedisjonen i bok 1 finner en organisasjon på randen av nervøst sammenbrudd.

Mange synes denne boken er svakest i trilogien, men jeg liker veldig godt organisasjonsperspektivet. Det er sjelden litteratur har ambisjoner om å gå utover det psykologiske. Språket er like godt og vi får en større forståelse for mysteriene.

acceptance

En fleipete pitch for ‘Southern Reach’ kunne være ‘Lost med manus av Lovecraft regissert av David Lynch’. Et potensielt problem med siste bok ‘Acceptance’ er dermed opplagt. Hvordan avslutter man en trilogi tilfredsstillende som har stilt så mange spørsmål.

Alle trådene samles, men det er ikke noe endelig svar her. Det er ikke noen utenomjordinger, monstre eller spøkelser som forklarer alt. Men det var vel heller ikke å forvente.

Meningen var heller å utforske hvordan mennesker og organisasjoner forholder seg til en mystisk, komplisert og ugjennomtrengelig verden. Noen klarer å leve og innfinne seg med det. Andre stanger hodet i veggen til en av delen går i stykker, mest sannsynlig det første.

Da ville et diagram med all informasjon og et svar med to streker under svaret ha undergravd fortellingen i de tre bøkene.

%d bloggers like this: