Arkiv | oktober, 2014

Selvbevisst engelsk komedie med Coogan

26 Oct

I sommer tok jeg med iPaden og Netflix på ferie i USA. Til min store glede var amerikansk utvalg tilgjengelig på strømmetjenesten. På et par uker fikk jeg med meg høydepunkter som animen Attack on titan og dramaet Short Term 12.

Alan_Partridge_-_Alpha_Papa_poster

Blaingen avslørte også at Alan Partridge: Alpha Papa var tilgjengelig, en film jeg hadde lest om og gledet meg til. Men innholdet lå som norsk. Den kommer sikkert snart til Netflix i Norge, tenkte jeg, og bladde videre.

Nå er den på plass i det norske utvalget og en av de bedre komediene fra de siste årene. Karakteren utviklet av Stephen Coogan er en tidlig variant av typen mislykket person i en autoritetsposisjon med mer selvsikkerhet enn han har grunn til.

Første gang jeg møtte han var i meta-talkshowet Knowing me, knowing you. Her er Alan Partridge programleder for et gjenkjenbart type talkshow, som hele tiden strekker strikken litt for langt og på slutten av hver episode er på randen av nervøst sammenbrudd. Hele serien ligger på YouTube, så det er bare å gyve løs på den.

De neste sesongene, hvor han forståelig nok har mistet jobben i BBC TV, og ender opp som programleder i en lokalradio, var ikke like morsomme. Filmen tar opp tråden her, men klarer i større grad å fremkalle gapskratten min.

Arbeidsplassen til Alan Partridge er i ferd med å bli kjøpt opp av et selskap på jakt etter profitt og effektivisering. En av kollegaene blir sagt opp og holder ledelsen som gisler. Alan Partridges ego gjør at han svinger mellom å spille helt og være opprtunist på noen sekunder.

Etter hvert gjennomsyrer denne typen karakterer moderne komedie. Det som fremdeles gjør denne så interessant, er at ambisjonen om å bli anerkjent gjør at Partridge har en større selvbevisshet enn for eksempel David Brent i The Office.

Stephen Coogan leker hele tiden med sin egen rolle som en anerkjent komiker som ikke helt har samme kommersielle verdi som Ricky Gervais og andre kolleger. I The Trip på Netflix tas dette temaet enda lenger ut.

thetrip

Lettere fiksjonaliserte versjoner av han selv og komikeren Rob Brydon får i oppdrag av en avis å reise rundt i England for å spise på restauranter. Filmen består av tre lag som alle er interessante på sin måte.

For det første er samtalene under middagen utrolig morsomme, som å høre på en underholdene samtale på en fest hvor to intelligente og underholdende menn prøver å overgå hverandre. Deretter er det en komedie om to rivaliserende venner som er på roadtrip, på samme måte som i Sideways. Og til slutt smelter det hele sammen i en interessant film om å nå midtveis i livet uten å være sikker på at man har kommet dit man vil.

Jeg krysser fingrene for at mer av Stephen Coogans karakterer finner veien til Netflix, men Alan Partridge: Alpha Papa og The Trip er to fine steder å starte.

Advertisements

11 skiver som har gjort et uutslettelig inntrykk

12 Oct

Thomas Herlofsen har utfordret meg til å dele de ti albumene som har gjort størst inntrykk. Det var en morsom oppgave på fredag kveld å først skrive ned noen valg etter hukommelsen, bla gjennom Spotify-listen min og plukke bort til en liste var på plass.

Kate Bush
Never For Ever

neverforever

Joda, jeg hadde kjøpt noen plater før denne oppdagelsen, men Babooshka og denne platen utløste en mer intens og vedvarende interesse for musikk. Jeg har systematisk kjøpt alt av henne før og siden. Med jevne mellomrom tas hun frem igjen. Det er bittert å ha gått glipp av konsertene hennes i London i høst, men det har vært gøy å se henne på førstesiden av Aftenposten og med full dominans på listene i England.

Og så er det første tegn på noe gjennomgående i listen min. Jeg liker dramatikk i musikken min.

Supertramp
Crime of the Century

crimeofthecentury

Etter at interessen for musikk var vekket, meldte jeg meg inn i en klubb som sendte ut en plate hver måned til medlemmene. Redaktøren må ha vokst opp på 70-tallet, for mange av anbefalingene utenfor hitlistene kom fra generasjonen tidligere. Crime of the century var innertier for meg. Hver sang er en liten musical eller symfoni i seg selv, hvor tekst og musikk bygges opp til en historie eller et budskap. Her er det lite tradisjonell vers, refereng, bro struktur.

10cc
Greatest hits 1972 – 1978

10cc

Denne ble oppdaget på samme måte. Strukturen på låtene er mer tradisjonell, men ironiske tekster og god produksjon gjør at jeg stadig vender tilbake til denne samlingen og har utforsket resten av platene til 10cc.

Jeg hadde hørt mye om musikken til Guardians of the Galaxy på forhånd, men det ga fine kilinger når filmen åpnet med I’m not in love av 10cc, en av mine favorittlåter noensinne.

Stephen Sondheim
Sweeney Todd

sweeneytodd

Helt ærlig så burde vel Phantom of the opera vært her, men den har jeg blitt mer kjølig til med årene. Denne derimot er min favorittmusical noen gang. I Skien oppsøkte jeg alltid musical i videohyllene og kjøpte alt av album fra de store London-produksjonene. Stephen Sondheim er en av mine store helter og etterhvert har jeg med et par unntak hørt alt og sett det meste av han.

Pet Shop Boys
Discography

petshopboys

Elektromusikk med en melankolsk undertone er noe jeg ofte tiltrekkes av og det begynte med Pet Shop Boys. Denne samlingen har alt det beste og er den av platene deres jeg har lyttet mest til, med Being boring som en favoritt.

Joy Division
Unknown Pleasures

joydivision

Jeg var ganske sent ute med å oppdage denne gruppen, men falt desto hardere. Det skjedde i sammenheng med rollespilling i World of Darkness. Det førte til utforskning av andre grupper i goth-landskapet og en lengre periode hvor jeg farget håret sort. Men ingenting slår Joy Division, en gruppe som er godt representert på listen min over favoritt cover-låter også.

Nine Inch Nails
The Downward Spiral

nineinchnails

På en danseforestilling på Black Box brukte noen Closer. Hva pokker var dette? Jeg løp ut og kjøpte albumet. Etterpå har jeg fulgt med på alt Trent Reznor har gjort, inkludert soundtrack til David Fincher-filmer. Nine Inch Nails klarte til og med å få meg ut av godstolen på en konsert i Spektrum i år.

Blonde Redhead
Misery is a butterfly

blonderedhead

På 2000-tallet begynte jeg å følge med på blogger og internet for å plukke opp interessant indie-musikk. Blonde Redhead er en av oppdagelsene fra denne perioden som har stått seg best. Jeg tar dem frem med jevne mellomrom.

The Soundtrack of our Lives
Behind the music

soundtrack

Gitarrock! Og Soundtrack of our Life er mine favoritter på dette området. På slutten av 2010-tallet ble det mye Guitar Hero. Rett frem rock var plutselig kjempegøy, så jeg utforsket frem og tilbake i rockehistorien. En spilliste med Soundtrack of our Lives får meg garantert i godt humør, og denne skiven anbefalt i en årsoppsummering i Entertainment Weekly i 2002 er fremdeles den jeg liker best.

Arcade Fire
The Suburbs

suburbs

Jeg var med på Arcade Fire hypen fra første album, men The Suburbs er det siste albumet jeg synes virkelig utnytter formatet til fulle. Her slår jeg av Shuffle-funksjonen og hører gjerne hele platen fra A til Å.

Shostakovich 5. Symphony
Oslo Filharmonien

shostakovich

90-tallet var jeg mer interessert i klassisk musikk, så flere av de store fenomenene fra denne tiden gikk meg hus forbi. Starten var en film om den russiske komponisten Dmitrij Shostakovich. 5. symfoni er favoritten, et verk som både er blitt beskrevet som en hyllest og kritikk av Sovjet. Ambivalens gjør musikken mer spennende.

Det var nummer 11. Følte at denne måtte med, men den passet ikke i Spotify-listen med mine 10 topp album jeg har laget.

%d bloggers like this: