Karakterer med et positivt syn på livet

1 des

Merkelig hvor radikalt det virker med film og TV som har et positivt menneskesyn. Jeg liker dårlige action-filmer, grøssere og billig humor, så jeg klager ikke. Men det er langt mellom skildringer av positive rollemodeller.

Ta Disney-kanalene med endeløse serier med 50 år gamle sitcom-plot og stereotype karakterer hvor skuespillere som burde visst bedre overspiller som om det gjaldt livet og spytter ut giftige spydigheter kamuflert som humor. Sånn sett blir Miley Cyrus twerking ikke en kontrast til å ha vært Disney-prinsesse, det er en logisk konsekvens.

derek

Ricky Gervais har de siste årene fått størst oppmerksomhet for å være i overkant giftig i møtet med Hollywood-kjendiser. Ser man forbi de pinlige øyeblikkene i komiserier som The Office,viser han  en sympati for mennesker som ikke  helt har funnet sin plass i livet. Det er tatt helt ut i Netflix-serien Derek.

Hovedpersonen er en enkel sjel som jobber som assistent på et sykehjem. Hans eneste venner er en altoppofrende bestyrer av institusjonen, en vaktmester som klarer seg med det lille han har og en sex-fiksert alkoholiker. I syv episoder følger vi hans møte med de eldre og forskjellige mennesker som driver gjennom sykehjemmet.

Her er det mange humoristiske situasjoner, men vel så viktig er de små tragiske øyeblikkene. Tristessen løftes frem på samme måten som punchlines i en sitcom.

Hva skiller god tragedie fra dårlig sentimentalitet? Jeg pleier å tenke at spørsmålet er om historien har gjort seg fortjent til at jeg skal ha en klump i halsen. Det har noe å gjøre med troverdig karakterer og et plot som er mer enn et sett med konvensjoner. Manipulasjonene må ikke være for tunge på labben.

Problemet med positive karakterer er mangel på konflikter og noen ganger går Derek litt på tomgang. Det fungerer heller ikke så bra når bi-karakterene er for opplagt egoistiske, som en kvinne som bare besøker sin mor for å sikle på ringen hun skal arve.

Når det kommer inn karakterer som utvikler seg over en episode oppstår det magi. Et eksempel er jenta som avtjener samfunnstjeneste og nærmest er redd for de gamle menneskene.

happygolucky

Filmen Happy-go-lucky har noe av samme tematikken med fokuset på Poppy, en ung kvinne som har en konstant positiv innstilling til livet. Regissøren Mike Leigh jobber tett med skuespillerne for å improvisere frem karakterer og situasjoner. Det gjør handlingen autentisk. Jeg har mistanke om at Ricky Gervais har jobbet på en tilsvarende måte med Derek.

Det er ikke sånn at Poppy overvinner alt med sin positive holdning, som en moderne Pollyanna. Menneskene hun møter reagerer naturlig positivt og negativt på henne.

En annen grøft å falle i ville være melodramatikk hvor hovedpersonen går under i møtet med en kynisk verden. Det ville vel vært Lars von Trier-versjonen. Eller at Poppy blir avslørt som et psykologisk case med en forklaring på optimismen.

Jeg kan forstå hvis noen synes Happy-go-lucky blir irriterende med en konstant entusiastisk hovedperson, men filmen navigerer elegant utenom alle skjær ved å konsentrere seg om hvordan omverden reagerer på Poppy.

Både Derek og Happy-go-lucky er unike og vel verdt å se i sin utforskning av mulighetene og begrensingene ved et positivt perspektiv på livet. Begge er tilgjengelig på Netflix.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: