Arkiv | desember, 2013

Lek med kampesteiner

31 Dec

Hvor lenge et spill blir liggende på førstesiden på iPaden er det ultimate kvalitetstegnet. Grafikken kan være aldri så bra, designet verdens mest elegante, men blir det forvist til en mappe eller skyen, hjelper det svært lite. Da har det ikke fenget meg.

boulder

De siste månedene har The Great Boulder of Death gått seg varm på mine Apple-enheter (det finnes også på Google Play). Det kan spilles på et par minutter eller over lenger tid for å nå neste mål. I tillegg har det adskillig humor.

Kjernen i mekanikken kan minne litt om alle løpespillene der du hopper, dukker og samler poeng. Temple Run er vel det mest kjente de siste årene.

Men det er også forskjeller fra andre spill i genren. Kampesteinen du styrer ruller nedover en bred åsside, så du har langt større bevegelsesfrihet. Et viktig poeng er at du skal knuse alt som er mindre enn deg og unngå det som er større. Alt med pigger kan gjør at du sprenger i luften. Etter å ha samlet nok energi, blir du til en flammeball som tar med seg alt i sin vei.

Grafisk ligner spillet på konsoll-klassikeren Katamari Damacy. Her begynte du som en liten ball som rullet over små gjenstander som tegnlestifter og fluer. Etterhvert som alt rasket festet seg til deg, ble du større og kunne fange opp større gjenstander. Kampesteinen din vokser aldri på denne måten, men de lettere absurde figurene som prøver å flykte fra deg minner om Katamari.

Grafikken og settingen gjør at jeg trekker på smilebåndet under spillingen. I tillegg settes tonen av en stumfilmaktig melodi og jodling ‘Game over’ når kampesteinen sprenger. Kanskje er det best å slå av lyden, men det er litt gøy også.

Det som holder på oppmerksomheten min over tid er at penger jeg samler opp gjør at steinen får nye krefter. I tillegg dukker det opp flere gjenstander og skapinger i bakken når jeg når gitte mål. De siste månedene har det i tillegg kommet 3 nye steiner. De har ny grafikk, egenskaper og nye mønstre i hvordan ting dukker opp i bakken.

Spillet er gratis, så her lurer ønsket om at du skal kjøpe utbygninger med juveler i bakgrunnen av designet. Min erfaring er imidlertid at du klarer deg helt fint uten å bruke ordentlig penger. Penger kan samles opp i et helt greit tempo i spillet, juvelene samler du fint i bakken og du ender aldri i situasjoner du ikke klarer å spille deg ut av.

Så Boulder of Death er en varm anbefaling på tampen av spillåret 2013.

Advertisements

På tørre never

22 Dec

Mitt første møte med kampsporten MMA, eller Cage Fight som det ble kalt da, var på midten av 90-tallet. Jeg jobbet med design av spill på Funcom og var på besøk hos selskapet Acclaim. I et mørkt hjørne av det det store kontorbygget på Long Island satt en ung produsent og så på VHS-opptak av menn som dæljet løs på hverandre i et inngjerdet område så blodet sprutet. Håpet hans var å finne idéer til et nytt spill.

Siden jeg ikke akkurat er sportsinteressert, kan jeg ikke påstå at det førte til en besettende interesse. Men det har gjort meg ekstra oppmerksom hver gang det har dukket opp noe om tema. De siste årene har fenomenet bidratt til to filmer og en tegneserie som har havnet på min favorittliste.

filter25_omslag_hi

Artiklene jeg har lest om MMA har hatt sin egen agenda, litt på siden av å beskrive sporten. New Jersey er ledende på store kamper, så den største avisen i staten skrev nylig en avsløring om farene ved sporten. Midt i elendighetsbeskrivelsene kommer også en god oversikt over historien til sporten.

Det svenske kvalitetsmagasinet Filter bruker ønsket til den svenske bryteren Eddy Bengtsson om å hevde seg i MMA som et lite element i et portrett. Som alltid har de klart å gjøre en person jeg ikke er interessert i interessant, men det sier ikke så mye om sporten.

heart

Tegneserien Heart har kanskje den beste beskrivelsen av hvordan MMA oppleves av deltakerne. Den følger Oren ‘Rooster’ Redmond fra han oppdager sporten gjennom broren, til han har opparbeidet seg erfaring fra flere kamper.

Han blir aldri en stjerne, men klarer å opparbeidet seg en begrenset suksess, noe som gjør fortellingen så troverdig og lavmælt en historie om menn som slåss for penger og ære kan bli. Stilen på tegningene er røff og i svart/hvitt. Det står bra til handlingen i Heart.

Dette er også en god illustrasjon på hvordan tegneserier nå kan handle om mer enn superhelter. Fra manga er jeg vant til at historiene kan ha som bakteppe matlaging, spill og sport, nesten hva som helst. Nå har også amerikanske skapere oppdaget at leserne har bredere interesser.

warrior

Filmen Warrior kom aldri til norske kinoer, så den ble en av mange favoritter i fjor jeg endte opp med å se på DVD og strømming. Her er vi mer i Hollywood-land med to brødre som starter på bunn og ender opp i kamp mot sportens største stjerner i finalen. Heldigvis blir det mer elegant bruk av konvensjoner, enn en klisjé-fest.

Engasjementet blir desto større med en tett fortelling om forholdet mellom faren og de to brødrene som bokstavelig slår seg opp i verden. Karakterene er også godt reflektert i slåsstilen i hver enkelt kamp, elegant koreografert i balansepunktet mellom realisme og seerens ønske om oversikt.

Alt bindes sammen av veteranen Nick Nolte som bister pappa. Brødrene blir spilt av Tom Hardy og Joel Edgerton, begge stjerner på vei fra spennende uavhengig filmer til popcorn-tilbehør. De klarer å gjøre den maskuline sentimentaliteten ekte på en måte som gjør at vi godtar hvordan kampsporten og forholdet mellom familiemedlemmene sammenfaller svært beleilig i finalen.

haywire

Vi har ikke sett noen store action-stjerner ta overgangen fra MMA på samme måte som The Rock har gjort fra wrestling. Det nærmeste er Gina Carano i Haywire. I intervjuer virker hun så sympatisk at jeg krysser fingrene for at dette er første skrittet i en ny karriere på film.

Stephen Soderbergh har virkelig gått sine egne veier de siste årene. Han har kastet seg over alt fra kunstfilmer til genre-øvelser. I Haywire virker det som han ønsker å lage action-scener. Fokuset ligger på hvordan MMA-stjernen Gina Carano banker opp en bukett av de største mannlige skuespillerne for øyeblikket, som Channing Tatum, Michael Fassbender og Ewan McGregor.

Slåssingen er en fryd. Enkel, direkte og rett frem, uten bruk av spesialeffekter og wire. Det hele føles som en oppdatering av stunt-estetikk fra 70-tallet.

Regissøren motstår ikke fristelsen til å lage en struktur på fortellingen som hopper frem og tilbake i tid. Noen vil finne det irriterende, men jeg synes det skaper en fin flyt mellom action-scenene. De fungerer som små danseopptrinn i en arthouse thriller.

Den eneste skuffelsen er at Haywire slutter litt for sent. Heltinnen vår har kommet så langt hun kan et kvarter fra finalen og de siste slåsskampene føles som et anti-klimaks.

Generelt er jeg veldig interessert i hva som skaper god action. Begge disse filmene tilføres noe ekstra med bakgrunn i MMA. Om det er nok til å gjøre meg interessert å se virkelige kamper, tviler jeg på.

Begge filmene finnes på amerikansk Netflix. Haywire finnes på iTunes i Norge. Comixology er stedet for tegneserier.

Karakterer med et positivt syn på livet

1 Dec

Merkelig hvor radikalt det virker med film og TV som har et positivt menneskesyn. Jeg liker dårlige action-filmer, grøssere og billig humor, så jeg klager ikke. Men det er langt mellom skildringer av positive rollemodeller.

Ta Disney-kanalene med endeløse serier med 50 år gamle sitcom-plot og stereotype karakterer hvor skuespillere som burde visst bedre overspiller som om det gjaldt livet og spytter ut giftige spydigheter kamuflert som humor. Sånn sett blir Miley Cyrus twerking ikke en kontrast til å ha vært Disney-prinsesse, det er en logisk konsekvens.

derek

Ricky Gervais har de siste årene fått størst oppmerksomhet for å være i overkant giftig i møtet med Hollywood-kjendiser. Ser man forbi de pinlige øyeblikkene i komiserier som The Office,viser han  en sympati for mennesker som ikke  helt har funnet sin plass i livet. Det er tatt helt ut i Netflix-serien Derek.

Hovedpersonen er en enkel sjel som jobber som assistent på et sykehjem. Hans eneste venner er en altoppofrende bestyrer av institusjonen, en vaktmester som klarer seg med det lille han har og en sex-fiksert alkoholiker. I syv episoder følger vi hans møte med de eldre og forskjellige mennesker som driver gjennom sykehjemmet.

Her er det mange humoristiske situasjoner, men vel så viktig er de små tragiske øyeblikkene. Tristessen løftes frem på samme måten som punchlines i en sitcom.

Hva skiller god tragedie fra dårlig sentimentalitet? Jeg pleier å tenke at spørsmålet er om historien har gjort seg fortjent til at jeg skal ha en klump i halsen. Det har noe å gjøre med troverdig karakterer og et plot som er mer enn et sett med konvensjoner. Manipulasjonene må ikke være for tunge på labben.

Problemet med positive karakterer er mangel på konflikter og noen ganger går Derek litt på tomgang. Det fungerer heller ikke så bra når bi-karakterene er for opplagt egoistiske, som en kvinne som bare besøker sin mor for å sikle på ringen hun skal arve.

Når det kommer inn karakterer som utvikler seg over en episode oppstår det magi. Et eksempel er jenta som avtjener samfunnstjeneste og nærmest er redd for de gamle menneskene.

happygolucky

Filmen Happy-go-lucky har noe av samme tematikken med fokuset på Poppy, en ung kvinne som har en konstant positiv innstilling til livet. Regissøren Mike Leigh jobber tett med skuespillerne for å improvisere frem karakterer og situasjoner. Det gjør handlingen autentisk. Jeg har mistanke om at Ricky Gervais har jobbet på en tilsvarende måte med Derek.

Det er ikke sånn at Poppy overvinner alt med sin positive holdning, som en moderne Pollyanna. Menneskene hun møter reagerer naturlig positivt og negativt på henne.

En annen grøft å falle i ville være melodramatikk hvor hovedpersonen går under i møtet med en kynisk verden. Det ville vel vært Lars von Trier-versjonen. Eller at Poppy blir avslørt som et psykologisk case med en forklaring på optimismen.

Jeg kan forstå hvis noen synes Happy-go-lucky blir irriterende med en konstant entusiastisk hovedperson, men filmen navigerer elegant utenom alle skjær ved å konsentrere seg om hvordan omverden reagerer på Poppy.

Både Derek og Happy-go-lucky er unike og vel verdt å se i sin utforskning av mulighetene og begrensingene ved et positivt perspektiv på livet. Begge er tilgjengelig på Netflix.

%d bloggers like this: