Arkiv | mars, 2013

Aktuelle tegneserier: Indianere, skybrudd og dødsduell

29 Mar

Tegneseriefavoritter jeg har lest i det siste

comics_sacrifice_cover

Sacrifice 1 – 6

Sitat: You’re friend of the poet-warrior – he asked for a favor before I transformed him into a god. He said you were lost, and you wanted to go home. He quoted… Joy Division.

I 2011 ble Sam Humphries et navn å følge med på. Det begynte med den selvpubliserte serien Our love is real, om et fremtidssamfunn der seksualiteten har tatt uventede retninger. Deretter startet han serien Sacrifice. Etter tredje nummer ble han sugd inn i kommersielle Marvel-serier, noe som etter min mening har vært mindre vellykket.

Heldigvis har han de siste månedene klart å avslutte Sacrifice.

Hector har problemer med eplipsi og et liv ute av balanse. Etter et kraftig anfall ender han plutselig tilbake i azteker-riket, før europeerne invaderer. Han er besatt av tanken på redde den gamle sivilisasjonen. For å klare det må han navigere en komplisert politisk situasjon med kriger-kaster, opprørere, religion og blodoffer.

Tegningene har en litt kantete, utilpass stil som står bra til den psykiske tilstanden til Hector og det brutale samfunnet han prøver å navigere. Den ligger langt fra en realistisk, moderne stil, og minner mer om indianer-relieffer fra Sør-Amerika.

Når serien forrige uke ble avsluttet, må jeg si den levde opp til det usedvanlige konseptet. Skyld, religion, offer ble mikset med moderne idéer og Joy Division. Selv om jeg synes superhelter kan være veldig gøy, håper jeg at Sam Humphries vil ta styringen over egne prosjekter igjen snart.

privateeye

The Private Eye 1

Sitat: I want to hire you to find out everything about someone. Me.

Saga var den mest imponerende tegneserien jeg lest i fjor. Nå har forfatteren Brian K. Vaughn startet et svært interessant sideprosjekt. Han og tegneren Marcos Martin tok seg ikke tid til å vente på forlag eller Kickstarter. I stedet har de gitt første heftet ut elektronisk til den prisen du synes det er verdt å betale.

En gang i fremtiden har verden gått gjennom et digitalt skybrudd. Alle data har blitt tømt ut på nettet. Det har ført til at folks forhold til identitet og personvern har endret seg radikalt. Et uttrykk for det er at mote i stor grad ser ut til å bety å kle seg i et kostyme og bruke masker. Men jeg tror det også kommer til å vise seg på andre måter i løpet av serien.

Genermessig er dette en noir. Hovedpersonen er en slags informasjonsdetektiv. Ganske snart dukker det opp en vakker femme fatale hos han som vil ha hjelp. Mord og mysterier lurer like rundt hjørnet.

Noen kritikere har sagt at historien ikke er like interessant som i Saga. Min følelse er at det er fordi Vaughn spiller på andre strenger her. Han har bare skrapt på overflaten både i fremtidssamfunnet og historien.

Noe av det som gir ‘The private eye’ tyngde er de detaljrike tegningene til Marcos Martin. I tegningene som viser gatebilder formelig drukner jeg i detaljer å drømme meg bort i. Nærbildene som fokuserer mer på samtaler er uttrykksfulle  Alt er fargelagt med stor fantasi av Muntsa Vicente, uten å bli glorete.

Min oppfordring er å støtte prosjektet ved å laste ned lovlig. 1 dollar er rimelig for et prosjekt du vil teste og 3 dollar standard fullpris for et hefte. Jeg betalte 4 dollar for å oppmuntre et bra prosjekt.

deathmatch

Deathmatch 1 – 4

Sitat: We’re placed in a box and expected to fight. I rather think this ghastly competition favors those of us capable of thinking outside it.

Flere prøver seg på å kaste en haug med superhelter i gladiatorkamper om dagen. Avengers Arena fra Marvel synes jeg bare var trist og ga opp etter først nummer. En grunn er nok at noen av karakterene er blant mine favoritter og jeg vil ikke se dem død. Eller mer sannsynlig, at de blir vekket til live igjen.

Deathmatch velger en annen innfallsvinkel. Paul Jenkins, en veteran fra både Marrvel og DC, har bygget opp sitt eget univers av superhelter med en lang historie fra bunn. Vi ser imidlertid bare glimt av den, fordi fortellingen kaster oss rett inn i en kamp på død og liv mellom 64 personer. Fordelen ved dette grepet er at knapt noen er fredet av neste superheltfilm eller lisesensspill.

Utfordringen er å få oss til å bry oss. Det gjør Paul Jenkins ved å bruke mer tid på noen karakterer. I andre tilfeller lager han karakterer som spiller på arketyper fra mer kjente pulp-universer. Dessuten fornekter han seg ikke billig triks som et turneringskart og leksikon-artikler over de karakterene som får mindre plass. Alt i alt begynner jeg å få glimt av og oversikt over en stor, spennende verden.

Hovedmysteriet er hvorfor helter og skurker tvinges til å slåss mot hverandre. Der stiller vi og karakterene på like fot. Så hva som skjer blir den røde tråden i historien.

Dette er interessant og underholdende historiefortelling med høy vanskelighetsgrad. Førstenummer koster 1 dollar, så det er overkommelig å få en smakebit.

constantine

Constantine 1

Sitat: A man can’t enjoy his lutefisk alone.

La meg gjøre det helt klart at dette ikke er en anbefaling. Dette er mer kuriosa.

Mange ble opprørt når DC la ned Vertigo-serien Hellblazer og erstattet den med en mer ungdomsvennlig serie med anti-helten John Constantine. Historien er ikke dårlig, men sørgelig konvensjonell til å komme fra Ray Fawkes og Jeff Lemire.

Magikeren vår er en skikkelig drittsekk og utnytter vennene sine for å unngå at ondskapen tar over verden. Det hele ligner faktisk ganske mye på nummer 1 av Hellblazer, men i en utvannet utgave.

Grunnen til at jeg skriver om dette er fordi de drar til Norge. Og det hele er temmelig absurd. Han drar på et fly eid av Air Norway med flyvertinner i mini-skjørt. Han drar til et hotell med et okkult tempel, alt bygd i is. På veien spiser de lutefisk ut av take-away-bokser. Norge er jammen eksotisk!

Advertisements

Fra rikmannsliv til økonomisk krasj

28 Mar

Først ler jeg av de skamløst rike menneskene i familien Siegel. De bruker penger på absurde shopping-turer og latterlig luksus. Et visst snev av skadefryd må også innrømmes når de går fra å bygge verdens største private hjem til å være på konkursens rand etter finanskrisen i 2008. Men på slutten av filmen, når jeg begynner å identifisere meg med hovepersonene, setter latteren seg fast i halsen.

Er ikke Norge verdens svar på familien Siegel? Så rike at de knapt skjønner det selv og helt ute av stand til å håndtere hverdagen når de møter veggen.

queen_of_versailles

Dokumentarskaperne var knapt klar over hva de hadde fått tak i da de begynte å lage Dronningen av Versailles. Idéen ser ut til å ha vært å lage en film om verdens største hjem. Den ble påbegynt i god tid før firmaet til far i huset får problemer. Intervjuet viser mennesker som har fjernet seg helt fra virkeligheten. De lever i en boble hvor de ikke forstår seg selv eller de som jobber for dem. Hadde dette vært alt, ville filmen i beste fall vært OK.

Overraskende for alle inntreffer finanskrisen midt i filmingen. Plutselig blir det umulig å ferdigstille det overdådige huset. Etterhvert som katastrofen synker inn blir stemningen mer trykkket. Tjenestefolket som holdt alt i gang må slutte. Rotet flyter og kjæledyr dør fordi de er glemt i en fløy eieren ikke er i så ofte. Til tross for tragedien, blir det hele mest humoristisk. Som når mor nedverdiger seg til å fly rutefly, leier bil og lurer på hva sjåføren deres heter.

Filmskaperen får komme ubehagelig nært inn på familien. Jeg skjønner knapt at hovedpersonene har sagt ja til dette. Men det er vel en del av livsfjernheten vi ser i det praktiske. De trodde kanskje at dette vil bli et dokument over deres storhet. I ettertid har produksjonen blitt saksøkt, men etter at filmen har gått sin seiersgang verden over er det for sent.

Mot slutten er vi langt unna polerte intervjuer. Vi ser hvordan en økonomisk krise også rammer rikfolk. Og det får meg til å lure på hvordan jeg og andre nordmenn fra middelklassen ville reagere hvis krisen kommer hit til landet. Ville vi vært like fremmedgjort fra livets realiteter og sikre på vår rett til å leve i sus og dus?

Hvor godt filmen treffer avgjøres nok av i vår stor grad man identifiserer seg med familien mot slutten. Det er da de er på det mest sympatiske, når de begynner å se seg selv utenfra. Veien fra verdens herskere til rike fattigfolk mot en slags selvinnsikt er en fascinerende reise sammen med familien Siegler.

Vanligvis pleier jeg ikke omtale filmer du ikke kan se på en norsk strømmetjeneste. Med Media Hint til Chrome og Firefox har det imidlertid blitt så enkelt å få amerikansk Netflix-utvalg, at jeg nok kommer til å skrive mer om innhold fra den utenlandske tjenesten.

 

Elektronisk retro fiskelykke

26 Mar

Spill fra 80-tallet har blitt så populært at det nærmest har blitt sin egen genre. Retro, snakker utviklere ofte om. Nostalgi er imidlertid ikke nok. Når jeg går tilbake til klassikerne eller de som etteraper dem, oppdager jeg at gamle dager var mer enn intense spillutfordringer. Det var også klønete kontroll og kjedelig grafikk.

Det er som med arkitektur. Selv om jeg liker gamle bygninger, er det ikke nødvendigvis en god idé å kopiere tidligere tiders storhet. Vi må skille nostalgi fra hva som fungerer i dag. Å gjenskape en byggestil eller en klassisk spillopplevelse, krever kreativitet og oppdateringer.

ridiculous fishing

På spillfronten er Ridiculous Fishing et svært vellykket eksempel på å gjenskape elegansen i klassikerne. Det er gjort ved å tilføre en liten dose nytt til det enkle designet.

Du spiller en fisker i svært eksotiske farevann. Etter å sluppet ut snøret, må du bevege iPhonen eller iPaden for å unngå å treffe sjødyr. Så snart snøret støter borti noe under overflaten, må du dra det opp. Da er det om å gjøre å bevege seg slik at du får mest mulig med deg på vei opp. Vanligvis avskyr jeg bevegelseskontroll, men her fungerer det ypperlig. Til slutt kastes fangsten opp i luften og du må skyte den ned.

Et visst element av strategi får du ved forskjellig typer våpen, kroker og snører. Med en motorsag festet til enden, måker du gjennom alt som hindrer deg, men en begrenset mengde bensin gjør at du må bruke den smart.

Helt absurd og veldig enkelt, som tittelen signaliserer. Men hvis det var lett å lage et så engasjerende spill, hadde alle gjort det. Og det skjer ikke.

Et element med at du legger alle de 66 forskjellige sjødyrene du fanger i et album, stimulerer samlertrangen. Når du når noen mål om nye arter, åpner du nye lokasjoner med nye fisker. I tillegg får du penger for alt du skyter, noe som gjør at du kan få hjelpemidler for å nå stadig større dybder.

Spillet koster kr 21,-, mer enn vanlig for lignende apper. Til gjengjeld er det ikke noen mulighet for å kjøpe seg fordeler. I en verden av freemium hvor utviklerne satser på utålmodighet som forretningsmodell, er det forfriskende å måtte bruke egne evner for å utforske alt ‘Ridiculous Fishing’ har å by på.

Mens vi venter på mer ‘House of cards’

23 Mar

Hva i all verden skal de som er interessert i amerikansk TV-drama om politikk finne på nå som House of cards er over? Kunne ikke Netflix hjulpet oss med en litt mykere krasj ved å legge ut en episode hver uke? Variety skriver om de 6 sorgstadiene for oss som savner Frank Underwood, men jeg har en kur som i hvert fall hjelper noe for en kort periode.

boss

For halvannet år siden startet serien Boss om en ordfører som dominerer Chicago. Byen er kjent for sin brutale lokalpolitikk. Serien gjør ikke noe for å dempe det inntrykket. På toppen av samfunnshierarket sitter Tom Kane og manipulerer alle, inkludert sin sårbare datter, for å nå sine politiske mål.

Første episode begynner med at ordføreren får beskjed om at han har en nervesykdom som vil gi stadig sterkere skjelvinger og hallusinasjoner. Så nå får han det travelt med å sikre sitt ettermæle, samtidig som sykdommen må skjules for en hver pris.

Metodene er minst like brutale som i historien fra Washington. Tom Kane vil rette opp tidligere feil. Det er noen øyeblikk av selvmedlidenhet, men denne gamle politiske hunden har ikke tenkt å lære noen nye triks. Trenger et menneske å ofres for å nå et mål, er det greit.

Noen ganger kan det bli litt for voldsomt. Når folk allerede i de første episodene får ører kuttet av, mister serien noe troverdighet.

Gode karakterer og opptak fra Chicago får historien ned på jorden igjen. Kelsey Grammer fra Cheers og Kramer har nok sett dette som en mulighet til å etablere seg som dramatisk skuespiller og klarer det godt. Vurderingen av troverdigheten bygger kun på en uke i Chicago i 2007. Jeg må innrømme ekstra sympati når de kjente landemerkene dukker opp på skjermen.

houseofcards

Et element ‘Boss’ mangler er ironien og flørtingen med seerne som kommentarene rettet til publikum representerer i ‘House of Card’. Det gjør Netflix-serien langt bedre. Den bruker også tiden bedre ved å senke tempo og la historien puste. Hvileskjæret når Frank Underwood besøker universitetet sitt er for meg et godt dramturgisk grep.

Jeg gikk lei av ‘Boss’ midt i andre sesong og nå er den lagt ned. Hvor går du fra en dødssyk hovedperson,et crescendo av politiske intriger og noen mord? Men første sesong, som ligger på Netflix nå, er vel verdt å få med seg.

Svelg en ebok-kamel på timen

22 Mar

En novelle er så behagelig lesestoff i en travel hverdag. På en kveld er det mulig å få en fullverdig leseopplevelse. Så langt er det korte genre-tekster det har vært enklest å få tak i på nett, men nå begynner også mer litterære tekster å bli lett tilgjengelig.

Tidligere i måneden lanserte Amazon Publishing to serier som skal utvide forlagsvirksomheten til litterære tekster, ‘Little A’ og ‘Day One’. Nå er ikke dette helt nytt. I tillegg til genre-utgivelsene, startet Amazon med å ta utenlandsk litteratur ingen andre forlag ønsket å satse på under sine vinger. De har hatt adskillig suksess med de tyske bøkene om bøddelen Jakob Kuisl. Min omtale var litt lunken, men serien er vel verdt en titt.

whenacamelbraks

‘Day One’ lanserte med novellen When a Camel Breaks Your Heart av Kodi Scheer. Utgangspunktet kan minne om ‘Metamorfosen’ av Franz Kafka. Begge har en surrealistisk tone. Der klassikeren domineres av ekstensiell frykt og mørk humor, er den elektroniske teksten preget av en mer moderne fremmedgjøring, underfundig komedie og melankoli.

Forvandlingen til en kamel skjer når kløften mellom fortelleren og hennes muslimske kjæreste blir for stor. De flyter uungåelig fra hverandre, helt til han har forvandlet seg til en kamel mens han ser på rapporter fra kriger i Midt-Østen.

Novellen er morsom og velskrevet.

Som andre Kindle Singles er prisen et par tiere. Det er mye lovlig gratis lesestoff der ute hvis du finner det, men jeg er positivt innstilt til å betale mindre enn en cappucino koster for vel-redigert innhold det er lett å komme gjennom på timen. For dette innholdet er langt fra kaotisk presentert. Utfra det du kan se i Amazons nettbutikk og det jeg har hørt om arbeidet med utgivelsene, preges Kindle Singles av en fast redaktørhånd.

%d bloggers like this: