Hvordan jeg lærte å like The Newsroom

1 Jan

Et av årets ordfunn i amerikansk TV-kritikk er hate-watch. Det er ikke en ’guilty pleasure’, som du vet er dårlig samtidig som du oppriktig liker det. Heller ikke noe som er så dårlig at det blir bra, som Ed Wood-filmer. Kategorien ’hate-watch’ er noe du først og fremst ser fordi det er så tilfredsstillende å klage og gjøre narr av det.

newsroom

Et av ofrene for denne betegnelsen er Aaron Sorkins The Newsroom. Mange mener at absurditetene tar fullstendig overhånd allerede fra første episode. Jeg liker serien og ikke for å gjøre narr av den. Nøkkelen er etter min mening å putte den i riktig genre.

Først og fremst er The Newsroom en screwball komedie. Denne genren hadde sin storhetstid på 30- og 40-tallet, og får de fleste moderne romantiske filmer til å virke blodfattig. Hovedpersonene er som regel smarte, nerdete mennesker som handler irrasjonelt og snakker veldig fort når de blir forvirret av sterke følelser.

Fomling med e-post og uvettig omgang med rusmidler er ikke klønete manus-idéer, men rett ut av oppskriften på en god screwball komedie. Aaron Sorkin er en mester i faget, så jeg ler og koser meg. Det hjelper også ha svært gode skuespillere med på laget som veteranene Jeff Daniels, Sam Waterston og Emily Mortimer, samt noen gjesteopptredener av Jane Fonda. Nye ansikter i staben vet også å få manuset til Sorkin til å lande.

I West Wing var kanskje hovedpersonene sånn vi skulle ønske å være på vårt beste, i Newsroom er de nærmere hvordan vi virkelig er. Det er forskjellen på drama og komedie.

Jeg skjønner at produksjonsstaben på Dagsrevyen ikke nødvendigvis applauderer etter en bra sending, men det fungerer for å understreke et poeng. Det er vel ikke noen som tror at West Wing gir et realistisk bilde av hva som skjer i Det Hvite Hus?

Hardtslående drama er ikke The Newsroom, men den presser heller ikke politiske meninger på folk. Aaron Sorkin vil si noe om hvor vanskelig det er å nå i gjennom i den moderne mediahverdagen og foreslå noen nye måter å snakke om politikk på. Hovedpersonen er tross alt republikaner og det dukker opp fornuftige partifeller av han innimellom. Tullingene som ikke vil la seg påvirke av fakta, enten de er ubevisste eller ideologiske trangsynte er legitime målskiver for kritikk.

Så dette er en av de seriene jeg har hatt mest glede av utover høsten 2012. Det er fint å variere med litt komedie mellom de mørkere dramaene som dominerer TV-dagene mine.

Alle 10 episodene kan streames fra HBO nå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: