Arkiv | januar, 2013

Ukens tegneserier: Star Wars, thriller og tordengud

17 Jan

Mine favoritter blant tegneseriene som kom forrige uke

starwars

Star Wars 1

Sitat: -Roooouuuarrrr? – Stop mentioning the money, Chewie.

Den nye tegneserien fra Dark Horse forteller historien om hva som skjedde mellom første og andre film. Og egentlig ble det bare laget tre Star Wars-filmer, så her er det ingen grunn til forvirring. Brian Wood forteller den historien en voksen fan ønsker seg. Fremdeles er det mye action og eventyr, men det er lagt vel så mye arbeid i spennende karakterer.

Stjernen så langt ser ut til å være prinsesse Leia. Hun er overklassejenta som vil overbevise om at hun er en ekte opprører. Bakgrunnen isolerer henne, noe geriljalederne ser ut til ønske å bruke.

Her kastes vi fort ut i romkamper, besøk på fjerne planeter og intriger. Tegningene er ikke fullt så imponerende som Alex Ross-coveret med sitt klassiske filmplakatpreg, men det er ikke langt unna.

Dette er en svært lovende bruk av Star Wars-universet. Selv om det har vært laget mye på lisensen tidligere, er det lenge siden vi har sett de klassiske karakterene.

mindthegap

Mind the gap 7

Sitat: I need to stay awake, Jo! Finally, found a way… back to here.

Forlaget Image har bidratt til å utvide bredden i genre som gis ut for tiden. ’Mind the gap’ får meg til å assosiere til en av disse ambisiøse TV-seriene som blir lagt ned etter en halv sesong, før noe er avklart. I tegneserieform er det vel større sannsynlighet for at historien når sin naturlige konklusjon.

Venner og familie til Elle blir tilkalt når hun havner i koma på sykehuset. Hun har falt ut i sporet på t-banen. En ukjent person i hettegenser ser ut til å ha vært involvert på en måte. Hva har egentlig skjedd og hvorfor? Flere i kretsen rundt offeret ser ut til å ha urent mel i posen.

Mysteriet får en ekstra omdreining ved at bevisstheten til Elle svever i et slags limbo hvor hun kan kommunisere med andre fortapte sjeler. Selv er hun unik ved at hun kan besette kropper som er i ferd med å dø. Når dette kapittelet starter har hun hoppet inn i en liten jente. Det gjør det ikke nødvendigvis lett å etterforske mordforsøket på seg selv.

’Mind the gap’ har vært en jevnt spennende historie, så får vi bare håpe at løsningen lever opp til mysteriet.

thor

Thor: The god of thunder 4

Sitat: The god butcher… He won’t even let me die.

Jason Aaron sa at han ønsket å lage en grøsser med superhelten Thor i hovedrollen. Da blir det nødvendig å skru opp kreftene til motstanderen tilsvarende. Og med en seriemorder som systematisk dreper seg gjennom gudeverdenen, klarer tegneserien å kombinere det episke og skumle.

Et annet grep den nye Thor-serien bruker er å fortelle historien i tre perioder. Første del foregår rundt vikingetiden hvor en ung, impulsiv gudeyngling uten hammeren Mjölnir slåss og drikker seg gjennom et bekymringsløst liv, inntil han møter en av sine sterkeste motstandere. Andre del foregår i vår tid når helten begynner å forstå hvor omfattende seriemordens plan er. Og tredje del er satt til et Valhall flere tusen år inn i fremtiden hvor Thor ser ut til å være den siste gjenlevende guden i universet.

En så gigantisk historie setter store krav til tegningene og Esad Ribic leverer i en malt stil som minner om europeiske science fiction-album. Kombinert med fargene gir det overveldende landskaper av bygninger og gudeverdener som strekker seg til utkanten av det mulige.

Sånn skal en serie om en gud som er superhelt være. Så er jeg spent på om Jason Aaron klarer å levere på alle fortellingstrådene og koble de tre tidsaldrene sammen på en naturlig måte.

Advertisements

Gatemusikanten og fattigjenta

13 Jan

Koselig film. Det er all grunn til å være på vakt ovenfor koselig film. Den prøver å snike seg inn med litt humor, og før du vet ordet av det har den kastet seg over deg med sentimentalitet og klisjeer det er umulig å flykte fra.

once

Derfor er det så fint når det kommer en koselig film jeg virkelig kan anbefale, som er det på en ærlig og rettfram måte. Det var nok en kinotur på Silver Linings Playbook som inspirerte meg til å se Once på Netflix. Og den var akkurat så morsom og bra som jeg husket.

En gatemusikant spiller på gaten i Dublin. Han har en dårlig dag etter å ha blitt forsøkt ranet og lite penger i gitarkassen som takk for innsatasen. Da står det plutselig en jente som gebrokkent spør han ut om den litt for intense sangen han nettopp sang. Dagen etter ender de opp en pianobutikk hvor de improviserer frem Falling slowly, som vant Oscar for beste sang i 2007.

Resten av filmen følger utviklingen av forholdet deres, som musikere, venner og muligens noe mer. Hele stemningen er indie-slentrende, men samtidig presis. Det er gjort på en enkel måte som kler materialet godt. På en måte føles det som en musikal, men siden alle sangene fremføres på en naturlig måte, uten dans og store opptrinn, blir fortellingen naturlig. Derfor er latteren og tåren i øyekroken noe filmen har gjort seg fortjent til.

Hovedrollene spilles av musikerne Glen Hansard og Markéta Irglová. De kler rollene godt og bidrar til å gi historien troverdighet. At de var sammen en stund i virkeligheten etter filmen bidro til å gi filmen et mystisk trekk når den kom for fem år siden.

Artistene ikke er sammen lenger, men Glen Hansard kom senest med en ny plate i fjor. Akkurat som filmen har musikken et ærlig, nesten for nakent uttrykk. Jeg blir fort skeptisk til denne typen musikk, likevel var Bird of sorrow svært mye spilt på min Spotify-konto i 2012.

Så både filmen ’Once’ og musikken får en varm anbefaling fra meg.

Ukens tegneserier: Mer fatal, rocke-Jesus og ut i rommet

11 Jan

Mine favoritter blant tegneseriene som kom i forrige uke

fatale11

Fatale 11

Sitat: It’s like he’s seeing them clearly for the first time… All the things he’s done since he met Josephine.

Ed Brubaker fortsetter å levere en imponerende historie i blandingsgenren Cthulhu noir. Frem til nå har han fortalt to større historier som foregår på 50-tallet, 70-tallet og vår tid. Nå hopper han til en annen periode i vår femme fatales usedvanlig lange liv, i en enkelthistorie som fanger opp i seg det som er fascinerende med denne settingen.

Josephine leter på 30-tallet etter svar på hva hun egentlig er. Det ser ut som om hun nå i enda mindre grad skjønner kreftene sine, men hun er på sporet av noe som kan hjelpe henne. I den forbindelsen treffer hun en person som er immun mot kreftene hennes fordi han tidligere har møtt okkulte fenomener.

Ed Brubaker og tegneren Sean Phillips har gjennom flere prosjekter funnet tonen, slik at historie og illustrasjoner utfyller hverandre. Det er vanskelig å lage noe som er like skummelt som Lovecrafts vage formuleringer og jeg synes kanskje man bommer litt med monsteret denne gangen. Men det er imponerende hvor mye skaperne klarer å få til i et enkelt hefte.

punkrockjesus

Punk Rock Jesus 6

Sitat: I’ve had some ideas for a new show: We clone Muhammed.

Denne miniserien har vært jevnt god og stappfull med gjennomtenkte science fiction-idéer. Når siste hefte nå har kommet ut er det på tide med en anbefaling og å bestille boksamlingen som kommer om noen måneder.

I en nær fremtid har en TV-produsent klonet Jesus ved hjelp av DNA fra likkledet i Torino. Resultatet er et reality-show med han, moren som føder han, en irsk livvakt og andre hjelpere. Det blir en suksess, men blir også svært kontroversielt. Det gjør ikke saken bedre at Jesus blir ateist i tenårene, starter punkeband og insisterer på holde konsert i Jerusalem. Der starter siste kapittel.

Frem til nå har Sean Murphy utviklet idéene og karakterene svært grundig. Punk Rock Jesus hadde kunnet flyte lenge på en tøff idé, men historien er mer gjennomarbeidet enn som så. Sjeldent har jeg lest en mer helstøpt science fiction miniserie. Solide svart/hvitt illustrasjoner, også laget av Murphy, er med på å bygge en troverdig fremtid.

Avslutningen klarer ikke å ta historien frem til et stort klimaks, men alt blir avrundet på en tilfredsstillende måte. Som en bok med alle kapitlene blir dette svært god valuta for pengene.

ironman5

Iron Man 5

Sitat: I like to think of ourselves as temporally-minded Robin Hoods. We rob from the present to give to the future.

At Tony Stark jakter på skurker som har knabbet teknologi har vært brukt tidligere i Iron Man. Kieron Gillens har i så måte brukt et velkjent grep, men det har vært underholdende og motstanderne til superhelten har vært varierte.

Med unntak av mye tenner i glisene, har kombinasjonen av realistiske tegninger fra Greg Land og sterke farger vært tiltalende.

Nå avsluttes denne første samlingen med at Iron Man skal ta tilbake teknologi som blir brukt på en måte han bifaller. Motstanderen er ikke en superskurk med skumle hensikter, men en tidligere kollega som vil bringe menneskeheten ut i rommet.

Slutten gir serien en helt ny vending. Iron Man tar en permisjon fra eventyr på jorda for å farte ut i det ytre rom.  Smakebiter fra de neste månedene tyder på at han vil dukke opp i Guardians of the Galaxy, en av de nye store satsingene fra Marvel. En film planlegges i 2014.

Dette synes jeg var en original vri på en tegneserie som begynte å bli forutsigbar. Det skal bli svært spennende å se hvor dette ender opp.

Dobbeldose med blikk på grøssere

9 Jan

Noen ganger er det morsomt å sette to filmer sammen, for å se på forskjeller og likheter. The Girl handler om hvordan Hitchcock og skuespilleren Tippi Hedren. Og den fikk meg til å tenke på Cabin in the woods, siden begge dekonstruerer grøsser-genren.

thegirl

På vei hjem fra juleferie bladde jeg gjennom nye filmer på Netflix. Og der lå jammen ’The Girl’, en helt fersk film som nettopp hadde ur-premiere. Jeg hadde hørt intervjuet med hovedrolleinnehaver Toby Jones på BBCs filmpodcast, og var derfor ekstra oppmerksom på den.

Filmen forteller om samarbeidet Tippi Hedren hadde med Hitchcock på to filmer, Fuglene og Marnie. Han blir sykelig opptatt av stjernen sin, og når hun avviser hans seksuelle tilnærminger, begynner han å plage henne på svært utspekulert vis. Alt foregår mens Hitchcock lager sine to siste mesterverk.

Er dette mer enn en sladrehistorie fra Hollywood?

Det hever filmen at skuespillerne går svært helhjertet inn i karakterene. Foruten en strålende Toby Jones, gjør også Imelda Staunton og Siena Miller en god jobb. Filmen klarer ikke helt å løsrive seg fra at den er laget for TV, men den bruker den lille skjermen den er laget for godt.

Mark Kermode pleier å si at grøsser-regissører er verdens hyggeligste folk, til tross for genren de bidrar til. Det samme kan ikke sies om Hitchcock i denne filmen. Det destruktive forholdet til Tippi Hedren ser ut til å påvirke arbeidet med mesterverkene. Spørsmålet er hvordan det bør påvirke mitt syn på Fuglene og Marnie.

cabininthewoods

’Cabin in the woods’ har ligget på vent i flere år på grunn av problemer i filmselskapet bak. Men gjett om jeg har gledet meg lenge til den. Joss Whedon og Drew Goddard, begge fra mine favoritt-TV-serier, har lenge gjort reklame for filmen. Den gyver løs brutalt og humoristisk lø på grøsser-genren.

Alle skjønner hva som er i ferd med å skje når en liten gruppe ungdommer legger ferden til en ensom hytte langt ute i ødemarken. Om noen var i tvil, så stopper de på en liten bensinstasjon hvor en skulende bygdetulling kommer med vage spådommer om død og fordervelse.

Det er egentlig mindre å røpe her enn de fleste anmeldelsene gir inntrykk av. Allerede i første scene treffer vi folk i laboratoriefrakker som forbereder et eller annet, så det er ikke så vanskelig å gjette at filmskaperne har et meta-spill på gang.

Resultatet er en film som har spenning, grøss og humor, men stemningen ligger litt til siden for lignende produkter i genren.

’Cabin in the woods’ analyserer hemningsløst hvordan en grøsser bygges opp og motivasjonen bak den. Den er skummel, morsom og moralsk som en sånn film skal være. Samtidig pirker den borti de underliggende mytene som inspirer strømmen av fortellinger om ungdom og monstre, noe som gjør den ekstra virkningsfull.

Cabin in the woods finnes på Viaplay og flere digitale leietjenester.

Tilt og vinn i Zen Pinball

5 Jan

Pinball er kjempegøy, men jeg er ikke særlig god til å spille det. På gamlemåten hadde pengene rent fort ut. Det er selvsagt synd at kunsten å lage fysiske pinball-automater er i ferd med å forsvinne, men elektroniske varianter har sine fordeler.

I motsetning til mange andre spill fra arkadehallen har pinball sin rot i fysiske kuler som spretter rundt på et brett. Den første utfordringen er derfor å klare å gjenskape den samme følelsen digitalt.

Jeg har prøvd mange spill, men kun en utvikler har lykkes etter min smak: Zen Studios. Jeg har spilt Zen Pinball mye, både på Xbox og iPad, og de har kommet ut på flere plattformer.

pinballquest

Hvert enkelt tema for spillet føles forskjellig: Tyngden på ballen, treghet på flipperne og motstand i brettet. Spillet gir deg mulighet til å gå inn og stille på flere av disse egenskapene. Når det gjelder å få spillet til å føles fysisk er konkurrentene langt dårligere.

Deretter er det viktig å ha et tema som fenger og som er godt representert i utfordringene på brettet. Egentlig er mønstrene du prøver å finne viktigst, men Marvel-lisensen på flere av brettene til Zen gjør deg nysgjerrig. Står du helt fast i få finne ut hvor du bør sende ballen, er det en kortfattet guide som peker deg i riktig retning på hvert brett.

Og så er det til slutt fint at spillet utnytter de elektroniske mulighetene. I Zen Pinball representeres oppgaver med figurer som beveger seg over brettet. De må ikke influere på hvordan kulen går. Figurer som beveger seg i området hvor kulene triller bryter illusjonen om et fysisk spill. Jeg har sett hvordan det kan ødelegge i andre spill.

Et annet eksempel på interessante digitale effekter er bonusbrett som er mer detaljerte enn det som ville være mulig i arkadehallen. I et spill snus tyngdekraften på en snedig måte i en del av brettet.

pinballmarvel

For en fersk pinball-spiller kan inntrykket være at en høy poengsum først og fremst dreier seg om flaks. Det skal ikke mye spilling til for å se at det dreier seg om presisjon og beregning, både for å sende ballen i riktig retning med riktig fart og å finne mønstrene som gir maksimum uttelling. Jevnlig spilling med oppmerksomheten på topp gir stadig bedre resultater.

Det blir jevnlig lagt ut nye brett til Zen Pinball på alle plattformer. Nedlastning koster som regel noen tiere. Siden hvert brett nesten er som et godt laget spill i seg selv, synes jeg det er vel verdt prisen.

Hvordan jeg lærte å like The Newsroom

1 Jan

Et av årets ordfunn i amerikansk TV-kritikk er hate-watch. Det er ikke en ’guilty pleasure’, som du vet er dårlig samtidig som du oppriktig liker det. Heller ikke noe som er så dårlig at det blir bra, som Ed Wood-filmer. Kategorien ’hate-watch’ er noe du først og fremst ser fordi det er så tilfredsstillende å klage og gjøre narr av det.

newsroom

Et av ofrene for denne betegnelsen er Aaron Sorkins The Newsroom. Mange mener at absurditetene tar fullstendig overhånd allerede fra første episode. Jeg liker serien og ikke for å gjøre narr av den. Nøkkelen er etter min mening å putte den i riktig genre.

Først og fremst er The Newsroom en screwball komedie. Denne genren hadde sin storhetstid på 30- og 40-tallet, og får de fleste moderne romantiske filmer til å virke blodfattig. Hovedpersonene er som regel smarte, nerdete mennesker som handler irrasjonelt og snakker veldig fort når de blir forvirret av sterke følelser.

Fomling med e-post og uvettig omgang med rusmidler er ikke klønete manus-idéer, men rett ut av oppskriften på en god screwball komedie. Aaron Sorkin er en mester i faget, så jeg ler og koser meg. Det hjelper også ha svært gode skuespillere med på laget som veteranene Jeff Daniels, Sam Waterston og Emily Mortimer, samt noen gjesteopptredener av Jane Fonda. Nye ansikter i staben vet også å få manuset til Sorkin til å lande.

I West Wing var kanskje hovedpersonene sånn vi skulle ønske å være på vårt beste, i Newsroom er de nærmere hvordan vi virkelig er. Det er forskjellen på drama og komedie.

Jeg skjønner at produksjonsstaben på Dagsrevyen ikke nødvendigvis applauderer etter en bra sending, men det fungerer for å understreke et poeng. Det er vel ikke noen som tror at West Wing gir et realistisk bilde av hva som skjer i Det Hvite Hus?

Hardtslående drama er ikke The Newsroom, men den presser heller ikke politiske meninger på folk. Aaron Sorkin vil si noe om hvor vanskelig det er å nå i gjennom i den moderne mediahverdagen og foreslå noen nye måter å snakke om politikk på. Hovedpersonen er tross alt republikaner og det dukker opp fornuftige partifeller av han innimellom. Tullingene som ikke vil la seg påvirke av fakta, enten de er ubevisste eller ideologiske trangsynte er legitime målskiver for kritikk.

Så dette er en av de seriene jeg har hatt mest glede av utover høsten 2012. Det er fint å variere med litt komedie mellom de mørkere dramaene som dominerer TV-dagene mine.

Alle 10 episodene kan streames fra HBO nå.

%d bloggers like this: