Arkiv | desember, 2012

Ukens tegneserier: Litt jul og noen gamle kjenninger

30 Dec

Mine favoritter blant tegneseriene som kom ut de to siste ukene

Uken før jul hadde nissen stappet så full med godbiter at selv en slunken bunke første juledag tilsier 5 favoritter.

hawkeye6

Hawkeye 6

Sitat: I think my concussions are getting concussions.

Dermed har vi første serie som har gjort tre opptredener på listen min. Saga og Hawkeye står begge sterkt på listen min over årets beste nykommer.

Etter to måneder med agentoppdrag i eksotiske Hong Kong, er vi nå tilbake i nabolaget til helten vår. Han får hjelp av Tony Stark til å koble opp hjemmekinoen, slåss med noen russiske gangstere i nabolaget og sørger for at naboungene får sett TV. Alt er fortalt slentrende underholdende med et lett anstrøk av julestemning.

Forrige uke sa jeg at gjestetegneren la seg tett opp til stilen til Aja, men når sjefen er tilbake blir skapet satt på plass. Her er det en utrolig fantasifull lay-out og design som bruker hele siden.

saga8

Saga 8

Sitat: Please read this so I’ll have someone to talk about it with? I’ll get you cigarettes.

Jeg tenkte å gi Saga en pause i disse omtalene, men så starter månedens historie med hvordan science fiction-utgaven av Romeo og Julie traff hverandre. Da var jeg solgt.

Ellers fortsetter problemene med svigerforeldrene og leiemorderne på jakt etter paret girer opp. Historie, dialog og tegninger er som vanlig på topp.

happy3

Happy 3

Sitat: Spare me the fucking Jiminy Cricket bullshit!

Her hadde jeg tenkt å vente med å omtale denne til avslutningen neste måned. Det hadde vært fint å se om historien ble rodd i land på en tilfredsstillende måte. Men så leste jeg denne fortellingen med all dens anti-julestemning på toget juleaften og fant det vanskelig å vente.

Grant Morrison har gjort det sterkt både innen tradisjonelle superhelter (særlig Batman og Superman de siste årene) og Vertigo-serier. Med Happy beveger han seg i et landskap den skotske kollegaen Garth Ennis er mest kjent for: Maskulin og brutal sentimentalitet.

En kynisk leiemorder ender på sykehus. Det er ille nok, men verre er det at en liten søt flyvende ponny begynner å gi han instruksjoner. Akkurat det er ikke et typisk Ennis-plot, så her viser Morrison sitt særpreg på den tøffe tonen.

Tegningene til Darrick Robertson drar imidlertid tankene tilbake til hans hovedprosjekt de siste årene, The Boys, som Ennis førte i pennen. Han er i toppform og klarer til og med å få inn den søte ponnien i den brutale verdenen på en realistisk måte.

ff2

FF 2

Sitat: Impostors! You dare call yourselves The Fantastic Four?! Nonsense!

Vanligvis legger jeg størst vekt på forfatterne I valget av tegneserier. Mike Allred er et unntak. Helt siden Madman på 90-tallet har jeg kjøpt det meste denne tegneren har laget. Han har en særegen pop-art stil som står svært bra til Fantastic Four-spinoffen.

Planen var at de opprinnelige superheltene gjennom tidsreiser kun skulle være borte i 4 minutter. Det går selvsagt skeis og vikarene må overta driften av Baxter-bygningen med tilhørende geni-skole. Muldvarp-mannen angriper, svært fortørnet over å måtte slåss med B-laget.

Mest oppmerksomhet får vikaren Johnny Storm plukket ut. Han glemte å forberede en erstatter og valgte ganske enkelt pop-stjernen ham tilfeldigvis lå med den dagen. Darla Deering får en ilddåp og føler tydelig at hun har tatt seg vann over hodet, men dette blir en fin inngang for nye lesere til et overveldende univers.

I forhold til hovedserien har nok FF en lettere tone med mer humor, men jeg vet at både Matt Fraction og Mike Allred vil være alvorlig når det er nødvendig. Både pop-stjernens forvirring og avslutningen tyder på det.

justiceleague

Justice League 15

Sitat: My god, they’re following the Atlantean war plans.

Justice League har vært mine favoritter siden de gikk i norske Gigant for 30 år siden. Dette skal liksom være stjernen i lanseringen til DC, men den har bare så vidt holdt oppmerksomheten min. Flere måneder har tilleggsserien om Billy Batson og Shazam vært mer interessant.

Nå begynner det å ta av på en positiv måte. De neste månedene vil det være full krig mellom Atlantis og resten av verden, med Aquaman i klem mellom to folk. For så vidt har lignende historier vært fortalt tidligere, men nå synes jeg Geoff Johns begynner å vise godt håndverk. Tidligere har han bare prøvd å være tøff i trynet med stjernelaget til DC.

Vel så viktig som hovedhistorien er de små karakterøyeblikkene, særlig at vi får se den gryende romansen mellom Superman og Wonder Woman. Ja, for de som ikke har fulgt med på en stund: Lois Lane er ikke gift med Clark Kent lenger. Cyborg, den store overraskelsen som medlem i gruppen, begynner også å finne sin rolle som limet i Justice League.

Advertisements

Nazister fra verdensrommet

28 Dec

På nyåret 2006 skrev jeg begeistret om filmer som er laget for en slikk og ingenting. En av filmene som ble nevnt var Star Wreck, en finsk parodi på Star Trek og Babylon 5. Siden denne internett-suksessen har gjengen bak samlet inn penger til en mer profesjonell film. I vår kom den på kino og går nå sin seiersgang på Netflix.

iron-sky

Iron sky handler om en gjeng landflyktige nazister som har ventet på å få sin revansj mot amerikanerne. De har ruget på flygende tallerkener og annen utdatert fremtidsteknologi siden andre verdenskrig. Når de oppdager en mobiltelefon på en astronaut, har de nødvendig datakraft til å sette i gang en invasjon.

Det har nok gått saktere å få investeringer til ’Iron sky’ enn beregnet, men det overrasker heller ikke at de har fått skrapt sammen nok penger til å levere en film med spesialeffekter fullt på høyde med Hollywood popcorn-filmer. ’Nazister på månen’ er et konsept som høres gøy ut.

Den politiske satiren treffer også overraskende bra. Foruten det selvbevisst absurde konseptet, treffer mye av humoren. Jeg hadde mer enn nok latterbrøl til å gjøre meg fornøyd. Den indre logikken svikter noe når nazistene infiltrerer jorden og plottet med en albinisert afro-amerikaner blir pinlig, men ellers er dette en fin komedie.

Jeg er skuffet over at action-scenene ikke treffer like bra. Regissørene viste talent ved kjøkkenbenken og på nullbudsjett. Jeg skulle ønske de hadde utviklet seg like bra på det området som i pengeinnsamlingen, spesialeffektene og komedien.

Som det er nå er dette først og fremst en film som lykkes med det komedien og det campy, men det er imponerende nok.

Bokkritikere har problemer med mirakler

26 Dec

Romanen The age of miracles fikk mye oppmerksomhet i magasinet K tidligere i år og i andre deler av media som vanligvis ikke skriver om fantastisk litteratur.

ageofmiracles

For det er vanskelig å kalle en fortelling noe annet som handler om at kloden vår stadig går saktere og kaoset som følger. Døgnet blir lenger, været oppfører seg rart og det blir stadig vanskeligere å leve som vanlig.

Alt blir sett gjennom øynene til Julia, en jente på vei inn i de forvirrende tenårene. De merkelige naturfenomene hele verden blir utsatt for speiler henne følelsestilstand i møte med venninner, kjærlighet og familien. Forfatteren Karen Thompson Walker skriver på det beste svært vakkert om Julia og hennes møte med katastrofen.

Hvordan samfunnet reagerer er også interessant. Noen prøver så godt de kan å følge de nye døgnrytmene, noe som ikke fungerer så bra når dagene blir uendelig lange. Regjerningens forsøk på å tvinge alle inn i den vanlige døgnrytmen, uavhengig av hva som skjer utenfor husets vegger, er heller ingen ubetinget suksess.

Da er det over med godordene, for ’The age of miracles’ glimter bare til innimellom. Som helhet virker det ikke som om forfatteren har full kontroll over håndverket. En ting er at katastrofen ikke henger på greip som vitenskap. Verre er det at alle stemningene og historietrådene ikke fører noe sted. Det hele fisler bare ut.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive om boken. Det er noen måneder siden jeg ble ferdig med den. Det var noen skadefro artikler på science fiction-nettsteder i høst som plukket boken fra hverandre, men dette er en positiv anbefalingsblogg. Så hvorfor ikke holde misnøyen med en overhypet bok for meg selv?

storyofyourlife

Grunnen er at jeg leste en fantastisk bra novelle i julen, Story of Your Life (i desember-utgaven av Lightspeed Magazine). Den klarte å smelte sammen historien om et mor/datter-forhold og et møte med utenomjordinger som fikk meg til å tenke på hvor ’The sge of miracles’ snublet.

Dr Louise Banks er en språkforsker som får i oppdrag å lære seg språket til de svært fremmede heptapodene. Annerledes kroppsform og erfaringer gjør kommunikasjonen deres radikalt annerledes. En fortellingstråd går dypt ned i hvordan jorden prøver å forstå en helt annerledes kultur. Den andre tråden er korte vignetter om datteren til lingvisten.

’The age of miracles’ berører så vidt noen følelsemessige sannheter. I ’Story of your life’ smelter følelser, vitenskap og filosofi sammen på en svært vellykket måte. Forfatteren Ted Chiang har full kontroll over litterære virkemidler og jeg lastet umiddelbart ned novellesamlingen hans denne historien er en del av.

Hva gjorde at ’Age of miracles’ fikk så stor respons? Jeg tror at mange litterære kritikere rett og slett kjenner science fiction-genren så dårlig at de ikke klarer å være kritiske til bruk av det fantastiske.

Allerede på 60-tallet begynte det å bli vanlig for de mest ambisiøse genre-forfatterne å bruke denne typen virkemidler på svært interessant måter. Kjenner man ikke historien er det vanskelig å vurdere nye bøker grundig. Da blir det lett følelsen av noe nyfikent som styrer.

Skikkelig vending på HBO

22 Dec

HBO har hatt noen tøffe uker. Forsinket lansering, ublidt møte med de norske forbrukermyndighetene og en PC-klient som fikk meg til å tenke på nettvideo fra 90-tallet.

Med iOS-klienten som kom i går begynner jeg å få troen tilbake på at dette kan bli en tjeneste verdig merkenavnet. Riktignok er det umulig å overføre noe fra iPad til TV, verken Airplay eller kabel fungerer, men jeg har gått fra å skrive angrerett-skjema til å blogge.

gamechange

Kanskje kan det være en trøst at det kunne vært verre. Du kunne for eksempel være den erfarne republikanske presidentkandidaten og krigsveteranen McCain som ligger dårlig an i kampen mot jyplingen og oppkomlingen Obama. For å skape en skikkelig vending hyrer du inn Alaska-guvernøren Sarah Palin for å sikre støtte fra høyrefløyen og kvinnelige velgere. Smart grep, ikke sant?

HBO har de siste årene produsert flere filmer med utgangspunkt i nyere amerikansk historie. De får som regel situasjonen tydelig frem på en måte som gjør at jeg bedre forstår hva som skjedde, enten det er personlighet, gruppedynamikk eller andre omstendigheter.

Game change tar utgangspunkt i rådgiverne til McCain. De sitter på innsiden av kampanjen, men ser samtidig katastrofeområdet Sarah Palin litt på avstand. Med vår kunnskap om hva som blir utfallet, ligger det adskillig ironi i mange av de optimistiske replikkene i starten av filmen.

Alle personene blir tatt på alvor. Selv om visepresidentskandidaten viser sine svakheter, blir hun fremstilt på en måte som gjør det enklere å skjønne hva deltakerne tenkte.

Skuespillerne skal ha en god del av æren for dette, selv med et manus og en regi som effektivt får frem hendelsene på en forståelig måte. Særlig Julianne Moore gjør en formidabel innsats som Sarah Palin. Den er vel så treffsikker en Tina Feys parodi, uten noen gang å miste mennesket bak av syne. Ed Harris, Woody Harrelson og Sarah Paulson gjør også sympatiske karakterer utav republikanske rådgivere.

Jeg håper flere av filmene, dokumentarene og TV-seriene i HBO-arkivet som ikke er så kjent dukker opp i tjenesten etter hvert. Det ligger mange perler der som har vært vanskelig tilgjengelig tidligere og som kanskje ikke er så kjent for norske seere. ’Game change’ er et godt eksempel på dokumentardramaene de har gjort så bra de siste årene.

Ukens tegneserie: Jokerens øyne, skip og buddy

19 Dec

Mine favoritter blant tegneseriene som kom ut forrige uke

batman

Batman 15

Sitat: Look into his eyes and tell yourself he’s just a man.

Jokerns angrep på alt Batman har kjært fortsetter. Etter å ha avsluttet et ublidt møte over Gothams vannforsyning, går mesteparten av kapittelet med til en vel så bitter konfrontasjon med alle hjelperne. Robin, Nightwing og Batgirl oppdager nemlig at Bruce Wayne har holdt tilbake viktig informasjon.

Akkurat som forrige måned er jeg oppriktig bekymret for helten vår. Det virker som om han undervurderer skurken og ikke forstår bekymringene til vennene. Eller er han bare den eneste rasjonelle i en malstrøm av galskap?

Innledningen og avslutningen er Batmans filosofering over hva han ser i øynene til Jokeren. Her får virkelig Scott Snyder svingt pennen. Og sluttpoenget, samtidig opplagt og overraskende, sitter som et skudd.

Tegneren Greg Capullo klarer kampscener like bra som de mer muntlige konfrontasjonene. Dette tegner til å bli en klassiker.

massive

Massive 7

Sitat: We’re all just global citizens post-crash, Moksha

Forrige uke kom det ut tegneserier fra to av favorittforfatterne min. Skal jeg klemme en tredjemann inn på den listen, må det bli Brian Wood. Han er langt mer stillfaren enn Grant Morrison og Jonathan Hickman, men er en god verdensbygger og forteller.

Massive foregår noen år inn i fremtiden etter at alle miljøkatastrofene har inntruffet. Vi følger et mannskap på en båt som før katastrofen ironisk nok kjempet for en bedre verden og større forståelse for at vi var i ferd med å ødelegge kloden. Hva gjør de nå når de fikk rett? Gjør så godt de kan for å overleve.

Så langt har historien godt i et så lavt toneleie at den har vært vanskelig å anbefale på bekostning av det som har endt opp på bloggen. Den egner seg nok best for lesing i bokform. Nå synes jeg imidlertid at både tekst og bilde begynner å finne formen.

I denne episoden finner hovedpersonene en gruppe mennesker som prøver å bygge opp et samfunn på en gruppe gamle boreplattformer. De virker fredelige, men mot slutten av kapittelet begynner det å se ut som om de har en skjult agenda i møte med heltene våre.

archerarmstrong

Archer & Armstrong 5

Sitat: Gotta stop… Catch my breath… You’d think… Bein’ immortal… Would help with that… But… It don’t… Whew!

Valiant var et selskap som gjorde det stort på 90-tallet, men gikk under sammen med de store nedgangstidene på slutten av tiåret. De har en stor samling med populære karakterer som har blitt vekket til live denne sommeren.

Alle seriene er underholdende historier godt over snittet. Solide forfattere og tegnere er rekruttert til å skape et univers med skurker og helter, men uten de fargerike kostymene.

Archer & Armstrong er et team bestående av en flere tusen år gammel halvgud og den unge jyplingen som hele livet har trent for å drepe han. Etter gode, gamle buddy komedie konvensjoner blir de følgesvenner som kjemper mot folk som er ute etter dem fra alle kanter.

Dette er kanskje ikke det spenstigste kapittelet, men denne serien er jevnt underholdende. Her er det ikke mye snakking, mer slåsskamper og morsomme kommentarer.

Maktesløse mennesker vs monster

19 Dec

Min favorittfilm i 2011 var science fiction-filmen Monsters. Nå er det mulig å få sett den på Netflix.

monsters

Monsters er to menneskers reise fra et eksotisk land der ingen forstår dem og knapt bryr seg om hva de gjør, inn i noe enda mer fremmed. På veien fra Mexico til USA går veien gjennom en sone befolket av enorme blekksprutliknende vesener fra en annen planet.

Hovedpersonene har absolutt ingen makt, de er på alle måter utenfor. Det setter sitt preg på stemningen. Menneskene spiller en mindre rolle enn de liker å tro i en verden som truer fra alle kanter. Politiske problemer rundt krig, folkevandring og fattigdom blir mer antydet enn utbasunert.

På forhånd hadde jeg hørt mye om filmen, blant annet anmeldelsen til Gunnar på Fus-bloggen. Omtalene har vært mye fokusert på at det er en billig film, til tross for imponerende effekter.

Formen på filmen er viktigere enn den ytre historien. I intervjuer har skuespillere og regissør fortalt hvordan de reiste rundt, jobbet med manuset og filmet på steder de synes passet. Noe av katastrofestemningen er datagenererte effekter, men vel så mye er et spørsmål om å finne det riktige landskapet. Den siste byen de besøker er for eksempel nettopp blitt rammet av en annen katastrofe enn monstre: Et kraftig uvær hadde herjet før opptakene ble gjort.

Teknikken til skuespillerne krever selvsagt noe helt annet i en slik situasjon, enn når de bor i trailer og spiser kaker mellom opptakene. Gevinsten er små øyeblikk det ellers ville være vanskelig å fange på film. Menneskene rundt som oppfører seg naturlig. Et uinteressert blikk. Et lite smil.

Historien bygger seg sakte opp til noen få store action- og effektscener mot slutten. Det som skjer underveis er spennende nok, men her følges ikke noe tvangsmessig skjema om at noen blir drept hvert 10. minutt. Bakgrunnen blir forklart i små drypp underveis gjennom TV-sendinger, skilt og ruiner. Egentlig synes jeg dette blir for påtrengende etter hvert, regissøren kunne godt holdt litt igjen.

Monsters er for meg en veldig tilfredsstillende film, akkurat som jeg ønsker en arthouse science fiction-film skal være.

På vei ut av Monsters i fjor hørte jeg mange som ikke syntes dette var science fiction. Det fikk meg til å tenke på en bok av Brian Aldiss jeg leste intenst på videregående: A trillion year spree. Den inneholder en definisjon som har kilt seg fast i hjernen min:

Science fiction is the search for a definition of mankind and his status in the universe which will stand in our advanced but confused state of knowledge (science), and is characteristically cast in the Gothic or post-Gothic mode.

Han legger til at jo mer makt hovedpersonen har, jo nærmere vil verket være det han kaller hardcore science fiction. Jeg går ut i fra at han mener at man vil se mer teknologi i historien og finne igjen flere av de ytre kjennetegnene på genren. For ellers legger definisjonen til Aldiss større vekt på tema og form, enn innhold.

Klikk! Da er det lett å se hvordan Monsters passer perfekt inn i definisjonen av science fiction.

Kutt innhold og multimedia for bedre magasiner

16 Dec

Med den enorme mengden informasjon som flyter rundt i hverdagen vår, er det ofte vel verdt å betale ekstra for å få noe som er mindre og enklere.

Når Dagens Næringsliv nylig satt opp månedsprisen til 430 kroner for et digitalt abonnement avbestilte jeg. Det ble for mye sammelignet med 20 dollar for New York Times. Eller et par hundre lapper for et årsabonnement på mange av de beste amerikanske magasinene med masse multimedia.

aviskiosk

Betalingsvilligheten min er imidlertid enda større for publikasjoner som kutter ned på mengden informasjon. Ofte tenker jeg at det hadde vært mer attraktivt å betale 500 kroner i måneden for en norsk avis som lager et godt og kort daglig sammendrag av nyhetsbildet, et par lenker til hva andre skriver og en lengre mer unik artikkel. Da hadde fort Aftenposten-abonnementet røket. Ingen har så langt en slik tjeneste, til tross for at jeg er overbevist om at det er hva de fleste ønsker.

Designeren Craig Mod har skrevet en svært god artikkel om en ny trend han kaller subkompakt publisering. Han tar for seg to av mine nye favorittpublikasjoner, Matter og The Magazine, og mener dette peker frem mot magasiner som kutter ned på multimedia og kompliserte apper.

magazine

The Magazine er en iPad-app som ble lansert for to måneder siden av utvikleren bak Instapaper. Dette er en av mange løsninger som lar brukeren skrelle bort navigasjon og reklame fra en artikkel og lagre den. På mange måter følger publikasjonen hans samme filosofi om forenkling og fokus på brukeren.

Hvert nummer inneholder 4 – 5 essay. Temaene er et klart uttrykk for redaktørens varierte smak. Her er personlige fortellinger, populærvitenskap, tips om å spille Letterpress og en forklaring av perfekt barbering.

Prisen er 14 kroner i måneden for to utgivelser. Dette er mye sammenlignet med hva jeg kan få gratis eller for samme prisen andre steder på nettet, men det personlig grepet gjør det vel verdt å abonnere. Økonomisk er det en suksess allerede og bidragsyterne har fått lønnsøking.

En viktig grunn til den vellykkede lanseringen er selvsagt lav investering. Denne uken sluttet det gigantomaniske prosjektet The Daily å komme ut. Lærdommen bør være at terskelen for å lykkes med et prosjekt som koster titalls-millioner og med høye faste kostnader er langt høyere enn for et garasjeprosjekt som The Magazine.

Men det er også et designvalg. 4 artikler med klare fonter krever førstesiden med instruksjoner som du får i nesten alle media-apper. Forsiden i aviskiosken er ganske enkelt et ikon som skifter farge, istedenfor å prøve gjenskape en forside med masse informasjon. Alle løsninger er er minimalistiske, med fullt fokus på innholdet.

matter

Matter har gjort det hele enda enklere. De avsluttet i høst en svært vellykket Kickstarter-kampanje der de fikk neste tre ganger så mye penger som de ba om, 140.000 dollar, for å produsere lange, seriøse artikler med en vitenskapelig tilnærming til temaer. Dette er typisk noe aviser og magasiner pleier å si ingen er interessert i.

For meg som ikke investerte i prosjektet koster det 1 dollar i måneden for å abonnere på artiklene. Første utgave handler om mennesker som er besatt av å amputere sitt eget ben. Det er et fantastisk stykke journalistikk som både bruker tradisjonelle metoder og en grundig drøfting av forskning på tema. Artikkelen legges ut på nett bak innlogging med enkle metoder for å eksportere til e-lesere.

Ingen av disse publikasjonene erstatter den daglige lesingen, men det er begge interessante alternativer til elektroniske magasiner som prøver å gjenskape en papirfølelse med noe halvhjertet multimedia.

Jeg er overbevist om at denne nedstrippede formen for publisering er en vei fremover for betalt journalistikk, selv om tradisjonelle mediahus vil synes at det strider mot all sunn fornuft.

%d bloggers like this: