Skravling i Toscana

30 Nov

En av mine favorittfilmer i fjor var Certified copy. Eller som en oversetter har kalt filmen på norsk, Møte i Toscana. Jeg liker filmdistributører som velger tittel på gamlespråket, men her har de ikke prøvd en gang. La oss heller være ærlig og kalle filmen ’Skravling i Toscana’.

Forfatteren James Miller har skrevet en bok hvor han forsvarer kopiens egenverdi, uavhengig av originalen. På et foredrag i Toscana treffer han tilfeldigvis en dame som inviterer han på lunsj, omvisning og diskusjon.

Litt ut i filmen virker møtet mindre tilfeldig. De begynner å snakke sammen om de har vært gift i flere år. En forklaring på dette får vi aldri. Selv når jeg har sett filmen flere ganger er det umulig å få alt til å passe sammen. På mange måter er et planlagt plott-hull så stort som en jumbojet hele poenget med filmen.

Hvor godt du trives med å leve i usikkerheten mellom flere tolkninger av hva som egentlig skjer, er avgjørende for hvor godt du liker ’Certified copy’. For la meg understreke at filmen ikke på noen måte er rar eller eksperimentell, med det ene unntaket at det er vanskelig å forklare hvem karakterene er og deres felles historie.

Treffsikkerheten til filmen ligger i valget av skuespillere. Juliette Binoche virker hele veien som den aktive, til tider nesten aktive, parten i samtalen. Hun spiller klassisk bra og bærer mye av filmen.

Samtalepartneren William Shimell er vanskeligere å plassere. Han har bakgrunn som operasanger. Han virker mer passiv, men er samtidig presis, nesten litt for tydelig, i replikkene. Likevel virker det riktig i sammenhengen. Og hvem kan si hva som er realistisk i dette manuset?

Jeg har en svakhet for filmer der samtalen står i sentrum, enten det er populære favoritter som Breakfast Club eller arthouse-klassikeren Min middag med André. Den iranske regissøren Abbas Kiarostami har funnet en ny innfallvinkel her, ved å fjerne seg fra den rasjonelle, naturlige konversasjonen.

Jeg var på jakt etter filmen fra første stund Cannes-rapportene nevnte den i 2010. DVD fra England ble den kjappeste løsningen. Men ellers er dette en typisk film det er fint å prøve på Netflix. Litt sært for å legge ut pengene, men risikofritt å prøve på en ’se så mye du vil’-tjeneste.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: