Arkiv | november, 2012

Skravling i Toscana

30 Nov

En av mine favorittfilmer i fjor var Certified copy. Eller som en oversetter har kalt filmen på norsk, Møte i Toscana. Jeg liker filmdistributører som velger tittel på gamlespråket, men her har de ikke prøvd en gang. La oss heller være ærlig og kalle filmen ’Skravling i Toscana’.

Forfatteren James Miller har skrevet en bok hvor han forsvarer kopiens egenverdi, uavhengig av originalen. På et foredrag i Toscana treffer han tilfeldigvis en dame som inviterer han på lunsj, omvisning og diskusjon.

Litt ut i filmen virker møtet mindre tilfeldig. De begynner å snakke sammen om de har vært gift i flere år. En forklaring på dette får vi aldri. Selv når jeg har sett filmen flere ganger er det umulig å få alt til å passe sammen. På mange måter er et planlagt plott-hull så stort som en jumbojet hele poenget med filmen.

Hvor godt du trives med å leve i usikkerheten mellom flere tolkninger av hva som egentlig skjer, er avgjørende for hvor godt du liker ’Certified copy’. For la meg understreke at filmen ikke på noen måte er rar eller eksperimentell, med det ene unntaket at det er vanskelig å forklare hvem karakterene er og deres felles historie.

Treffsikkerheten til filmen ligger i valget av skuespillere. Juliette Binoche virker hele veien som den aktive, til tider nesten aktive, parten i samtalen. Hun spiller klassisk bra og bærer mye av filmen.

Samtalepartneren William Shimell er vanskeligere å plassere. Han har bakgrunn som operasanger. Han virker mer passiv, men er samtidig presis, nesten litt for tydelig, i replikkene. Likevel virker det riktig i sammenhengen. Og hvem kan si hva som er realistisk i dette manuset?

Jeg har en svakhet for filmer der samtalen står i sentrum, enten det er populære favoritter som Breakfast Club eller arthouse-klassikeren Min middag med André. Den iranske regissøren Abbas Kiarostami har funnet en ny innfallvinkel her, ved å fjerne seg fra den rasjonelle, naturlige konversasjonen.

Jeg var på jakt etter filmen fra første stund Cannes-rapportene nevnte den i 2010. DVD fra England ble den kjappeste løsningen. Men ellers er dette en typisk film det er fint å prøve på Netflix. Litt sært for å legge ut pengene, men risikofritt å prøve på en ’se så mye du vil’-tjeneste.

Advertisements

Ukens tegneserier: Nordlig noir, variasjon og bue

26 Nov

Mine favoritter blant seriene som kom ut forrige onsdag

Revival 5

Sitat: Thirty years of Romero movies are not helping this at all.

Et lite bygdesamfunn i Fargo-stil hadde sikkert virket idyllisk, hvis det ikke var for at det i noen kvadratkilometer ikke er mulig for de døde å hvile i fred.

Til zombier å være har imidlertid de hvileløse et stort spenn i personlighet. En gammel dame i første historie var temmelig aggressiv. Søsteren til den kvinnelige sheriff-betjenten som er noe i nærheten av en hovedperson, er imidlertid svært hyggelig.

Det er foreløpig et mysterium hva som ligger bak det lokale fenomenet. Etter den første fascinasjonen over et spennende konsept, synes jeg historien tok det litt for rolig. Nå begynner det å ta av med en kidnappet journalist, et åndevesen på jakt etter en ring og en intens snøscooter-jakt. Det siste må jo med i all nordlig noir.

Forfatteren Tim Seeley har tidligere underholdt meg med Hack/Slash, en punkeversjon av Buffy med seriemordere. Revival er en mer moden serie som tar seg god tid til å utvikle karakterene og et nytt, interessant univers.

Dark Horse Presents 18

Sitat: Oh… kay, gentlemen. Maybe we should consider that E.T. hypothesis after all.

Jeg har en svakhet for antologier. Dark Horse Presents har levert mye og varierte tegneserier månedelig i halvannet år nå. Det som må til for å like dette er en variert smak. Her får du omtrent like deler pulp og personlige indie-serier. Setter du ikke pris på bredden, vil du synes dette er ujevnt.

En av mine favorittserier er Resident Alien, om en utenomjording som er strandet på planeten vår og prøver å gli inn. Alabaster er en svært stemningsfull southern gothic-grøsser som jeg kjøpte mini-serien av tidligere i år. Og så har Finder vært med i nesten hvert nummer, en science fantasy-serie om en fyr som er flink til å spore opp ting.

Med 80 sider og 10 historier blir dette et lite koldtbord med forskjellige smaker. Med så liten plass kan fortsettelsesseriene bli litt forvirrende, men da er det jo bare å bla tilbake til de tidligere heftene.

Hawkeye 4

Sitat: Did you ever kill anybody?

Jeg kommer nok til å prøve å få frem nye tegneserier i denne artikkelserien, men Hawkeye fortjener å bli nevnt igjen, bare en måned siden sist. Til tross for en ny tegner, holdes kvaliteten oppe i denne første av to deler som sender vår bueskytende helt til Hong Kong.

Superhelter dreper jo ikke. Det er derfor de er helter. Venner av Hawkeye har imidlertid funnet ut at en video hvor han dreper en terrorist er på avveie. Så da er det bare å dra på video-auksjon i Kina og prøv å overby all verdens kjeltringer. Her bruker Hawkeye alle de skitne knepene i boken, inkludert sniking i drosjekøen.

Aja har fremdeles fått forside og det er verdt prisen alene. Inne i heftet forteller Matt Fraction en korthugget pulp-fortelling. Javier Pulido er kanskje ikke like oppfinnsom som Aja, men er en temmelig god vikar som ligger tett opp til den opprinnelige stilen.

Prinsesser, sjørøvere og tvilsomme monstre

25 Nov

Det er en del nostalgi-filmer fra 80-tallet på Netflix, som Ghostbusters og The Goonies. Fine filmer å introdusere for en ny generasjon film-entusiaster, tenker jeg. Men først og viktigst, Prinsessebruden. Det føles som om denne er litt mindre kjent i Norge enn de tidligere nevnte titlene. Kanskje den ikke var så stor her som i USA. Jeg ser stadig sitater og henvisninger til den i amerikansk populærkultur.

Prinsessebruden begynner veldig meta. En gutt er syk og bestefaren vil lese en eventyrbok for han. Den handler om Buttercup som er forelsket i gårdsgutten. Gutten er selvsagt svært skeptisk til denne romantiske åpningen og avbryter hele tiden underveis.

Snart blir han imidlertid overbevist når tre banditter kidnapper prinsessen: En kjempe, en sverdmester og en slu kjeltring. En maskert mann jager dem og ganske snart er det mer enn nok spenning både for meg og den kritiske guttungen. På toppen av en klippe utspiller en av mine favoritt actionscener seg, fekting i god, gammel akrobatisk stil.

Filmen har mye moro med eventyr-klisjeene, men tar dem samtidig seriøst nok til at ikke alt bare blir ræl. Prinsessebruden er ikke så meningsløst mørk og humørløs som for eksempel ’Snow white and the huntsman’. Det er heller ikke bare tøysehumor, som en del av de siste årenes animasjonsfilmer. Den er akkurat passe morsom, spennende og romantisk til at alle finner noe å like.

11-åringen syntes filmen var underholdende, med unntak av noen kritiske kommentarer til rottene i Ildsumpen. Jeg har mistanke om at effektene her er dårlig med vilje. Monstre som blir kalt R.O.U.S (Rodent of Unusual Size) er det vanskelig å ta helt alvorlig.

Et bredt utvalg av karakterskuespillere og glimtet i øyet gjør at Prinsessebruden har holdt seg godt, til tross for 25 år på baken. Det er på tide at dette blir en klassiker i Norge også. Den er i hvert fall bedre enn ‘Reisen til Julestjernen’.

Zombier og aztekere løper for livet

23 Nov

Touch-skjerm og små enheter du kan ta med deg overalt har skapt noen nye genre. I det siste har Temple Run sørget for et gjennombrudd for det endeløse løpespillet, hvor en karakter beveger seg ubønnhørlig fremover, mens farer må unngås og belønninger plukkes opp. Jeg ser at iTunes nå har en egen kategori for denne typen spill.

Min favoritt av denne typen spill er Zombie Tsunami. Du spiller i starten et ensomt monster. I løpet av spillets gang plukker du opp en bøling mennesker og skaper dem om til daudinger. Alle som står litt forvirret rundt er det bare å spise hjernen til. Sitter de inne i et kjøretøy kreves det en større mengder zombier for å få omvendt dem.

Dulter du borti bomber, motgående biler og andre hindre, mister du medlemmer i flokken din. Hopper du feil risikerer du at hele hurven forsvinner ned i et juv, tapt for alltid.

Å ha en stor flokk zombier på skjermen er et så synlig bevis på suksess. Grafikken er humoristisk, noe som løftes ytterligere når du omskapes til et supermonster, for eksempel når alle zombiene smeltes sammen til en stor vandrende kjempehjerne med laserblikk.

Zombie Tsunami vet å belønne alt du gjør med bling. Penger kan oppgradere flokken din og supermonstrene, eventuelt gi mer kortvarig fordeler. Hver gang du har samlet 50 hjerner fra mennesker du har tatt, uansett om du mister dem i løpet av spillet, får du to skrapelodd med mulighet for premier. Og ved å gjøre oppdrag, oppfylle mål litt på siden av å komme lengst mulig i et spill, får du ytterligere premier.

Selv i et spill hvor du mislykkes, får du følelsen av å komme litt videre. De siste ukene har Zombie Tsunami blitt oppdatert med nye oppdrag, så etter en pause har jeg tatt den endeløse løpingen opp igjen. Vil du få en fordel ved å kjøpe oppgraderinger, er det mulig. Så langt har jeg ikke sett noe ekstra.

Totem Runner har valgt en ny vinkling på genren. Du løper fremdeles, denne gangen som en azteker. For å komme unna hindringer gjør du deg om til en svevende ørn som styres med bevegelser. På bakken er det et villsvin som er best for å hanskes med hindringer og monstre. Underveis samler du juveler og når du har 50 kan du bli til en usårlig åndeslange.

Du må imidlertid unngå å bruke kreftene dine. Hvor godt du lykkes med et brett avgjøres av hvor mye planter du får sådd. Det kan du kun gjøre som vanlig menneske. For å få full score må du vente med å bruke kreftene dine så mye som mulig.

Grafikken er mørk og særegen. Både helten, skurkene og landskapet består mye av svart, ispedt klare farger, særlig rødt. Det er med på å definere en ekstrem stemning i spillet.

Jeg har nå spilt til den tredje gruppen av brett. For å komme dit må du både klare det foregående og ha fått en viss poengsum for hvert brett. Jeg ser nå at den siste gruppen brett krever så gode resultater at det knapt er noe vits i å forsøke en gang. I motsetning til zombie-spillet er Totem Runner svært dårlig på å belønne resultater.

Mange klager over at alle spill har blitt for enkle i dag, det går for fort å runde dem. Er du en av dem som foretrekker retro-spill med et vanskelighetsnivå som på 80-tallet, kan jeg anbefale de senere brettene på Totem Runner. Flere av brettene krever svært presis navigering for å unngå alle farer. Dette er ikke noe for en fem minutters avslapning mens du venter på bussen, på godt og vondt.

Ikke død, men veldig begravet

22 Nov

Det imponerer meg når filmmakere kutter staffasjen ned til et minimum for å skape spenning og spare inn på budsjettet. Kan det bli enklere enn Buried? En mann er gravd ned i en liten kiste under jorden og har kun en mobiltelefon til hjelp for å komme seg ut. Det er hele plottet og eneste kulisse.

Med dette enkle utgangspunktet klarer regissør Rodrigo Cortés å holde nerven gjennom halvannen time. Og dette hadde selvsagt ikke gått hvis Ryan Reynolds hadde sviktet. I alle andre roller jeg har sett han i, har han vært en tretten-på-dusinet-kjekkas som knapt har klart å fylle klærne. Her identifiserer jeg meg fort med hovedpersonen og knipen han er i.

Begrensinger kan skape stor kunst. Så langt strekker ikke Buried seg, de får bare mye ut av ressursene. Lavt budsjett gjør at det ikke er nødvendig å leve opp til publikums og produsenters forventninger. Dette virker ikke som et prosjektgruppemaqnus. Forhåpentligvis bruker regissøren dette som et visittkort for større oppgaver i fremtiden.

Til tross for alle godordene føler jeg at filmen kun vaker rundt middels, med mindre du fascineres av hvor mye det er mulig å få ut av de enkle hjelpemidlene. På slutten er det et par svært nervepirrende scener i den lille kassen, men som helhet er ikke ’Buried’ mer spennende enn at den så vidt holder oppmerksomheten min.

Buried strømmes for øyeblikket på Viaplay og Mubi.

Ukens tegneserier: Romsaga, Jokeren og fantastisk familie

19 Nov

Mine favoritter blant seriene som kom ut forrige onsdag

Saga 7

Sitat: Make yourself at home, sir. Just don’t forget whose home it is.

Med fare for å skryte så mye av den at du garantert blir skuffet, Saga er overlegent best blant det som utgis for tiden. Alle syv heftene som har kommet ut så langt har holdt en jevn og høy kvalitet. Det er tre grunner til det:

Universet. Kortbeskrivelsen av miljøet er Star Wars for voksne med en Romeo og Julie-vri. Det foregår i en galakse bestående av tusenvis av planeter, alle splittet av en krig mellom to folk. Ingen grunn til å være for hysterisk opptatt av science fiction-forklaringer. Her er det både fantasy-elementer som magi og absurde innslag som roboter med monitor-hoder som går på do.

Forfatteren. Brian K. Vaughn var svært produktiv på tegneseriefronten for 10 – 15 år siden med Y: The last man og Runaways. Etter noen år i TV og film, har han kommet tilbake. Som en balanse mot det fantastiske i Saga er situasjonene og karakterene svært realistiske. Treffsikre dialoger gjør verden i en galakse langt, langt unna svært gjenkjennelig. I ukens tegneserie dreier det seg om et ublidt møte med svigerforeldre.

Tegneren. Fiona Staples lager realistiske og levende tegninger, uten å miste dynamikken. Det er en god balansekunst å klare å lage noe som ligger så nær illustrasjoner og unngå å bli stiv. Vaughn gir henne noen skikkelige utfordringer. Kjempen med dårlig hygiene denne uken var litt av et syn.

Så lenge dette teamet fortsetter å lage historier med samme kvalitet, fortsetter jeg å kjøpe.

Batman 14

Sitat: Joker’s after us all this time, eh? A family affair?

Scott Snyder er nesten akkurat ferdig med en av de beste Batman-historiene på lenge, Court of Owls. Hva kan han gjøre for å toppe dette? Re-introdusere Jokeren et år etter at DC relanserte sine superhelter.

På den ene siden er Jokeren mer gal enn noen gang. Det avrevne ansiktet og måten å handle på minner nesten om Jokeren fra Nolan-filmen Dark knight. På den andre siden er han en skurk med et klart definert oppdrag: Han skal gjøre Batman sterkere ved å utrydde alle støttespillerne hans. Og han har en effektiv plan for å gjennomføre forsettet.

Batmans største svakhet i denne historien, er at han ser på Jokeren som gal. Han skjønner ikke at det er en klar metode i galskapen. Jeg begynner å bli bekymret for heltene og er overbevist om at noen dør i løpet av historien. Selveste Alfreds helbred henger i en tynn tråd i denne boken etter en kidnapping forrige måned.

Greg Capullo har satt sitt preg på Gotham det siste året med sin nærmest cartoony stil. Han klarer å tegne i alle de stemningleiene historien har behov for.

Fantastic Four 1

Sitat: I just don’t wanna go into space, okay?

Jonathan Hickman har klart å puste nytt liv i heltene som sparket i gang de moderne superheltene på begynnelsen av 60-tallet. Den nye forfatteren Matt Fraction beholder mye av balansen mellom det episk science fiction fantastiske og dagligdags familieliv. Det nye er at han sender gjengen ut i verdensrommet for å finne ut hvorfor superkreftene deres er i ferd med å vende seg mot dem.

Til tross for rar teknologi og romferier, føles hovedpersonene som en ekte familie: En fraværende, men omtenksom far, barn med mareritt, omsorgsfull mor, en uansvarlig playboy og den steintøffe onkelen. Det er vanskelig å si hvor vellykket det blir før vi ser hva som skjer når de reiser ut i ukjente farvann, men forberedelsen så langt er lovende.

Mark Bagley er en allsidig tegner som fort skifter stil for å tilpasse seg genren. Men det kan kanskje bli litt pregløst?

Nihilistisk underholdning

17 Nov

Var det kjempefiaskoen Last action hero som ødela karrieren til manusforfatter Shane Black? På slutten av 80-tallet var han Hollywoods gullgutt. Så forsvant han fra jordens overflate.

Til neste år dukker Shane Black opp igjen med tømmene for Iron Man 3. Marvel har jo hatt hell med å velge folk som ikke er opplagte valg i sentrale posisjoner på filmene sine. Det hjelper sikkert på å få budsjettet ned, men utfra tidligere eksempler ser det også ut som om det fører til en klar visjon og høy kvalitet.

Med kun en tidligere film på CVen som regissør skal det bli spennende å se hva Shane Black får ut av en superhelt. I ’Kiss kiss bang bang’ regisserte han også Robert Downey jr og han var involvert i toern, så han begynner ikke helt på bunn.

Debuten ’Kiss kiss bang bang’ kom opp i Netflix-anbefalingene mine. I 2005 når den hadde kino-premiere, skrev jeg denne anmldelsen på Typisk Tor André:

”Ordene ‘Kiss Kiss Bang Bang’, som jeg så på en italiensk filmplakat, er kanskje den korteste oppsummeringen tenkelig for den grunnleggende appellen ved film”, sa den kjente filmkritikeren Pauline Kael.

Shane Black står bak noen av de morsomste action-filmene de siste tyve årene: De to første ‘Lethal Weapon’, ‘The last boy Scout’ og ‘The long kiss goodnight’. Ingen av dem har noen dypere mening utenom en elegant bruk av film- og genrekonvensjoner. Likevel gir de et skikkelig rush.

Kiss Kiss Bang Bang‘ har manus og regi av Black. Om den ikke klarer å beskrive den grunnleggende appellen ved film, mistenker jeg at den er et konsentrat av hva bakmannen synes er tøft.

Historien om tyven som flykter inn på en audition og spiller en kjeltring mer overbevisende enn noen skuespiller renner over av idéer, humor og uventede vendinger. Utrolig nok flyter det hele godt også, med gode skuespillere og en regissør som har det morsomt. Kjennskap til genre-konvensjoner er nesten en nødvendighet i meta-labyrinten plottet utvikler.

En av scenene som har festet seg for meg fra ‘Lethal Weapon 2′ er biljakten hvor en sjåfør blir halshugget av et surfboard. Nihilistisk, svart humor er noe alle Shane Black filmer har felles. Det er haugevis av øyeblikk i denne filmen hvor jeg tenkte ‘De kan ikke si eller gjør det’. Men det kunne de.

Resultatet er at jeg sitter igjen med følelsen av å ha spist et stort, deilig junkfood måltid hvor jeg på slutten aner en skjemt lukt av dressingen, og derfor frykter at det blir et par dager med do-flying. Vanligvis har jeg liten sans for moralsk filmkritikk, men jeg tror mange vil synes at Shane går alt for langt for å skape uventede situasjoner.

I filmen henvises det stadig til en hardkokt pulp-detektiv. Jeg minnes et par serier med pocketbøker jeg leste i ungdommen, Larry Kent og Nick Carter. Begge var tøffere enn toget, forholdt seg kynisk til alt de opplevde, ble jevnlig torturert (men tok grusomt igjen) og visste hva de måtte gjøre for å få damene til å gjøre som de ville. Tonen i Shane Blakes filmer er av samme type, litt mindre sentimental enn mange andre mannfolkfilmer.

Jeg må innrømme at jeg elsket ‘Kiss Kiss Bang Bang’, men frykter at jeg en dag vil brenne i helvete for filmsmaken min.

%d bloggers like this: