Arkiv | oktober, 2012

Affleck-thriller fra hjembyen

31 Oct

Ingen grunn til å bli overrasket over at Ben Affleck begynner å etablere seg som en seriøs regissør. Før han ble stor stjerne i Hollywood-storfilmer, vant han Oscar for manus til  ‘Good WillHunting’. På mange måter er det de store rollene fra rundt årtusenskiftet som er unntaket. Med årets Argos er han tilbake der han har størst talent, bak kameraet.

På Netflix finner du Ben Afflecks debut-film som regissør, Gone baby gone.

I et nedslitt område av Boston har en liten jente forsvunnet. Den loslitte privatdetektiven Patrick Kenzie blir engasjert av familien. Han ser ut til å fungere som en mellommann i saker der forbrytere, politiet og lovlydige borgere er involvert. Derfor får han snart tak i informasjon de mer offentlige organene ikke har tilgang til.

Det er riktigere å kalle dette en thriller enn en kriminalfilm. Opprullingen av mysteriet streifer innom mye menneskelig elendighet og moralske gråsoner. Spenningen ligger der hele tiden, men karakterene og hvordan de reagerer på omstendighetene de lever i er viktigere enn overraskelsene. Vil du være smartere enn filmen, er det ikke så vanskelig å gjette hvilken retning historien tar.

Gone baby gone bygger på en bok av Dennis Lehane. En av hans bøker var også utgangspunktet for en av Clint Eastwoods beste filmer, Mystic river. Regi-grepene til Affleck minner meg om Clintern. Godt håndverk, litt omstendelig, men som oftest borer den dypere enn mesteparten av det som kommer fra underholdnignsfabrikken Hollywood. Svakheten er at det hele noen ganger kan vippe over i overtydelighet.

Autensiteten i settingene og karakterene gjør at filmen ender opp med å gjøre et solid inntrykk. Her har de klart å plukke ut skuespillere som ser ut til at de er plukket inn direkte fra gaten (noen av de mindre rollene er visst det). Bror Casey Affleck spiller for eksempel vår lokale privatdetektiv uten store fakter, men med følelsene kokende like under overflaten. At Michelle Monaghan blir en litt for glamorøs nabojente som assisterer han er godtar jeg som en del av pakken.

Jeg hadde ikke sett Gone baby gone tidligere. Det positive inntrykket fra kupp-filmen The town er bekreftet og jeg begynner å glede meg til kinopremiere på Argo 9. november.

Advertisements

Ukens tegneserier: Flyktning, spøkelse og fremtidslandskap

29 Oct

Mine favoritter blant seriene som kom ut forrige onsdag

Det ble 3 debutanter denne gangen!

Talon #1

Sitat: ”Ripped apart by one of their own talons…”

En ny, original karakter fra de to store forlagene er sørgelig sjeldent. Som regel er en ny serie en variasjon på konsepter som er minst 20 år gamle. Noen er til og med fra før andre verdenskrig.

Scott Snyder er en av de store stjernene på forfattersiden nå. Han har nettopp gjennomført et imponerende år på Batman hvor helten har vært sterkt presset av organisasjonen Court of owls. I tillegg gjør han suksess med Swamp Thing og American Vampire.

I Talon forteller han og protesjeen James Tynion IV historien om en leiemorder fra organisasjonen som klarte flykte. Alt tyder på at planen er at Tynion skal overta på sikt.

I anbefalingene mine legger jeg vekt på at historien skal fungere som et kapittel. Her har vi en godt skrevet kamp, deretter en konfrontasjon med en mulig hjelper med ressurser til å gå på offensiven mot Talons tidligere arbeidsgivere og en beslutning om å ta opp kampen mot Court of owls for alvor. Det kaller jeg en full pakke.

Guillem March tegner solid action. Men er galskapen i øynene til hjelperen et spor om at dette kan gå galt?

Det sies ofte at Gotham er en hovedperson i Batman historier. Det gjelder i enda større grad her enn vanlig. Det lukter nærmest mugg og urin av tegningene og beskrivelsene av området rundt sentralbanestasjonen i de første rutene.

Svært lovende start.

Ghost #1

Sitat: «I was brought here with force. Birthed by two clowns with a 21st-century axe…»

To spøkelsesjegere har endt opp med å drasse på en dame uten hukommelse, men med evnen til å slåss og gå i gjennom vegger. Første kapittel skildrer i stor grad hovedpersonens forvirring over å ha blitt kastet inn i verden. Det hele er skrevet med mye innlevelse av Kelly Sue DeConnick.

Mysteriet om hvor spøkelset kommer fra blir antydet. Det vil helt tydelig bli mer spenning i neste kapittel. For å si at denne fortellingen er tilfredsstillende i seg selv, savner jeg imidlertid noe mer fremdrift og action.

Phil Noto har en elegant strek som nesten minner om mote-tegninger fra 60-tallet. Spesialiteten hans er pene jenter, uten bruk av billige virkemidler. Perspektivene kan bli noe flate, som om han føler seg mest hjemme på plakater eller forsider. Jeg håper han klarer å holde kvaliteten oppe i en månedelig tegneserie.

Selv om dette ikke var innertier, har jeg tro på teamet og konseptet. I motsetning til Talon bygger det på en tegneserie som var populær for noen år siden, uten at det skal brukes mot Ghost.

Multiple Warheads Alphabet to Infinity #1

Sitat: “We must be really on the back-end of bad-side”

Denne serien var ikke på radaren min, men en overstrømmende omtale overtalte meg til å teste den ut. Snakk om en oppdagelse.

Tidligere organ-smugler Sexica og varulven Nikoli drar langs landeveien i en fremtid der mytologi, science ficiton og snakkende dyr smelter sammen. Landskapet er eksotisk og ser ut til å være et sted på grensen mellom Russland og Asia. Samtidig følger vi en sverdsvinger som har tatt over jobben til Sexica.

Glem historien. Den er mer av en skisse. Her er det de fargerike tegningene som spiller hovedrollen. Hver rute inneholder masse spor av fremtidsteknologi og hundreårene som har gått siden vår tid. Alle sidene renner over av detaljer.

Jeg smålo og koste meg hele veien, men er urolig for at mangelen på fortelling og de i overkant kule karakterene kan bli slitsomme på sikt. Foreløpig er tegningene nok til å holde på interessen.

Udødelig, men ikke usårlig

28 Oct

Den beste TV-produksjonen jeg har sett de siste årene ligger gjemt i fem episoder i sesong tre av Torchwood.

Heldigvis er det helt greit å hoppe rett inn i serien her. Children of Earth, som den kalles, fungerer helt greit som en selvstendig mini-serie. Resten av episodene kan i beste fall kalles ujevne. Som science fiction-fan liker jeg dem og mener noen episoder er utmerket, men det er tredje sesong som utmerker seg.

Allerede fra de første minuttene begynner uhyggen å spre seg. Absolutt alle barn på hele planeten stopper opp og sier i kor ”Vi er på vei”.

Jakten på hvem det er som kommer setter i gang. Våre helter er restene av et team som har jaktet på utenomjordinger og overnaturlige vesener i flere år. Det er den udødelige kaptein Jack Harkness, den tidligere politibetjenten Gwen Cooper, mannen hennes og alt-mulig-mannen Ianto Jones.

Problemet er at myndighetene med god grunn ikke ønsker at kaptein Jack skal involvere seg. Et team med agenter setter udødeligheten hans på hard prøve.

Når trusselen blir avslørt i sin fulle velde i episode tre, tar handlingen en mørk vending. Størstedelen av episode fire dreier seg om hva det offisielle England er villig til å gjøre for å hanskes med en fiende som har overtaket. Det er ikke noe vakkert syn.

Etter å ha bygd så kraftig opp er det bestandig en fare for at løsningen blir for enkel. Torchwood: Children of Earth kan anklages for å gå i denne fellen. Seieren er imidlertid så dyrekjøpt for Jack, at den føles riktig. Selv en mann som ikke kan dø kan såres følelsesmessig.

Forfatter og serieskaper Russel T Davies har hatt suksess i en lang rekke engelske TV-serier. Med fem episoder til rådighet kaster han ikke bort tiden. Her har vi en mørk og underholdende science fiction-historie uten dødkjøtt.

Skuespillerne kjenner karakterene og hopper rett inn i dem. Fans av de tidlige sesongene kjenner dem igjen, mens nye seere merker dybden. Når idéene er så episke, hjelper det å forankre det hele i interessante karakterer.

Alle fire sesonger av Torchwood ligger på Netflix. Jeg anbefaler å hoppe rett på tredje sesong, så kan du heller hoppe tilbake til start hvis du vil vite mer om hva som skjer før og etterpå.

Echo og Terry Moores kvinner

27 Oct

Gunnar Bangsmoen gjesteblogger om tegneserier. Innlegget har tidligere blitt publisert på Fokalt fortalt.

For en tid tilbake kjøpte jeg den komplette samlingen av Terry Moores tegneserie Echo på Comixology. De digitale seriene jeg får fra Comixology er alltid i god kvalitet, og tjenesten er en av de jeg benytter hyppig i forsøket på å leve mer og mer papirløst.

Terry Moore er en av de serieskaperne som driver på utsiden av de store serieforlagene, og med tanke på det relativt mainstream-aktige uttrykket og historiene er det ikke bare rart, men også veldig fint. Resultatet er selvsagt at Moore selv kan ta alle de riktige, og gale, valgene og fortsatt ha full kontroll over sine egne karakterer.

Terry Moore utgir alle sine serier gjennom sitt eget forlag, Abstract Studio, og har nå også omfavnet og blitt omfavnet av de digitale serietilbyderne. Hans første genreutfordrende gigantserie Strangers in Paradise (som han skrev og tegnet mellom 1993 og 2007 i over 100 hefter) ble nylig også sluppet i sin helhet på Comixology.

Echo er hans andre lange serie og ble laget mellom 2008 og 2011. Terry Moore er alt for lite kjent til tross for at han også har laget serier for de store forlagene som Marvel, Dark Horse, Image og DC. Han har også vunnet høythengende priser som bl.a. Will Eisner-prisen.

Echo er en av de aller beste seriene jeg har stiftet bekjentskap med de siste årene. Det er muligens bare Mike Careys The Unwritten og John Layman/Rob Guillorys Chew som har imponert eller underholdt meg like mye, dog ikke med like jevnt nivå. Echo har alt som kreves av en god tegneserie, og kan derfor noen gang oppfattes som enkel.

I likhet med The Walking Dead er det ikke kun det overhengende, og relativt konspiratoriske, plotet som driver historien framover. Her er det snakk om effektiv, og ikke minst troverdig, karakterskildring. Echo er humoristisk, emosjonell, rørende og spennende. Ikke minst er den en tegneserie alle kvinner (og jenter) burde lese. Ja, den er skrevet og tegnet av en mann, men Terry Moore er en mann som er oppriktig opptatt av sine kvinner.

Echo har nemlig alle kjennetegnene som gjorde Strangers in Paradise til en enorm kultserie; sterke kvinnelige karakterer, enigmatisk kjærlighet og en altoverskyggende og truende konspirasjon. Det hele blir bundet sammen ved hjelp av Moores fantastiske distingverte strek som fungerer like godt til minimalistiske skildringer som til det helt detaljerte.

Echo starter med at den litt usikre amatørfotografen Julie Martin blir et offer for en eksplosjon i ørkenen. Fra eksplosjonen regner det mystiske metallkuler som fester seg til kroppen hennes. Disse kulene, viser det seg, lever et eget liv som er nært knyttet til skogvokteren Dillon Murphy og hans tidligere kjæreste Annie. I tillegg møter Julie en svært spesiell reinkarnasjon av den bibelske Kain og ikke minst Ivy Raven, en ekstremt effektiv hemmelig agent med problemer på hjemmebane.

Uansett hvor godt jeg likte Echo er det ikke vanskelig å se at det finnes svakheter her. Historien føles tidvis litt langdryg, og det kommer som regel av noen unødvendige scener og et par sub-plot som strengt tatt føles overflødige og mer actiondrevne enn resten av narrasjonen.

Nå bør man ikke lese Echo kun for historiens skyld. Dette er en av de seriene hvor man blir oppriktig glad i karakterene, og føler med dem. Når fortellingen er slutt er det litt vanskelig å gi slipp på Julie, Ivy og Dillon. Det er nok også et kjennetegn på kvalitet.

Echo kommer varmt anbefalt fra meg og spesielt til jenter og kvinner i alle aldre som ikke helt har skjønt greia med tegneserier. Terry Moore skriver for dere. Og alle oss andre.

Fire filmnerder om Netflix

26 Oct

På Fus-bloggen har jeg blogget sammen med en del folk som har sett veldig mye film. I forrige uke ble Facebook-gruppen vår tatt over av en diskusjon om Netflix. Etter en Google Hangout på torsdag laget jeg en oppsummering av diskusjonen.

Foruten undertegnede deltar

  • Thomas Herlofsen er ungdsomsskolelærer og filmentusiasten bak det årlige filmtreffet Katakombene i Skien.
  • Gunnar Bangsmoen er rådgiver for digital filmformidling ved Norsk filminstitutt, respektløs hobbyfotograf, minimalistisk hjemmekokk, spekulativ kulturentusiast og rastløs blogger.
  • Asbjørn Ness er webredaktør og har holdt det gående som filmblogger på Filmdagbok siden 2004.

Utvalget

Tor André: La oss begynne med det som har blitt ivrigst diskutert, nemlig filmutvalget. Hvilket inntrykk har dere?

Asbjørn: Det er mye mainstream og kjente titler. Jeg har rett og slett sett mye av filmene før.

Gunnar: Enig. Jeg tror grunnen er at Netflix fort ønsker å nå en kritisk kundemasse ved å tilby fri tilgang. Så lenge tjenesten er gratis vil tilbudet være begrenset.

Hastings fra Netflix har sagt at de betaler en flat lisens for hver tittel. Stemmer det, betyr det at hver film, uansett hvor mye eller lite de blir sett, er en utgift.

I USA er filmutvalget 17.000. Det må nok opp i noen tusen titler i Norge også for å regnes for et fullgodt tilbud.

Thomas: Netflix sitter nok allerede på et bibliotek de ikke har lagt ut i Norge. Utvalget og mengden er satt sammen for å gi et godt inntrykk. Hadde de oversvømt tjenesten med eldre og sære filmer, kunne en del test-kunder bli skremt bort.

Tor André: I mange kommentarer virker det som om mange brukere forventer nyere filmer enn det noen gang er realistisk at Netflix vil kunne tilby. Ser du på de mest sette titlene i USA er det helt annerledes enn de som var mest sett på kino.

Thomas: I USA ble Netflix’ streamingtjeneste laget som et supplement til DVD-tjenesten.

Gunnar: Men de ønsker også å satse mer på nytt innhold. Fra nyttår kan vi vente mange nyheter produsert av Netflix, som fortsettelsen på Arrested Development og TV-serien til David Fincher med Kevin Spacey i hovedrollen.

Asbjørn: Jeg har testet ut den amerikanske varianten av tjenesten og er imponert over at den norske inneholder såpass mange nyheter.

Thomas: På noen områder er utvalget bredt og spennende. Blant dokumentarene er det mye jeg liker og har lyst til å se.

Konkurransen med HBO

Tor André: Jeg lurer på hvordan forspranget Netflix har fått på HBO i Norge vil spille inn?

Gunnar: Tjenestene er så forskjellig at det spiller liten rolle. Utvalget og profilen skiller dem fra hverandre. Noen vil abonnere på begge tjenesten eller velge den som passer dem best.

Tor André: Med Netflix og HBO er det mer attraktivt å kutte ned på resten av TV-tilbudet hjemme. Jeg kunne klart meg med en ganske begrenset pakke av andre kanaler.

Gunnar: Spørsmålet er om HBO vil ha bindingstid. Hvis ikke kan det lønne seg å kjøre et par intense måneder i året for å få sett de viktigste seriene.

Brukergrensesnitt

Tor André: Hvilke tjenester har dere prøvd Netflix på? Jeg har brukt med iPad, men investerte i Apple-TV i helgen. Skjønner ikke helt hvordan jeg får undertekster opp på den.

Asbjørn: Jeg bruker også Apple-TV. Trykk bare på meny-knappen på fjernkontrollen for tekster. Engelsk tekst er imidlertid et stort savn på flere titler.

Gunnar: Gule undertekster fungerer bare ikke i Norge.

Tor André: Det er nummeret før dubbing.

Thomas: Jeg liker gulfargen. Kanskje det burde vært mulig å velge?

(Har for øvrig fått hvite tekster opp på en del filmer nå, så det er mulig at det har ordnet seg)

Asbjørn: Ellers har jeg prøvd å streame på en Android-mobil, og det fungerer helt greit. Tilogmed på et offentlig flyplass-nettverk gikk det uten stopp.

Gunnar: Barneportalen er en kjempeidé! Jeg liker å kunne vise ungene hvor de kan finne filmer de kan se.

Tor André: Overraskende mange andre video-tjenester virker umodne i grensesnittet. Netflix var tidlig ute og grensesnittet virker veldig gjennomtenkt.

Anbefalinger

Tor André: Hvordan treffer anbefalingene for dere? For meg stemmer karakterene med en feilmargin på en halv stjerne i all hovedsak.

Thomas: Jeg har sett og gitt karakter til for få filmer.

Gunnar: Problemet mitt er at jeg stort sett har sett det som blir anbefalt. Men etter hvert som jeg ser filmer og gir karakter til mer, ser det ut til å dukke frem nye titler jeg ikke har lagt merke til tidligere.

Thomas: God teknologi for anbefalinger hjelper lite når hele familien bruker Netflix. Det burde vært mulig å logge seg på med flere brukere på et abonnement.

Vil du betale?

Tor André: Så hva skal til for at dere skal begynne å betale for tjenesten?

Thomas: Er nesten klar for det allerede, men jeg er spent på tilbudet til HBO. Det som kan hindre meg i å opprettholde abonnementet er å at de kutter ned på de mer sære filmene og at tilbudet av TV-serier ikke utvides.

Gunnar: Bedre utvalg etter gratisperioden er viktig. Det er bare å fylle på med klassikere, der er utvalget ganske tynt.

Asbjørn: Jeg vil finne ut hvor mye Netflix vil bli brukt. Det må ikke bli sånn at jeg ser på en film fordi den allerede er betalt, mens det er andre ting jeg har mer lyst til å se.

Gunnar: Netflix er billig og lovlig, så i utgangspunktet er jeg positiv. Vil du se det nyeste, må du uansett regne med å betale en rundt 40 kroner for hver film som i dag.

Thomas: Tidligere har jeg brukt mye tid på å finne interessante og ukjente filmer i utenlandske butikker på internett. Er det ikke en viss fare for at vi alle sammen abonnerer på den samme tjenesten og ender opp med å se de samme filmene?

Asbjørn: Går det som i USA og utvalget blir utvidet, vil det dukke opp flere sære filmer. Det vil nok fremdeles være mulig å oppdage ukjente og rare filmer med strømmetjenester.

Gode filmer

Tor André: La oss avslutte med anbefalinger som flere burde sjekke ut. Jeg har merket meg The Lookout, en northern noir med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. Husker den som en fin, mørk krim-film når den gikk på kino og satser på et gjensyn på Netflix.

Gunnar: Støtter Thomas i at det er mye bra blant dokumentarene, for eksempel ’Inside deep throat’ og Moog. Ellers er debut-filmen til Darren Aronofsky, Pi, vel verdt en titt.

Thomas: Den engelske Robin Hood TV-serien er en artig oppdatering av den velkjente historien.

Asbjørn: Alle burde se ’Dr Horrible’s Sing-along-blog’, selv om den har vært tilgjengelig mange andre steder tidligere.

Tor André: Bra, det var fint å få litt flere synspunkter på Netflix.

Gunnar: Og så tar vi en ny runde etter lanseringen av HBO, ikke sant?

Ekstremt forsvinningsdrama

24 Oct

En typisk sommerbok får deg til å bla videre selv om sol, strand og avslapning frister. De egenskapene er slett ikke å forakte resten av året heller. I sommer så jeg stadig Gone girl av Gillian Flynn toppe de amerikanske bestselgerlistene og ble nysgjerrig. Det er liten tvil om at den fyller kriteriene for en besettende leseropplevelse.

Nick Dunnes kone forsvinner fra hjemmet deres. Alt tyder på at noe kriminelt har skjedd. Selv om Nick bedyrer sin uskyld, har han en stygg evne til å plumpe uti med kommentarer som får han til å virke skyldig. Og statistikken tilsier at ektemannen står bak, ikke sant?

Annethvert kapittel er dagboken til offeret Amy Dunne. Her ser vi starten på forholdet hennes med Nick. Men hun virker heller ikke som en helt troverdig forteller av sin egen livshistorie.

Sakte men sikkert skrur fortellingen seg til. Jeg tok meg i å lure på hvor historien kunne ta veien videre mot midten av boken, men jammen klarer ikke Gillian å skru det hele til et par hakk til. Da blir psykologien til karakterene ganske ekstrem. Men det er som Dexter, TV-serien om seriemorderen som dreper forbrytere: I det ekstreme ser jeg noe skremmende gjenkjennelig.

Gillian Flynn skriver enkelt og medrivende på en måte som borer seg ned i karakterene. Det er nesten litt for kaldt og kynisk, men på en måte som er morsom – med mindre du blir fornærmet over tonen.

Den forholdsvis høye prisen på eboken på Amazon ($ 17,24) er nok en indikasjon på populariteten. Vel verdt prisen, etter min mening, og jeg ble nysgjerrig på de andre bøkene til forfatteren.

Dokumentar eller sannhet

23 Oct

Dokumentar passer perfekt å se på en strømmetjeneste som Netflix. Ofte får jeg ikke somlet meg til å se dem på kino, det blir for dyrt å kjøpe på DVD og vanskelig å få med seg på TV.

Min favoritt dokumentar er Fog of war, et langt intervju med USAs tidligere forsvarsminister Robert McNamara. Den fortjente et gjensyn på Netflix.

Den gamle krigeren har vært med siden brannbombingen av Japan under andre verdenskrig. Han hadde overoppsyn med Cuba-krisen og oppkjøringen til Vietnam-konflikten på 60-tallet. Regissøren Errol Morris holder seg som regel i bakgrunnen, men mot slutten bryter han inn med et par spørsmål.

Typisk Tor Andre skrev jeg om filmen når den kom i 2005:

”[Robert McNamaras] beskrivelse av den nære historien får meg til å miste pusten. Mye er nok avledningsmanøvre for å rettferdiggjøre egne handlinger, men åpenheten om egne feilbedømminger og konsekvensen av dem er utrolig. På godt og vondt gjør dokumentaren det lettere å forstå hvilke spill som ligger bak en moderne krig. Alt er understøttet av interessante bilder og lydopptak.”

Utfordringen med en dokumentar er ofte hvordan materialet blir organisert og presentert. Her fortelles historien kronologisk, parallelt med biografien til McNamara. I tillegg listes det opp 11 lekser han har lært av sin tid i militæret og politikken. På egen hånd vil de ofte virke banale, men sammen med erfaringene som blir delt, får de korte setningene tyngde.

Beundringen av ‘Fog of war’ gjorde meg svært nysgjerrig når jeg så Errol Morris tidligere dokumentar The thin blue line på Netflix. Det var en av de første filmene jeg strømmet.

I 1976 ble en politimann drept i Dallas, Texas. Etter noen måneders etterforskning, konfronterte politiet en mistenkt. De første minuttene av filmen inneholder intervjuer med den mistenkte og politiet som avhørte han om hvordan de reagerte på situasjonen.

Jeg ble litt forvirret over å havne midt inne i etterforskningen. Mangelen på navn og titler bidro til usikkerheten. Ganske fort går filmen tilbake til start for å bevege seg systematisk fremover fra forbrytelsen inntraff til tidspunktet når filmen starter på slutten av 80-tallet.

I tillegg til arkivmateriale brukes andre filmatiske virkemidler på interessante måter. For eksempel så gjentas rekonstruksjon av skytingen med små endringer i vinkler og perspektiv. Musikken til Philip Glass forsterker følelsen av løkker og gjentakelser.

To intervjuobjekter henviser ganske direkte til hvordan gangster- og detektivfortellinger har påvirket dem. Så mens de snakker, vises klipp fra filmer fra generen for å understreke deres indre verden.

På mange måter manipulerer filmen meg som seer. Errol Morris er ute etter å overbevise oss om at den mistenkte var uskyldig. Vanligvis irriterer manipulasjon meg. I dette tilfellet godtar jeg det, fordi vi tross alt får presentert mye materiale som vi kan velge å tolke på vår egen måte.

Hovedtemaet til Errol Morris i begge disse filmene er hvordan sannheten ligger skjult under lag på lag av misforståelser og manipulasjoner. Ofte gjemmer den virkelige historien seg bak fortellinger som er løyet så godt at løgneren overbeviser seg selv. I ‘Fog of war’ får vi et perspektiv på verden gjennom øynene til en gammel kriger, i ‘The thin blue line’ må vi prøve å se for oss hvilken kjerne av sannhet som ligger der utsagnene til alle vitnene krysser.

Intervjuene tyder på at en av regissørens styrker er at han får tillit fra de han snakker med. Nå har riktignok hovedpersonen både i denne filmen og den ferske Tabloid vendt seg mot han i ettertid. Det er kanskje ikke så rart når han går så tett inn på personer som ønsker kontroll over sin egen historie.

Jeg får gjerne med meg flere Errol Morris-filmer. Dokumentar-utvalget på Netflix er ganske dypt allerede, men foreløpig er kun ’The thin blue line’ og ’Fog of war’ tilgjengelig fra denne regissøren.

%d bloggers like this: